Paktkisten blir satt på plass
1 Så samlet Salomo Israels eldste og alle stammehøvdingene, overhodene for familiene, hos seg i Jerusalem. De skulle føre Herrens paktkiste opp fra Davidsbyen, det er Sion. 2 Og alle menn i Israel samlet seg hos kong Salomo på festen i måneden etanim, det er den sjuende måneden.
3 Da alle Israels eldste var kommet, løftet prestene kisten, 4 og de førte Herrens paktkiste opp sammen med telthelligdommen og alle de hellige kar som var i teltet. Det var prestene og levittene som bar dem. 5 Kong Salomo sto foran kisten sammen med hele Israels menighet, som hadde samlet seg hos ham. De ofret småfe og storfe i slike mengder at ingen kunne telle eller regne dem. 6 Så brakte prestene Herrens paktkiste til den plassen den skulle ha, i det innerste tempelrommet, i Det aller helligste, under kjerubenes vinger. 7 For kjerubene bredte vingene ut over det stedet hvor kisten sto, slik at de dekket både kisten og bærestengene ovenfra. 8 Stengene var så lange at en kunne se endene av dem fra Det hellige foran Det aller helligste, men de kunne ikke sees utenfra. Der har de vært til denne dag. 9 I kisten fantes det ikke noe annet enn de to steintavlene som Moses hadde lagt ned der ved Horeb, den gang Herren sluttet pakt med israelittene da de dro ut av Egypt.
10 Da prestene gikk ut av helligdommen, fylte skyen Herrens hus. 11 Prestene kunne ikke stå og gjøre tjeneste på grunn av skyen; for Herrens herlighet fylte tempelet.
Salomos bønn ved tempelvigslingen
12 Da sa Salomo:
Herren har sagt
at han vil bo i en mørk sky.
13 Men nå har jeg bygd deg en praktfull bolig,
et sted der du kan bo for alltid.
14 Så snudde kongen seg og velsignet hele Israels menighet mens de sto. 15 Han sa: Velsignet er Herren, Israels Gud, som med sin hånd har fullført det som han med sin munn lovet min far David da han sa: 16 «Fra den dagen jeg førte mitt folk Israel ut av Egypt, har jeg ikke valgt ut noen by i alle Israels stammer for at det skulle bygges et hus der til bolig for mitt navn. Men jeg valgte David til å herske over mitt folk Israel.» 17 Min far David hadde i sinne å bygge et hus for navnet til Herren, Israels Gud. 18 Men Herren sa til min far David: «Da du hadde i sinne å bygge et hus for mitt navn, var hensikten god. 19 Likevel, det er ikke du som skal bygge huset, men din sønn, som er av ditt eget kjøtt og blod. Han skal bygge huset for mitt navn.» 20 Nå har Herren oppfylt det ordet han talte. Jeg har fulgt etter min far David og har tatt sete på Israels trone, slik Herren har sagt, og jeg har bygd huset for navnet til Herren, Israels Gud. 21 Der har jeg sørget for et sted for paktkisten som inneholder den pakten som Herren sluttet med våre fedre da han førte dem ut av Egypt.
22 Så sto Salomo for Herrens alter midt foran hele Israels menighet. Han bredte hendene sine ut mot himmelen 23 og sa: Herre, Israels Gud! Det er ingen Gud som du, verken oppe i himmelen eller her nede på jorden. Du holder pakten og viser godhet mot dine tjenere når de ferdes helhjertet for ditt ansikt. 24 Du har holdt det løftet du ga din tjener David, min far. Du har oppfylt med din hånd det som du hadde lovet med din munn, slik vi ser i dag. 25 Så hold nå, Herre, Israels Gud, det løftet du ga din tjener David, min far, da du sa: «Det skal aldri mangle en mann av din ætt til å sitte på Israels trone for mitt ansikt, så sant dine sønner akter på sin ferd og vandrer for mitt ansikt slik som du har gjort.» 26 La det nå stå fast, Herre, Israels Gud, det ordet du talte til din tjener David, min far!
27 Men bor Gud virkelig på jorden? Se, himmelen og himlers himmel kan ikke romme deg, langt mindre dette huset som jeg har bygd! 28 Vend deg mot din tjeners bønn og hans rop om nåde, Herre, min Gud! Hør det ropet og den bønnen som din tjener bærer fram for deg i dag. 29 La dine øyne våke over dette huset natt og dag, over det stedet der du har lovet at navnet ditt skal bo. Hør de bønnene som din tjener bærer fram, vendt mot dette stedet! 30 Ja, hør bønnen om nåde som din tjener og ditt folk Israel ber, vendt mot dette stedet! Hør dem i himmelen der du bor, hør og tilgi!
31 Når en mann skader sin neste og det kreves at han skal avlegge ed, og han så kommer og sverger foran ditt alter i dette huset, 32 da må du høre det i himmelen, gripe inn og skifte rett mellom tjenerne dine. Døm den urettferdige skyldig og la hans fremferd ramme ham selv. Frikjenn den rettferdige og la ham få igjen for sin rettferd.
33 Når ditt folk Israel blir slått av fienden fordi det har syndet mot deg, men så vender om til deg og priser ditt navn, ber og bønnfaller deg om nåde i dette huset, 34 da må du høre det i himmelen og tilgi ditt folk Israel den synden de har gjort. Før dem tilbake til det landet som du ga fedrene deres.
35 Når himmelen lukkes så det ikke kommer regn fordi de har syndet mot deg, men de så ber til deg, vendt mot dette stedet, priser ditt navn og vender om fra sin synd fordi du har ydmyket dem, 36 da må du høre det i himmelen og tilgi den synd som din tjener og ditt folk Israel har gjort. For du lærer dem den gode veien de skal gå. Send da regn over landet ditt, som du har gitt ditt folk til odel og eie.
37 Når det blir hungersnød i landet, når det kommer pest, når det kommer kornsot og svartrust, gresshopper og larver, når fienden omringer landets byer – uansett hva slags plage og sykdom det er – 38 og så en eller annen eller hele ditt folk Israel bærer fram bønner og rop om nåde fordi de kjenner at det stikker dem i hjertet, og brer ut sine hender mot dette huset, 39 da må du høre det i himmelen der du troner. Tilgi, grip inn og gi enhver igjen etter hans ferd, du som kjenner hans hjerte! For du er den eneste som kjenner alle menneskers hjerte. 40 Så skal de frykte deg alle de dager de lever i landet du ga våre fedre.
41 Det kan også hende at fremmede som ikke hører til ditt folk Israel, kommer fra et land langt borte for ditt navns skyld. 42 For de skal få høre om ditt store navn, din sterke hånd og din utstrakte arm. Når de så kommer og ber, vendt mot dette huset, 43 da må du høre dem i himmelen der du troner, og gjøre alt det de roper til deg om! Slik skal alle folk på jorden lære navnet ditt å kjenne, og de skal frykte deg slik ditt folk Israel gjør, og vite at navnet ditt er nevnt over dette huset som jeg har bygd.
44 Når ditt folk drar ut i krig mot fienden, hvor du så sender dem, og de ber til Herren, vendt mot den byen som du har valgt deg ut, og mot det huset som jeg har bygd for navnet ditt, 45 da må du i himmelen høre deres bønner og påkallelser og hjelpe dem til deres rett.
46 Når folket synder mot deg – for det finnes ikke noe menneske som ikke synder – så blir du harm på dem og overgir dem til fienden, som fører dem i fangenskap, til fiendeland, fjernt eller nær. 47 Men så går de i seg selv i det landet der de holdes i fangenskap, og vender om og ber til deg om nåde der i landet og sier: «Vi har syndet, handlet ille og gjort urett.» 48 Hvis de da vender om til deg av hele sitt hjerte og hele sin sjel der i fiendeland, hos dem som har ført dem bort, og ber til deg vendt mot det landet du ga deres fedre, mot byen som du har valgt deg ut, og mot huset som jeg har bygd for navnet ditt, 49 da må du i himmelen der du troner, høre deres bønner og rop om nåde og hjelpe dem til deres rett. 50 Tilgi ditt folk alle lovbrudd og synder som de har gjort mot deg. La dem finne barmhjertighet hos dem som holder dem i fangenskap, så de forbarmer seg over dem. 51 For de er ditt folk og din eiendom, som du førte ut av Egypt, midt ut av smelteovnen. 52 Hold dine øyne åpne for de bønner og rop om nåde som stiger opp fra din tjener og fra ditt folk Israel, og hør alltid på dem når de roper til deg. 53 For du, Herre Gud, har skilt dem ut som din eiendom fra alle folkeslag på jorden, slik du sa gjennom din tjener Moses da du førte våre fedre ut av Egypt.
Vigslingen av tempelet
54 Da Salomo hadde fullført hele denne bønnen til Herren om nåde, reiste han seg opp foran Herrens alter, der han hadde ligget på kne med hendene utbredt mot himmelen. 55 Stående velsignet han hele Israels menighet med høy røst og sa: 56 Velsignet er Herren som har gitt sitt folk Israel ro, slik han lovet. Ikke ett av alle de gode ord han talte gjennom sin tjener Moses, er falt til jorden. 57 Måtte Herren vår Gud være med oss slik han var med våre fedre! Måtte han ikke forlate oss og ikke forkaste oss, 58 men bøye hjertet vårt til seg, så vi går på hans veier og holder de budene, forskriftene og lovene som han påla våre fedre. 59 Måtte disse mine ord som jeg har bedt for Herrens ansikt, være nær Herren vår Gud dag og natt, så han hjelper sin tjener og sitt folk Israel til den rett de trenger dag for dag. 60 Da skal alle folkeslag på jorden vite at Herren er Gud, han og ingen annen. 61 Hold dere helhjertet til Herren vår Gud, så dere følger hans forskrifter og holder hans bud, som dere gjør i dag.
62 Så ofret kongen og hele Israel med ham slaktoffer til Herren. 63 Og Salomo bar fram fredsofferet for Herren. Det var 22 000 okser og 120 000 sauer. Slik vigslet kongen og alle israelittene Herrens hus. 64 Samme dagen helliget kongen den midtre delen av forgården foran Herrens hus. Der bar han fram brennofferet, grødeofferet og fettstykkene av fredsofferet. For bronsealteret som sto for Herrens ansikt, var for lite til å romme både brennofferet, grødeofferet og fettstykkene av fredsofferet.
65 På samme tid feiret Salomo festen, og hele Israel med ham. Det var en stor forsamling som var kommet sammen helt fra Lebo-Hamat til Egypterbekken. I sju dager og sju dager til, i alt fjorten dager, holdt de høytid for Herren vår Guds ansikt. 66 Den åttende dagen lot han folket fare. De tok farvel med kongen og dro hjem, hver til sitt, vel til mote og glade for alt det gode Herren hadde gjort mot sin tjener David og sitt folk Israel.