Saul blir misunnelig på David
1 Da David hadde snakket med Saul, ble Jonatan nær knyttet til David, og han fikk ham så kjær som sitt eget liv. 2 Samme dag tok Saul David til seg og lot ham ikke mer få vende tilbake til sitt hjem. 3 Jonatan sluttet en pakt med David fordi han hadde fått ham så kjær som sitt eget liv. 4 Han tok av seg kappen han hadde på, og ga den til David sammen med stridsklærne og sverdet, buen og beltet.
5 David dro ut i krigen, og han hadde lykken med seg overalt hvor Saul sendte ham. Derfor ga Saul ham kommando over sine krigere. Hele folket beundret ham, også Sauls menn.
6 Da hæren kom hjem etter at David hadde felt filisteren, kom kvinnene syngende og dansende ut fra alle byene i Israel for å møte kong Saul med trommer, gledesrop og triangelspill. 7 Mens de danset, sang kvinnene:
«Saul slo tusener,
men David slo titusener.»
8 Da ble Saul brennende harm. Han mislikte disse ordene og sa: «De gir David æren for titusener, men meg bare for tusener. Nå mangler han bare kongsmakten!» 9 Fra den dagen så Saul skjevt til David.
10 Dagen etter kom det en ond ånd fra Gud over Saul. Han ble helt fra seg inne i huset, og David spilte på harpen, som han gjorde hver dag. Saul hadde et spyd i hånden. 11 Han kastet spydet mot David og tenkte: «Nå spidder jeg ham til veggen.» Men David bøyde seg unna for ham to ganger. 12 Da ble Saul redd David; for Herren var med ham, men Saul hadde han veket fra. 13 Derfor sendte Saul ham fra seg og satte ham til høvding over tusen mann. David førte hæren ut i kamp og hjem igjen. 14 David lyktes med alle sine oppdrag, for Herren var med ham. 15 Da Saul så at det gikk godt for David, ble han enda mer redd ham. 16 Men hele Israel og Juda holdt av David, for det var han som førte dem ut i kamp og hjem igjen.
17 En dag sa Saul til David: «Her er Merab, den eldste datteren min. Henne gir jeg deg til kone. Vis meg til gjengjeld at du er en djerv mann og fører Herrens kriger.» For Saul sa til seg selv: «Jeg vil ikke legge hånd på ham; det skal filisterne gjøre.» 18 David svarte Saul: «Hvem er vel jeg i Israel, og hva er vel min slekt og min fars familie, siden jeg skal bli kongens svigersønn?» 19 Men på den tiden da David skulle få Merab, Sauls datter, ble hun giftet bort til Adriel fra Mehola.
20 Men Sauls datter, Mikal, hadde fått David kjær. Da Saul fikk vite det, syntes han godt om det. 21 «Han skal få henne», tenkte Saul. «Hun kan bli en snare for ham så han kommer i filisternes vold.» Derfor sa Saul til David for andre gang: «Du skal bli min svigersønn.»
22 Så bød Saul sine menn at de skulle snakke med David i fortrolighet og si: «Kongen liker deg godt, og alle hans menn holder av deg. Nå kan du bli kongens svigersønn.» 23 Da mennene til Saul hvisket dette i øret på David, sa han: «Tror dere det er så lett å bli kongens svigersønn? Jeg er en fattig mann av lav ætt.» 24 Mennene til Saul fortalte kongen hva David hadde svart. 25 Da sa Saul: «Gå og si til David at kongen ikke vil ha noen annen festegave enn forhuden av hundre filistere; slik vil han hevne seg på fiendene sine.» For Saul regnet med at filisterne ville drepe David. 26 Da mennene til Saul fortalte David hva Saul hadde sagt, var David glad for at han skulle bli kongens svigersønn. Og før tiden var ute, 27 brøt David opp og dro av sted med folkene sine. Han felte to hundre filistere. Så tok han forhudene deres med seg, og de ble talt opp for kongen, slik at David kunne bli kongens svigersønn. Da ga Saul ham sin datter Mikal til kone. 28 Men da Saul så at Herren var med David, og forsto at hans datter Mikal hadde ham kjær, 29 ble han enda reddere David. Siden var Saul Davids fiende all sin dag.
30 Filisterhøvdingene rykket ofte ut i kamp. Og hver gang de dro ut, gikk det bedre for David enn for alle de andre mennene til Saul, og han vant stort ry.