Saul blir misunnelig på David
1 Da Jonatan hadde hørt samtalen mellom David og Saul, kjente han seg straks knyttet til David, og han fikk ham så kjær som sitt eget liv. 2 Samme dag tok Saul ham til seg og lot ham ikke mer få vende tilbake til sitt hjem. 3 Jonatan sluttet en pakt med David, fordi han hadde fått ham så kjær som sitt eget liv. 4 Han tok av seg kappen han hadde på, og gav den til David, og likedan krigsklærne, sverdet, buen og beltet.
5 David drog ut i krigen, og han hadde lykken med seg i alle de oppdrag Saul gav ham. Derfor satte Saul ham over stridsmennene, og han var godt likt av hele folket, også av Sauls tjenere.
6 Men så hendte det da de kom hjem, da David vendte tilbake etter at han hadde felt filisteren, at kvinnene gikk ut fra alle byene i Israel for å møte kong Saul med sang og dans, med trommer, gledesrop og spill. 7 Og mens de spilte og danset, sang de:
«Saul slo tusener,
men David har slått titusener.»
8 Da ble Saul brennende harm. Han mislikte dette verset og sa: «De gir David æren for titusener, men meg bare for tusener. Nå mangler det bare at han får kongedømmet.» 9 Fra den dagen så Saul skjevt til David.
10 Dagen etter kom det en ond ånd fra Gud over Saul. Han ble helt fra seg inne i huset, og David spilte på harpen, som han pleide å gjøre hver dag. Saul hadde et spyd i hånden. 11 Han løftet spydet og tenkte: «Jeg vil støte det gjennom David og inn i veggen.» Men David bøyde seg unna for ham to ganger. 12 Da ble Saul redd David; for Herren var med ham, men Saul hadde han forlatt. 13 Derfor sendte Saul ham fra seg og satte ham til høvding over en fylking på tusen mann. David førte hæren både ut i striden og hjem igjen. 14 David hadde lykken med seg i alt han tok seg fore, for Herren var med ham. 15 Da Saul så at det gikk godt for David, ble han enda mer redd ham. 16 Men hele Israel og Juda holdt av David, for han førte dem både når de drog ut i striden og når de vendte hjem igjen.
17 En dag sa Saul til David: «Her er Merab, den eldste datteren min; henne vil jeg gi deg til kone. Vis meg bare at du er en djerv mann og fører Herrens kriger.» For Saul tenkte: «Jeg vil ikke legge hånd på ham; det skal filisterne gjøre.» 18 David svarte Saul: «Hvem er jeg, og hvem er mine frender, min fars ætt, i Israel, siden jeg skal bli kongens svigersønn?» 19 Men da tiden kom at David skulle få Merab, Sauls datter, ble hun gift med Adriel fra Mehola.
20 Men Mikal, Sauls datter, hadde fått David kjær. Da Saul fikk vite det, likte han det godt. 21 «Han skal få henne,» tenkte Saul. «Hun kan bli en snare for ham så han kommer i filisternes vold.» Derfor sa Saul til David for andre gang: «Du skal bli min svigersønn.»
22 Så bød Saul sine menn at de skulle tale hemmelig med David og si: «Kongen liker deg godt, og alle hans menn holder av deg. Nå kan du bli kongens svigersønn.» 23 Da mennene til Saul hvisket dette i øret på David, sa han: «Synes dere det er en så liten sak å bli kongens svigersønn at en fattig og lavættet mann som jeg kan bli det?» 24 Mennene til Saul fortalte kongen hva David hadde svart. 25 Da sa Saul: «Gå og si til David at kongen ikke vil ha noen annen festegave enn forhuden av hundre filistere; slik vil han hevne seg på fiendene sine.» For Saul regnet med at filisterne ville drepe David. 26 Da mennene til Saul fortalte David dette, gledet det ham å høre at han skulle bli kongens svigersønn. Før tiden var ute, 27 brøt David opp og drog av sted med folkene sine. Han slo i hjel to hundre filistere. Så tok han forhudene deres med seg, og la dem alle fram for kongen, så han kunne bli kongens svigersønn. Da gav Saul ham sin datter Mikal til kone. 28 Men da Saul så at Herren var med David og forstod at hans datter Mikal holdt av ham, 29 ble han enda mer redd for David. Siden var Saul Davids fiende all sin dag.
30 Filisterhøvdingene gjorde ofte hærferder. Og hver gang de drog ut, gikk det bedre for David enn for alle de andre mennene til Saul, og han vant stort ry.