Paktkisten blir satt på plass
1 Salomo kalte nå Israels eldste og alle stammehøvdingene, lederne for Israels-ættene, sammen til seg i Jerusalem. De skulle føre Herrens paktkiste opp fra Davids-byen, det er Sion. 2 Og alle menn i Israel samlet seg hos kong Salomo på festen i måneden etanim, det er den sjuende måneden i året.
3 Da alle Israels eldste var kommet, tok prestene Herrens paktkiste 4 og bar den opp, og likeså møteteltet og alle de hellige kar som var i teltet. Det var prestene og levittene som bar dem. 5 Kong Salomo stod foran kisten sammen med hele Israels menighet som hadde samlet seg hos ham. De ofret småfe og storfe i slike mengder at ingen kunne telle eller regne dem. 6 Så bar prestene Herrens paktkiste inn og satte den der den skulle stå, i det innerste tempelrommet, i Det aller helligste, under kjerubenes vinger. 7 For kjerubene bredte ut sine vinger over det stedet hvor kisten stod, slik at de dekket både kisten og bærestengene. 8 Stengene var så lange at en kunne se endene av dem fra Det hellige foran det innerste rommet, men ikke utenfra. Der har de vært til denne dag. 9 I kisten fantes det ikke noe annet enn de to steintavlene som Moses hadde lagt ned der ved Horeb, den gang Herren sluttet pakt med israelittene da de drog ut av Egypt.
10 Så hendte det da prestene gikk ut av helligdommen, at skyen fylte Herrens hus. 11 Prestene kunne ikke stå og gjøre tjeneste på grunn av skyen; for Herrens herlighet fylte templet.
Salomos bønn ved tempelvigslingen
12 Da sa Salomo:
Herren har sagt
at han vil bo i det dunkle.
13 Nå har jeg bygd deg en bolig,
et sted der du kan bo til evig tid.
14 Så vendte kongen seg og velsignet hele Israels menighet mens menigheten stod. 15 Han sa: Lovet være Herren, Israels Gud, som i gjerning har oppfylt det løftet han gav min far David da han sa: 16 «Fra den dagen jeg førte mitt folk Israel ut av Egypt, har jeg ikke valgt ut noen by i alle Israels stammer for at det skulle bygges et hus der til bolig for mitt navn. Men jeg valgte David til å herske over mitt folk Israel.» 17 Min far David hadde i sinne å bygge et hus for navnet til Herren, Israels Gud. 18 Men Herren sa til min far David: «Når du har tenkt å bygge et hus for mitt navn, så har du gjort rett i det. 19 Men du skal ikke bygge huset; din sønn, som er av ditt eget kjøtt og blod, han skal bygge huset for mitt navn.» 20 Nå har Herren oppfylt det ordet han talte. Jeg har fulgt etter min far David og har tatt sete på Israels trone, slik Herren har sagt, og jeg har bygd dette huset for navnet til Herren, Israels Gud. 21 Der har jeg stelt til et sted for paktkisten, og i den er vitnesbyrdet om den pakten Herren sluttet med våre fedre da han førte dem ut av Egypt.
22 Så trådte Salomo fram for Herrens alter midt for hele Israels menighet. Han bredte hendene ut, strakte dem mot himmelen 23 og sa: Herre, Israels Gud! Det er ingen Gud som du, verken oppe i himmelen eller her nede på jorden. Du holder pakten med dine tjenere og lar din godhet mot dem vare ved, når de ferdes helhjertet for ditt åsyn. 24 Du har holdt det løftet du gav din tjener David, min far. Du gav det med ord og har oppfylt det i gjerning, som det viser seg i dag. 25 Så hold da, Herre, Israels Gud, det løftet du gav din tjener David, min far, da du sa: «Det skal aldri mangle en mann av din ætt til å sitte på Israels trone for mitt åsyn, så sant dine sønner akter på sin ferd og holder seg til meg, slik som du har gjort.» 26 La det nå stå fast, Herre, Israels Gud, det ordet du talte til din tjener David, min far!
27 Men bor Gud virkelig på jorden? Se, himmelen, den høye himmel, rommer deg ikke, langt mindre dette huset som jeg har bygd! 28 Vend deg til din tjeners inderlige bønn, Herre, min Gud, og hør det rop og den bønn som din tjener bærer fram for deg i dag! 29 Våk over dette huset natt og dag, over det stedet der ditt navn skal bo, som du har sagt. Hør de bønner som din tjener bærer fram, vendt mot dette sted! 30 Ja, hør de inderlige bønner som din tjener og ditt folk Israel ber, vendt mot dette sted! Og når du hører dem der du bor i himmelen, så bønnhør og tilgi!
31 Når en mann skader sin neste, og det kreves at han skal avlegge ed, og han så kommer og sverger foran ditt alter i dette hus, 32 da må du høre det i himmelen og gripe inn og hjelpe dine tjenere til sin rett. Døm den skyldige skyldig, og la hans framferd falle tilbake på ham selv. Frikjenn den rettferdige og la ham få igjen for sin rettferd.
33 Når ditt folk Israel blir slått av fienden fordi det har syndet mot deg, men så vender om til deg og bekjenner ditt navn, ber og bønnfaller deg om nåde i dette hus, 34 da må du høre det i himmelen og tilgi ditt folk Israel den synden de har gjort. Før dem tilbake til det landet som du gav deres fedre.
35 Når himmelen er lukket så det ikke kommer regn, fordi de har syndet mot deg, men de så ber til deg, vendt mot dette sted, bekjenner ditt navn og vender om fra sin synd fordi du har ydmyket dem, 36 da må du høre det i himmelen og tilgi den synd som din tjener og ditt folk Israel har gjort. For du lærer dem den gode veien de skal gå. Send da regn over ditt land, det landet du har gitt ditt folk til odel og eie.
37 Når det blir hungersnød i landet, når det kommer pest, når det kommer kornbrann og rust, gresshopper og gnagere, når fienden kringsetter byene der, når folket rammes av plager og sykdom, 38 og så en eller annen i hele ditt folk Israel bærer fram inderlige bønner fordi han kjenner at det stikker ham i hjertet, og brer ut sine hender mot dette hus, 39 da må du høre det i himmelen der du troner. Tilgi, grip inn og gi enhver igjen etter hans ferd, du som kjenner hans hjerte. For du er den eneste som kjenner alle menneskers hjerter. 40 Så skal de frykte deg så lenge de lever i det landet du gav våre fedre.
41 Det kan også hende at utlendinger som ikke hører til ditt folk Israel, kommer fra et land langt borte for ditt navns skyld. 42 For de får nok høre om ditt store navn, din sterke hånd og din utstrakte arm. Når de så kommer og ber sine bønner, vendt mot dette hus, 43 så må du høre dem i himmelen der du troner, og gjøre alt det de roper til deg om! Da skal alle folk på jorden lære ditt navn å kjenne, og de skal frykte deg likesom ditt folk Israel, og sanne at ditt navn er nevnt over dette huset som jeg har bygd.
44 Når ditt folk drar ut i krig mot fienden, hvor du så sender dem, og de ber til Herren, vendt mot den byen som du har valgt deg ut, og mot det huset som jeg har bygd for ditt navn, 45 da må du i himmelen høre deres inderlige bønner og hjelpe dem til deres rett.
46 Det kan hende at folket synder mot deg – for det fins ikke noe menneske som ikke synder – og du blir harm på dem og gir dem i fiendens vold, så han tar dem til fange og fører dem bort til fiendeland, fjernt eller nær. 47 Men så går de i seg selv i det landet der de holdes i fangenskap, og vender om og ber deg om nåde der i landet og sier: «Vi har syndet og båret oss ille at; ugudelige har vi vært.» 48 Hvis de da vender om til deg av hele sitt hjerte og hele sin sjel der i fiendeland, hos dem som har ført dem bort, og ber til deg, vendt mot det landet du gav deres fedre, mot byen som du har valgt deg ut, og mot huset som jeg har bygd for ditt navn, 49 da må du høre deres inderlige bønner i himmelen der du troner, og hjelpe dem til deres rett. 50 Tilgi ditt folk alle synder og misgjerninger som de har gjort mot deg. La dem finne barmhjertighet hos dem som holder dem i fangenskap, så de forbarmer seg over dem. 51 De er jo ditt folk og din eiendom, som du førte ut av Egypt, midt ut av jernovnen. 52 Lukk ikke øynene for de inderlige bønner som stiger opp fra din tjener og fra ditt folk Israel, men hør alltid på dem når de roper til deg. 53 For du har skilt dem ut fra alle folkeslag på jorden, så de skal være din eiendom, slik du sa gjennom din tjener Moses da du førte våre fedre ut av Egypt, Herre, vår Gud!
Vigslingen av templet
54 Da Salomo hadde båret hele denne inderlige bønnen fram for Herren, reiste han seg opp foran Herrens alter, der han hadde ligget på kne med hendene utbredt mot himmelen. 55 Han steg fram og velsignet hele Israels menighet med høy røst og sa: 56 Lovet være Herren som har gitt sitt folk Israel ro, slik han lovte. Ikke ett av alle de gode ord han talte gjennom sin tjener Moses, er falt til jorden. 57 Måtte Herren vår Gud være med oss slik han var med våre fedre! Måtte han ikke forlate oss og ikke forkaste oss, 58 men bøye våre hjerter til seg, så vi alltid går på hans veier og holder de bud, forskrifter og lover som han gav våre fedre. 59 Måtte denne inderlige bønn som jeg har bedt til Herren, komme fram for Herren vår Gud dag og natt, så han hjelper sin tjener og sitt folk Israel til den rett de trenger dag for dag. 60 Da skal alle folkeslag på jorden sanne at Herren er Gud, han og ingen annen. 61 Hold dere helhjertet til Herren vår Gud, så dere følger hans forskrifter og holder hans bud, som dere gjør i dag.
62 Så ofret kongen og hele Israel med ham slaktoffer til Herren. 63 Og Salomo bar fram måltidsofferet for Herren. Det var 22 000 okser og 120 000 sauer. Slik vigslet kongen og alle israelittene Herrens hus. 64 Samme dagen vigslet kongen den midtre delen av forgården foran Herrens hus. Der bar han fram brennofferet, grødeofferet og fettstykkene av måltidsofferet. For bronsealteret som stod for Herrens åsyn, var for lite til å romme både brennofferet, grødeofferet og måltidsofferet.
65 På samme tid feiret Salomo festen, og hele Israel med ham. Det var en stor forsamling som var kommet sammen helt fra Lebo-Hamat til Egypterbekken. I sju dager og sju dager til, i alt fjorten dager, holdt de høytid for Herren vår Guds åsyn. 66 Den åttende dagen lot han folket fare. De tok farvel med kongen og drog hjem, hver til sitt, glade og vel til mote for alt det gode Herren hadde gjort mot sin tjener David og sitt folk Israel.