Hannas lovsang
1 Hanna bad og sa:
Mitt hjerte fryder seg i Herren,
Herren gir meg stor kraft.
Nå kan jeg le av mine fiender,
for jeg gleder meg over din frelse.
2 Ingen er hellig som Herren,
for ingen er til uten du;
det er ingen klippe som vår Gud.
3 Slutt med alt det stolte skryt,
hold opp med all den frekke tale!
For Herren er en Gud som allting vet,
han prøver hver en gjerning.
4 Stridsmenns buer brytes i stykker,
men de trette ruster seg med kraft.
5 Mette må tjene for sitt brød,
men sultne slipper å hungre mer.
Barnløs kvinne får sju sønner,
den barnrike visner bort.
6 Herren tar liv og gir liv,
han sender mennesker til dødsriket
og kan føre dem opp derfra.
7 Herren gjør fattig, og han gjør rik,
han fornedrer, og han opphøyer.
8 Han reiser de ringe opp av støvet,
og løfter de fattige fra asken.
Han lar dem sitte sammen med stormenn
og gir dem en ærefull plass.
For jordens søyler hører Herren til,
han bygde verden opp på dem.
9 Han verner sine fromme på veien,
men de onde forgår i mørket.
For ingen er sterk i egen kraft.
10 De som strider mot Herren, går til grunne.
Han lar det tordne over dem fra himmelen,
Herren dømmer den vide jord.
Måtte han gi sin konge styrke
og gi sin salvede stor kraft!
11 Så drog Elkana hjem til Rama. Men gutten ble der og gjorde tjeneste for Herren, og Eli, overpresten, hadde tilsyn med ham.
Eli-sønnenes ondskap
12 Elis sønner var gudløse menn. De kjente ikke Herren 13 og brydde seg ikke om hva prestene hadde rett til å kreve av folket. Når noen bar fram et slaktoffer, kom prestens tjener mens de kokte kjøttet. Han hadde med seg en tretindet gaffel. 14 Den stakk han ned i pannen eller gryten, kjelen eller krukken, og alt det som kom opp med gaffelen, tok presten selv. Slik bar de seg at mot israelittene som kom til Sjilo. 15 Enda før de hadde brent fettet, kom prestens tjener og sa til den som ofret: «Hit med stekekjøtt til presten! Han tar ikke imot kokt kjøtt fra deg, bare rått.» 16 Dersom mannen da svarte: «Først må fettet brennes, siden kan du ta det du vil,» så sa tjeneren: «Nei, gi meg det straks, ellers tar jeg det med makt.» 17 Den synden de unge mennene gjorde for Herrens åsyn, var meget stor; de ringeaktet Herrens offer.
18 Imens gjorde Samuel tjeneste for Herren; alt som gutt bar han presteklær av lin. 19 Moren laget hvert år en liten kjortel til ham. Den tok hun med når hun sammen med mannen sin drog opp for å bære fram det årlige slaktofferet. 20 Eli velsignet Elkana og hans kone og sa: «Måtte Herren gi deg barn igjen med denne kvinnen istedenfor ham som hun bad om for Herrens skyld.» Så drog de hjem igjen. 21 Herren tok seg av Hanna, og hun ble med barn. Hun fikk tre sønner og to døtre. Men gutten Samuel vokste opp hos Herren.
22 Eli var nå meget gammel. Da han fikk høre hva sønnene hans gjorde mot alle israelittene, og at de lå med kvinnene som gjorde tjeneste ved inngangen til møteteltet, 23 sa han til dem: «Hvorfor gjør dere slikt? Jeg hører alle mennesker tale om deres onde ferd. 24 Nei, mine sønner! Det er ikke noe godt rykte som går om dere i Herrens folk, etter det jeg hører. 25 Når en mann synder mot en annen, skal Gud dømme ham. Men når en mann synder mot Herren, hvem skal da be for ham?» Men de hørte ikke på faren, for Herren ville at de skulle dø. 26 Gutten Samuel vokste og ble stor og var til glede både for Herren og for mennesker.
Eli-ætten blir forkastet
27 Det kom en gudsmann til Eli og sa til ham: Så sier Herren: Jeg åpenbarte meg for din fars ætt da den var i Egypt og måtte trelle for farao og hans menn. 28 Og jeg valgte den ut blant alle Israels stammer til å gjøre prestetjeneste for meg, til å ofre på mitt alter, brenne røkelse og bære presteklær for mitt åsyn. Din fars ætt har jeg gitt retten til alle israelittenes ildoffer. 29 Hvorfor viser du forakt for mitt slaktoffer og mitt grødeoffer som jeg har påbudt i min bolig? Hvorfor ærer du dine sønner mer enn meg, så dere feter dere med det beste av alle offergavene som mitt folk Israel bærer fram? 30 Derfor lyder ordet fra Herren, Israels Gud: Jeg har nok sagt at din ætt og din fars ætt skal gjøre tjeneste for mitt åsyn for alltid. Men nå lyder ordet fra Herren: Det skal ikke skje! Jeg vil ære dem som ærer meg, men de som ringeakter meg, skal bli til skamme. 31 Dager skal komme da jeg bryter både din makt og makten til farsætten din, så ingen blir gammel i din ætt. 32 Da skal du se med lengsel på alt det gode jeg gjør mot Israel, men i din ætt skal det aldri finnes noen som blir gammel. 33 Bare en eneste mann i din ætt vil jeg la være å rydde bort fra mitt alter. Jeg vil la dine øyne slokne og ditt liv tæres bort, og alle som vokser opp i din ætt, skal dø i sin beste alder. 34 Et tegn på det skal du få i det som kommer til å ramme begge sønnene dine, Hofni og Pinhas: De skal begge dø på samme dag. 35 Så skal jeg innsette en trofast prest som gjør det jeg ønsker og vil. Jeg vil bygge opp en varig ætt for ham, og han skal gjøre tjeneste hos min salvede alle sine dager. 36 Det skal gå slik at de som er igjen av din ætt, kommer og ber ham på sine knær om et pengestykke og en brødbit og sier: «La meg få være med i et av prestelaugene så jeg kan få litt mat å spise.»