David sparer Saul enda en gang
1 Mennene fra Sif kom til Saul i Gibea og sa: «Du vet vel at David holder seg skjult ved Hakila-høyden, midt imot Jesjimon?» 2 Da brøt Saul opp og dro ned til Sif-ørkenen med tre tusen utvalgte israelitter for å lete etter David. 3 Saul slo leir på Hakila-høyden, som ligger ved veien midt imot Jesjimon. David holdt til i ørkenen, og da han skjønte at Saul var kommet etter ham dit, 4 sendte han ut spioner og fikk pålitelig melding om at Saul var der. 5 Da brøt David opp og kom til det stedet der Saul hadde slått leir. Han så hvor Saul og hærføreren hans, Abner, sønn av Ner, hadde lagt seg til å sove. Saul lå midt inne i leiren med soldatene rundt seg. 6 David tok til orde og spurte hetitten Ahimelek og Abisjai, sønn av Seruja og bror til Joab: «Hvem vil gå med meg ned i leiren til Saul?» Abisjai svarte: «Jeg vil gå ned med deg.»
7 Da David og Abisjai kom bort til hæren om natten, lå Saul og sov midt inne i leiren. Spydet hans var stukket ned i jorden like ved hodet hans, og Abner og krigsfolket lå rundt omkring ham. 8 Abisjai sa til David: «I dag har Gud gitt fienden i din hånd. La meg nå spidde ham til jorden i et eneste støt. Ett støt med spydet er nok.» 9 Men David svarte Abisjai: «Drep ham ikke! Hvem kan ustraffet legge hånd på Herrens salvede?» 10 Og han fortsatte: «Så sant Herren lever, Herren skal selv slå ham, enten han dør når hans time kommer, eller han faller i krig. 11 Herren fri meg fra å legge hånd på Herrens salvede! Men ta spydet som står ved hodet hans, og vannkrukken, og la oss gå vår vei.» 12 Så tok David spydet og vannkrukken ved hodet til Saul, og de gikk sin vei. Ingen så det, ingen merket det, og ingen våknet. Alle sov, for Herren hadde latt en dyp søvn komme over dem.
13 Da David var kommet over på den andre siden, stilte han seg opp på en fjellknaus langt borte, slik at det var stor avstand mellom dem. 14 Så ropte han til hæren og til Abner, sønn av Ner: «Skal du ikke svare meg, Abner?» Abner svarte: «Hvem er du som roper hit over til kongen?» 15 David sa til Abner: «Er ikke du en mann? Og hvem er som du i Israel? Hvorfor har du da ikke holdt vakt over din herre, kongen? En av folket kom og ville drepe kongen, herren din. 16 Det er ikke bra, det du har gjort. Så sant Herren lever, dere fortjener å dø alle sammen fordi dere ikke har holdt vakt over deres herre, over Herrens salvede. Se etter, hvor er kongens spyd og vannkrukke, som sto like ved hodet hans?»
17 Saul kjente igjen stemmen til David og ropte: «Er ikke dette din stemme, min sønn David?» David svarte: «Jo, det er min stemme, herre konge.» 18 Og han fortsatte: «Hvorfor forfølger du din tjener, herre? Hva har jeg gjort? Hva ondt har jeg gjort meg skyldig i? 19 Hør nå, herre konge, hva din tjener sier: Er det Herren som har hisset deg opp mot meg, så la ham kjenne duften av offer. Men er det mennesker, skal de være forbannet for Herrens ansikt. For nå jager de meg bort så jeg ikke får bo i Herrens eget land, og sier: Gå din vei og dyrk andre guder! 20 La ikke blodet mitt væte jorden langt borte fra Herrens ansikt. For Israels konge er dratt ut for å lete etter en loppe som når en jager rapphøner i fjellet.»
21 Da sa Saul: «Jeg har gjort urett. Kom tilbake, min sønn David! Jeg skal ikke gjøre deg noe vondt mer siden du satte mitt liv så høyt i dag. Jeg har vært uklok og gjort en stor feil.» 22 David svarte: «Se, her er kongens spyd. La en av mennene komme over og hente det. 23 Herren lønner den som er rettferdig og trofast. Det var Herren som ga deg i mine hender i dag, men jeg ville ikke legge hånd på Herrens salvede. 24 Måtte Herren sette mitt liv like høyt som jeg har satt ditt liv i dag, og fri meg fra all nød.» 25 Da sa Saul til David: «Velsignet er du, min sønn David. Du skal utrette mye og lykkes i alt.» Så dro David sin vei, og Saul vendte hjem igjen.