Paulus’ første brev til tessalonikerne

Apostelens første opphold i Tessalonika

¹ Dere vet selv, brødre, at vårt besøk hos dere ikke var forgjeves. ² Enda vi like før hadde vært utsatt for lidelser og mishandling i Filippi – noe dere kjenner til – fikk vi av vår Gud frimodighet til å tale Guds evangelium til dere, selv om det var en hard kamp. ³ Vår forkynnelse skyldes ikke villfarelse eller urene motiver, og vi farer heller ikke med falskhet. ⁴ Nei, vi er prøvet av Gud, og han har betrodd oss evangeliet; derfor taler vi ikke for å gjøre mennesker til lags, men for å gjøre som Gud vil, han som prøver våre hjerter. ⁵ For vi opptrådte aldri med smigrende ord, det vet dere, heller ikke med baktanker om å slå mynt på dere, Gud er vårt vitne. ⁶ Vi søkte ikke ære av mennesker, verken av dere eller noen annen, ⁷ selv om vi som Kristi apostler kunne ha gjort vår myndighet gjeldende. Isteden var vi milde mot dere, som når en mor steller med sine barn. ⁸ Vi var blitt inderlig glad i dere og ville gjerne gi dere, ikke bare Guds evangelium, men også vårt eget liv. Så mye holdt vi av dere. ⁹ Dere husker, brødre, hvordan vi arbeidet og slet: Vi forkynte Guds evangelium for dere, og samtidig arbeidet vi natt og dag for ikke å ligge noen til byrde. ¹⁰ Dere og Gud selv kan bevitne at vårt liv blant dere troende var hellig, rettskaffent og uklanderlig. ¹¹ Dere vet også at vi formante hver og en av dere som en far gjør med sine barn; ¹² vi satte mot i dere og bad dere inntrengende om å føre et liv verdig for Gud, som kaller dere til sitt rike og sin herlighet.

¹³ Og derfor takker vi alltid Gud: Da dere fikk overgitt det Guds ord som vi forkynte, tok dere imot det, ikke som menneskeord, men som det Guds ord det i sannhet er. Det virker nå med sin kraft i dere som tror. ¹⁴ Brødre, dere har gått i samme spor som Guds menigheter i Judea, de som har sitt liv i Kristus Jesus. For dere har måttet tåle det samme av egne landsmenn som de har måttet tåle av jødene, ¹⁵ de som drepte Herren Jesus og profetene og har forfulgt oss. De er ikke etter Guds vilje og står alle mennesker imot, ¹⁶ fordi de hindrer oss i å tale til hedningene, så de kan bli frelst. Slik fyller de sine synders mål. Men vredesdommen har til sist nådd dem.

Paulus vil besøke tessalonikerne på nytt

¹⁷ For en kort tid ble vi tatt fra dere, brødre – dere var ute av øye, men ikke av sinn. Men vår lengsel etter dere ble så sterk at vi ble stadig mer ivrige etter å se dere igjen. ¹⁸ Derfor ville vi besøke dere igjen; jeg, Paulus, forsøkte både én og to ganger, men Satan hindret oss. ¹⁹ For hvem skal vel være vårt håp, vår glede og vår hederskrans om ikke dere, den dagen vår Herre Jesus kommer, og vi står for hans åsyn? ²⁰ Ja, dere er vår ære og vår glede!