Bibelsøk

Søk
Velg oversettelse
Hvor finner jeg...

.

Tilbake til oversikten

Andre Krønikebok

1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21 22 23 24 25 26 27 28 29 30 31 32 33 34 35 36

< Forrige kapittelNeste kapittel >

Herren gir Josjafat seier over grannefolkene
20En tid etter hendte det at moabittene og ammonittene og sammen med dem en del av meunittene gjorde en hærferd mot Josjafat.  2 Folk kom til ham med melding om dette og sa: «Det kommer en stor hær imot deg fra den andre siden av sjøen, fra Edom. De står allerede i Haseson-Tamar» – det er En-Gedi.  3 Da ble kongen redd. Han vendte seg til Herren for å søke råd hos ham, og lyste ut faste over hele Juda.  4 Judeerne samlet seg for å søke hjelp hos Herren; fra alle byene i Juda kom de for å be Herren om råd.
   
 5 Så trådte Josjafat fram for dem som var kommet sammen fra Juda og Jerusalem, i Herrens hus, foran den nye forgården,  6 og sa: Herre, våre fedres Gud! Er det ikke du som er Gud i himmelen, og som rår over alle kongeriker på jorden? I din hånd er makt og velde, og ingen kan stå seg mot deg.  7 Var det ikke du, vår Gud, som drev innbyggerne ut av dette landet for ditt folk Israel og gav det til din venn Abrahams ætt for alltid?  8 De bosatte seg der og bygde en helligdom for ditt navn. Da sa de:  9 «Kommer det noen ulykke over oss, sverd, straffedom, pest eller hungersnød, da vil vi stille oss foran dette huset, for ditt åsyn; for i dette huset bor ditt navn. Vi vil rope til deg i vår nød, og du vil høre og hjelpe.» 10 Se nå på ammonittene og moabittene og dem som bor i Se’ir-fjellene, disse folkene som du ikke lot israelittene trenge inn iblant da de kom fra Egypt; de bøyde av og drog bort uten å ødelegge dem. 11 Men se hvordan de lønner oss! Nå kommer de og vil drive oss ut av det landet som er ditt, og som du har gitt oss til eiendom. 12 Vår Gud, vil du ikke holde dom over dem? For vi har ikke styrke nok til å stå imot denne store hæren som kommer mot oss. Vi vet ikke hva vi skal gjøre; men våre øyne er vendt mot deg.
   
13 Alle judeerne stod der for Herrens åsyn, selv småbarna, konene og sønnene deres var med. 14 Da kom Herrens Ånd – midt i forsamlingen – over levitten Jahasiel, sønn av Sakarja, sønn av Benaja, sønn av Je’iel, Mattanjas sønn, som var en av Asaf-sønnene. 15 Han sa: «Lytt, alle judeere og dere som bor i Jerusalem, og du kong Josjafat! Så sier Herren til dere: Frykt ikke og vær ikke redde for denne store hæren; for dette er ikke deres kamp, men Guds. 16 Dra ned mot dem i morgen! Da går de oppover Hassis-bakken, og dere kommer til å møte dem ved enden av dalen ut mot Jeruel-ødemarken. 17 Men det er ikke dere som skal kjempe denne gangen. Dere menn fra Juda og Jerusalem skal bare stille dere opp og stå og se på hvordan Herren frelser dere. Vær ikke redde, og mist ikke motet! Dra ut mot dem i morgen! Herren vil være med dere.»
   
18 Da bøyde Josjafat seg med ansiktet mot jorden, og alle fra Juda og Jerusalem falt ned for Herren og tilbad ham. 19 De levittene som hørte til Kehat- og Korah-sønnene, reiste seg og lovet Herren, Israels Gud, med sterk og høy røst.
   
20 Morgenen etter brøt de tidlig opp og drog ut til Tekoa-ødemarken. Med det samme de drog ut, trådte Josjafat fram og sa: «Hør på meg, dere menn fra Juda og Jerusalem! Tro på Herren deres Gud, så skal dere holde stand! Tro på hans profeter, så skal dere ha lykken med dere!» 21 Siden rådførte han seg med folket og stilte så opp en flokk av sangere, som skulle love Herren i hellig skrud, mens de drog ut foran den væpnede hæren. De skulle synge: «Pris Herren, for hans miskunn varer evig!»
   
22 Så snart de stemte i med jubelrop og lovsang, lot Herren en flokk som lå i bakhold, angripe ammonittene og moabittene og mennene fra Se’ir-fjellene som rykket fram mot Juda, og de ble slått. 23 Ammonittene og moabittene vendte seg da mot mennene fra Se’ir-fjellene og utslettet dem fullstendig. Da de hadde gjort ende på dem, gav de seg til å utrydde hverandre. 24 Da judeerne kom opp til det stedet hvor en kunne se ut over ødemarken, og så seg om etter hæren, fikk de øye på de falne som lå døde på marken: ingen hadde sluppet unna. 25 Josjafat og hans menn drog da dit for å ta bytte, og de fant en mengde gods og lik, og verdifulle ting. De tok så mye at de ikke kunne bære det. Tre dager holdt de på med å plyndre; så stort var byttet.
   
26 Den fjerde dagen kom de sammen i Lovprisningsdalen, og der lovet de Herren. Derfor kalte de stedet Lovprisningsdalen, og det heter det den dag i dag. 27 Så vendte mennene fra Juda og Jerusalem tilbake, med Josjafat i spissen, og glade kom de til Jerusalem; for Herren hadde gitt dem den glede å vinne over fiendene. 28 Med harper, lyrer og trompeter drog de inn i Jerusalem, til Herrens hus. 29 Redsel fra Gud kom over alle land og riker da de hørte at Herren hadde kjempet mot Israels fiender. 30 Josjafats rike hadde nå fred; for hans Gud lot ham få ro på alle kanter.
   
31 Slik regjerte Josjafat i Juda. Han var trettifem år da han ble konge, og han regjerte i Jerusalem i tjuefem år. Hans mor hette Asuba og var datter av Sjilki. 32 Josjafat fulgte i sin far Asas fotspor og vek ikke av fra dem. Han gjorde det som var rett i Herrens øyne. 33 Likevel ble ikke offerhaugene nedlagt, og folket hadde ennå ikke vendt sitt hjerte til fedrenes Gud. 34 Det som ellers er å fortelle om Josjafat fra først til sist, det er skrevet opp i et skrift av Jehu, Hananis sønn, som er tatt inn i boken om Israels konger.
   
35 Siden gjorde Juda-kongen Josjafat en avtale med Akasja, kongen i Israel, han som bar seg så ugudelig at. 36 Han ble enig med ham om å bygge skip som skulle gå til Tarsis; og de bygde noen skip i Esjon-Geber. 37 Da talte Elieser, sønn av Dodava fra Maresja, et profetord mot Josjafat. Han sa: «Fordi du har gjort avtale med Akasja, vil Herren la ditt foretagende mislykkes.» Og noen av skipene forliste, så de ikke kunne gå til Tarsis.
   
< Forrige kapittelNeste kapittel >

04. desember 2022

Dagens bibelord

Johannes 14,1–14

Les i nettbibelen

1La ikke hjertet bli grepet av angst. Tro på Gud og tro på meg! 2I min Fars hus er det mange rom. Var det ikke slik, hadde jeg da sagt dere at jeg går og vil gjøre i stand et sted for dere? ... Vis hele teksten

1La ikke hjertet bli grepet av angst. Tro på Gud og tro på meg! 2I min Fars hus er det mange rom. Var det ikke slik, hadde jeg da sagt dere at jeg går og vil gjøre i stand et sted for dere? 3Og når jeg har gått og gjort i stand et sted for dere, vil jeg komme tilbake og ta dere til meg, så dere skal være der jeg er. 4Og dit jeg går, vet dere veien.» 5Tomas sier til ham: «Herre, vi vet ikke hvor du går. Hvordan kan vi da vite veien?» 6Jesus sier: «Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Far uten ved meg. 7Har dere kjent meg, skal dere også kjenne min Far. Fra nå av kjenner dere ham og har sett ham.» 8Da sier Filip: «Herre, vis oss Far, det er nok for oss.» 9Jesus svarer: «Kjenner du meg ikke, Filip, enda jeg har vært hos dere så lenge? Den som har sett meg, har sett Far. Hvordan kan du da si: ‘Vis oss Far’? 10Tror du ikke at jeg er i Far og Far i meg? De ord jeg sier til dere, har jeg ikke fra meg selv: Far er i meg og gjør sine gjerninger. 11Tro meg: Jeg er i Far og Far i meg. Om ikke for annet, så tro det for selve gjerningenes skyld. 12Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Den som tror på meg, skal også gjøre de gjerningene jeg gjør, ja, enda større gjerninger, for jeg går til Far. 13Og det dere ber om i mitt navn, vil jeg gjøre, så Faderen skal bli æret gjennom Sønnen. 14Dersom dere ber meg om noe i mitt navn, vil jeg gjøre det.

Dagens bibelord

Johannes 14,1–14

Les i nettbibelen

1Lat ikkje hjartet dykkar uroast! Tru på Gud og tru på meg! 2I huset til Far min er det mange rom. Var det ikkje slik, hadde eg då sagt dykk at eg går og vil gjera klar ein stad til dykk? ... Vis hele teksten

1Lat ikkje hjartet dykkar uroast! Tru på Gud og tru på meg! 2I huset til Far min er det mange rom. Var det ikkje slik, hadde eg då sagt dykk at eg går og vil gjera klar ein stad til dykk? 3Og når eg har gått og gjort klar ein stad til dykk, kjem eg att og tek dykk til meg, så de skal vera der eg er. 4Og dit eg går, veit de vegen.» 5Tomas seier til han: «Herre, vi veit ikkje kvar du går; korleis kan vi då vita vegen?» 6Jesus seier: «Eg er vegen, sanninga og livet. Ingen kjem til Far utan gjennom meg. 7Har de kjent meg, skal de òg kjenna Far min. Frå no av kjenner de han og har sett han.» 8Filip seier til han: «Herre, syn oss Far, det er nok for oss.» 9Jesus svarar: «No har eg vore så lang ei tid saman med dykk, og du kjenner meg ikkje, Filip? Den som har sett meg, har sett Far. Korleis kan du då seia: ‘Syn oss Far’? 10Trur du ikkje at eg er i Far og Far i meg? Dei ord eg talar til dykk, har eg ikkje frå meg sjølv; det er Far som er i meg og gjer sine gjerningar. 11Tru meg: Eg er i Far og Far i meg. Om ikkje for anna, så tru det for gjerningane skuld. 12Sanneleg, sanneleg, eg seier dykk: Den som trur på meg, skal gjera dei gjerningane som eg gjer, ja, større gjerningar enn dei, for eg går til Far. 13Og det de bed om i mitt namn, vil eg gjera, så Faderen skal bli herleggjord gjennom Sonen. 14Bed de meg om noko i mitt namn, så skal eg gjera det.

Dagens bibelord

Johannes 14,1–14

Les i nettbibelen

1Allos din váibmu lehko leabuheapme. Oskot Ipmilii ja oskot munnje. 2Mu Áhči viesus leat ollu lanjat. Dajašingo mun muđui ahte manan gárvvistit didjiide saji? ... Vis hele teksten

1Allos din váibmu lehko leabuheapme. Oskot Ipmilii ja oskot munnje. 2Mu Áhči viesus leat ollu lanjat. Dajašingo mun muđui ahte manan gárvvistit didjiide saji? 3Mun manan gárvvistit didjiide saji, muhto boađán fas ruoktot ja vieččan din lusan, vai dii lehpet doppe gos mun lean. 4Ja dii gal diehtibehtet geainnu dohko gosa mun manan.” 5Tomas dajai sutnje: “Hearrá, eat mii dieđe gosa don manat. Mo mii de sáhttit diehtit geainnu?” 6Jesus vástidii: “Mun lean geaidnu, duohtavuohta ja eallin. Ii oktage boađe Áhči lusa muđui go mu bokte. 7Jos dii dovdabehtet mu, de oahppabehtet dovdat maiddái mu Áhči. Dii dovdabehtet su juo dál, diihan lehpet oaidnán su.” 8Filip dajai sutnje: “Hearrá, divtte min oaidnit Áhči, de das lea midjiide galle.” 9Jesus vástidii: “Itgo don, Filip, dovdda mu, vaikko mun lean leamaš juo ná guhká din luhtte? Gii lea oaidnán mu, dat lea oaidnán Áhči. Mo don de sáhtát dadjat: ‘Divtte min oaidnit Áhči’? 10Itgo don oskko ahte mun lean Áhči siste ja Áhčči lea mu siste? Go mun sártnun didjiide, de mun in sártno iešalddán: Áhčči lea mu siste ja dahká iežas daguid. 11Oskot munnje go mun cealkkán ahte mun lean Áhči siste ja Áhčči lea mu siste. Jos dii muđui ehpet oskko, de oskot mu daguid dihte. 12Duođaid, duođaid, mun cealkkán didjiide: Dat gii osku munnje, dahká daid daguid maid mun dagan, ja velá stuoribuidge, dasgo mun manan Áhči lusa. 13Ja maid ihkinassii dii átnubehtet mu nammii, dan mun dagan, vai Áhčči hearvásin dahkkojuvvo Bártni bokte. 14Juos dii átnubehtet juoidá mu nammii, de mun dagan dan.