Herren gir Josjafat seier over grannefolkene
1 En tid etter hendte det at moabittene og ammonittene og sammen med dem en del av meunittene gjorde en hærferd mot Josjafat. 2 Folk kom til ham med melding om dette og sa: «Det kommer en stor hær imot deg fra den andre siden av sjøen, fra Edom. De står allerede i Haseson-Tamar» – det er En-Gedi. 3 Da ble kongen redd. Han vendte seg til Herren for å søke råd hos ham, og lyste ut faste over hele Juda. 4 Judeerne samlet seg for å søke hjelp hos Herren; fra alle byene i Juda kom de for å be Herren om råd.
5 Så trådte Josjafat fram for dem som var kommet sammen fra Juda og Jerusalem, i Herrens hus, foran den nye forgården, 6 og sa: Herre, våre fedres Gud! Er det ikke du som er Gud i himmelen, og som rår over alle kongeriker på jorden? I din hånd er makt og velde, og ingen kan stå seg mot deg. 7 Var det ikke du, vår Gud, som drev innbyggerne ut av dette landet for ditt folk Israel og gav det til din venn Abrahams ætt for alltid? 8 De bosatte seg der og bygde en helligdom for ditt navn. Da sa de: 9 «Kommer det noen ulykke over oss, sverd, straffedom, pest eller hungersnød, da vil vi stille oss foran dette huset, for ditt åsyn; for i dette huset bor ditt navn. Vi vil rope til deg i vår nød, og du vil høre og hjelpe.» 10 Se nå på ammonittene og moabittene og dem som bor i Se'ir-fjellene, disse folkene som du ikke lot israelittene trenge inn iblant da de kom fra Egypt; de bøyde av og drog bort uten å ødelegge dem. 11 Men se hvordan de lønner oss! Nå kommer de og vil drive oss ut av det landet som er ditt, og som du har gitt oss til eiendom. 12 Vår Gud, vil du ikke holde dom over dem? For vi har ikke styrke nok til å stå imot denne store hæren som kommer mot oss. Vi vet ikke hva vi skal gjøre; men våre øyne er vendt mot deg.
13 Alle judeerne stod der for Herrens åsyn, selv småbarna, konene og sønnene deres var med. 14 Da kom Herrens Ånd – midt i forsamlingen – over levitten Jahasiel, sønn av Sakarja, sønn av Benaja, sønn av Je'iel, Mattanjas sønn, som var en av Asaf-sønnene. 15 Han sa: «Lytt, alle judeere og dere som bor i Jerusalem, og du kong Josjafat! Så sier Herren til dere: Frykt ikke og vær ikke redde for denne store hæren; for dette er ikke deres kamp, men Guds. 16 Dra ned mot dem i morgen! Da går de oppover Hassis-bakken, og dere kommer til å møte dem ved enden av dalen ut mot Jeruel-ødemarken. 17 Men det er ikke dere som skal kjempe denne gangen. Dere menn fra Juda og Jerusalem skal bare stille dere opp og stå og se på hvordan Herren frelser dere. Vær ikke redde, og mist ikke motet! Dra ut mot dem i morgen! Herren vil være med dere.»
18 Da bøyde Josjafat seg med ansiktet mot jorden, og alle fra Juda og Jerusalem falt ned for Herren og tilbad ham. 19 De levittene som hørte til Kehat- og Korah-sønnene, reiste seg og lovet Herren, Israels Gud, med sterk og høy røst.
20 Morgenen etter brøt de tidlig opp og drog ut til Tekoa-ødemarken. Med det samme de drog ut, trådte Josjafat fram og sa: «Hør på meg, dere menn fra Juda og Jerusalem! Tro på Herren deres Gud, så skal dere holde stand! Tro på hans profeter, så skal dere ha lykken med dere!» 21 Siden rådførte han seg med folket og stilte så opp en flokk av sangere, som skulle love Herren i hellig skrud, mens de drog ut foran den væpnede hæren. De skulle synge: «Pris Herren, for hans miskunn varer evig!»
22 Så snart de stemte i med jubelrop og lovsang, lot Herren en flokk som lå i bakhold, angripe ammonittene og moabittene og mennene fra Se'ir-fjellene som rykket fram mot Juda, og de ble slått. 23 Ammonittene og moabittene vendte seg da mot mennene fra Se'ir-fjellene og utslettet dem fullstendig. Da de hadde gjort ende på dem, gav de seg til å utrydde hverandre. 24 Da judeerne kom opp til det stedet hvor en kunne se ut over ødemarken, og så seg om etter hæren, fikk de øye på de falne som lå døde på marken: ingen hadde sluppet unna. 25 Josjafat og hans menn drog da dit for å ta bytte, og de fant en mengde gods og lik, og verdifulle ting. De tok så mye at de ikke kunne bære det. Tre dager holdt de på med å plyndre; så stort var byttet.
26 Den fjerde dagen kom de sammen i Lovprisningsdalen, og der lovet de Herren. Derfor kalte de stedet Lovprisningsdalen, og det heter det den dag i dag. 27 Så vendte mennene fra Juda og Jerusalem tilbake, med Josjafat i spissen, og glade kom de til Jerusalem; for Herren hadde gitt dem den glede å vinne over fiendene. 28 Med harper, lyrer og trompeter drog de inn i Jerusalem, til Herrens hus. 29 Redsel fra Gud kom over alle land og riker da de hørte at Herren hadde kjempet mot Israels fiender. 30 Josjafats rike hadde nå fred; for hans Gud lot ham få ro på alle kanter.
31 Slik regjerte Josjafat i Juda. Han var trettifem år da han ble konge, og han regjerte i Jerusalem i tjuefem år. Hans mor hette Asuba og var datter av Sjilki. 32 Josjafat fulgte i sin far Asas fotspor og vek ikke av fra dem. Han gjorde det som var rett i Herrens øyne. 33 Likevel ble ikke offerhaugene nedlagt, og folket hadde ennå ikke vendt sitt hjerte til fedrenes Gud. 34 Det som ellers er å fortelle om Josjafat fra først til sist, det er skrevet opp i et skrift av Jehu, Hananis sønn, som er tatt inn i boken om Israels konger.
35 Siden gjorde Juda-kongen Josjafat en avtale med Akasja, kongen i Israel, han som bar seg så ugudelig at. 36 Han ble enig med ham om å bygge skip som skulle gå til Tarsis; og de bygde noen skip i Esjon-Geber. 37 Da talte Elieser, sønn av Dodava fra Maresja, et profetord mot Josjafat. Han sa: «Fordi du har gjort avtale med Akasja, vil Herren la ditt foretagende mislykkes.» Og noen av skipene forliste, så de ikke kunne gå til Tarsis.