Bibelsøk

Søk
Velg oversettelse
Hvor finner jeg...

.

Tilbake til oversikten

Andre Krønikebok

1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21 22 23 24 25 26 27 28 29 30 31 32 33 34 35 36

< Forrige kapittel

Kongene Joakas og Jojakim
36Folket i landet tok og gjorde Joakas, Josjias sønn, til konge i Jerusalem etter faren.  2 Joakas var tjuetre år gammel da han ble konge, og han regjerte i Jerusalem i tre måneder.  3 Kongen i Egypt avsatte ham, så han ikke lenger fikk regjere i Jerusalem. Og han la skatt på landet, hundre talenter sølv og en talent gull.  4 Så gjorde egypterkongen Neko hans bror Eljakim til konge over Juda og Jerusalem og forandret hans navn til Jojakim. Broren Joakas tok Neko og førte til Egypt.
   
 5 Jojakim var tjuefem år gammel da han ble konge, og han regjerte i Jerusalem i elleve år. Han gjorde det som var ondt i Herren hans Guds øyne.  6 Babylonerkongen Nebukadnesar gjorde en hærferd mot ham. Han bandt ham med bronselenker og ville føre ham til Babylonia.  7 Nebukadnesar tok også med seg en del av karene i Herrens hus og satte dem i sitt tempel i Babylon.  8 Det som ellers er å fortelle om Jojakim, om de avskyelige ting han gjorde, og det som rammet ham, det er skrevet opp i boken om Israels og Judas konger. Hans sønn Jojakin ble konge etter ham.
   

Juda-riket går under
 9 Jojakin var atten år gammel da han ble konge, og han regjerte i Jerusalem i tre måneder og ti dager. Han gjorde det som var ondt i Herrens øyne. 10 Ved årsskiftet sendte kong Nebukadnesar ut folk som førte Jojakin til Babylon og sammen med ham de kostbare kar i Herrens hus. Så gjorde han Sidkia, Jojakins farbror, til konge i Juda og Jerusalem.
   
11 Sidkia var tjueen år gammel da han ble konge, og han regjerte i Jerusalem i elleve år. 12 Han gjorde det som var ondt i Herren hans Guds øyne. Og han ydmyket seg ikke for profeten Jeremia, som talte ord fra Herrens munn.
   
13 Sidkia gjorde tilmed opprør mot kong Nebukadnesar, som hadde latt ham sverge seg troskap ved Gud. Han var stridlynt og hard i sinn og ville ikke vende om til Herren, Israels Gud. 14 Også alle lederne i Juda og prestene og folket ble mer og mer troløse og gjorde de samme avskyelige ting som andre folkeslag. De gjorde Herrens hus urent, det som han hadde gjort til sin helligdom i Jerusalem. 15 Herren, deres fedres Gud, sendte dem advarsler sent og tidlig gjennom sine sendebud; for han ville skåne sitt folk og sin bolig. 16 Men de spottet Guds sendebud, foraktet hans ord og holdt hans profeter for narr, inntil Herrens harme mot hans folk ble så stor at det ikke fantes boteråd mer.
   
17 Da lot Herren kaldeerkongen dra i hærferd mot folket i Juda. Han lot deres unge menn bli drept med sverd midt i deres helligdom og sparte verken gutter eller piker, gamle eller skrøpelige. Alle gav han i fiendens vold. 18 Alle karene i Guds hus, både store og små, skattene i Herrens hus og skattene til kongen og hans stormenn – alt førte han til Babylon. 19 Så brente de opp Guds hus og rev ned Jerusalems mur. Alle borgene i byen satte de ild på, og alle kostbare gjenstander der ble ødelagt. 20 De som slapp unna sverdet, førte han bort til Babylonia, og de ble treller for ham og hans sønner helt til perserne fikk makten. 21 Slik ble Herrens ord gjennom Jeremia oppfylt. Inntil landet fikk tatt igjen sine sabbatsår, så lenge det lå øde, hadde det ro, til sytti år var gått.
   
22 I det første året Kyros var konge i Persia, ble han tilskyndet av Herren til å sende ut en kunngjøring, for at det ordet Herren hadde talt gjennom profeten Jeremia, skulle bli oppfylt. Kongen kunngjorde i hele sitt rike, både muntlig og skriftlig, dette budskapet: 23 «Så sier Kyros, kongen i Persia: Herren, himmelens Gud, har gitt meg alle kongerikene på jorden. Han har pålagt meg å bygge et tempel for ham i Jerusalem i Judea. Gud være med alle dere som tilhører hans folk! Nå kan dere dra tilbake.»
   
< Forrige kapittel

04. desember 2022

Dagens bibelord

Johannes 14,1–14

Les i nettbibelen

1La ikke hjertet bli grepet av angst. Tro på Gud og tro på meg! 2I min Fars hus er det mange rom. Var det ikke slik, hadde jeg da sagt dere at jeg går og vil gjøre i stand et sted for dere? ... Vis hele teksten

1La ikke hjertet bli grepet av angst. Tro på Gud og tro på meg! 2I min Fars hus er det mange rom. Var det ikke slik, hadde jeg da sagt dere at jeg går og vil gjøre i stand et sted for dere? 3Og når jeg har gått og gjort i stand et sted for dere, vil jeg komme tilbake og ta dere til meg, så dere skal være der jeg er. 4Og dit jeg går, vet dere veien.» 5Tomas sier til ham: «Herre, vi vet ikke hvor du går. Hvordan kan vi da vite veien?» 6Jesus sier: «Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Far uten ved meg. 7Har dere kjent meg, skal dere også kjenne min Far. Fra nå av kjenner dere ham og har sett ham.» 8Da sier Filip: «Herre, vis oss Far, det er nok for oss.» 9Jesus svarer: «Kjenner du meg ikke, Filip, enda jeg har vært hos dere så lenge? Den som har sett meg, har sett Far. Hvordan kan du da si: ‘Vis oss Far’? 10Tror du ikke at jeg er i Far og Far i meg? De ord jeg sier til dere, har jeg ikke fra meg selv: Far er i meg og gjør sine gjerninger. 11Tro meg: Jeg er i Far og Far i meg. Om ikke for annet, så tro det for selve gjerningenes skyld. 12Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Den som tror på meg, skal også gjøre de gjerningene jeg gjør, ja, enda større gjerninger, for jeg går til Far. 13Og det dere ber om i mitt navn, vil jeg gjøre, så Faderen skal bli æret gjennom Sønnen. 14Dersom dere ber meg om noe i mitt navn, vil jeg gjøre det.

Dagens bibelord

Johannes 14,1–14

Les i nettbibelen

1Lat ikkje hjartet dykkar uroast! Tru på Gud og tru på meg! 2I huset til Far min er det mange rom. Var det ikkje slik, hadde eg då sagt dykk at eg går og vil gjera klar ein stad til dykk? ... Vis hele teksten

1Lat ikkje hjartet dykkar uroast! Tru på Gud og tru på meg! 2I huset til Far min er det mange rom. Var det ikkje slik, hadde eg då sagt dykk at eg går og vil gjera klar ein stad til dykk? 3Og når eg har gått og gjort klar ein stad til dykk, kjem eg att og tek dykk til meg, så de skal vera der eg er. 4Og dit eg går, veit de vegen.» 5Tomas seier til han: «Herre, vi veit ikkje kvar du går; korleis kan vi då vita vegen?» 6Jesus seier: «Eg er vegen, sanninga og livet. Ingen kjem til Far utan gjennom meg. 7Har de kjent meg, skal de òg kjenna Far min. Frå no av kjenner de han og har sett han.» 8Filip seier til han: «Herre, syn oss Far, det er nok for oss.» 9Jesus svarar: «No har eg vore så lang ei tid saman med dykk, og du kjenner meg ikkje, Filip? Den som har sett meg, har sett Far. Korleis kan du då seia: ‘Syn oss Far’? 10Trur du ikkje at eg er i Far og Far i meg? Dei ord eg talar til dykk, har eg ikkje frå meg sjølv; det er Far som er i meg og gjer sine gjerningar. 11Tru meg: Eg er i Far og Far i meg. Om ikkje for anna, så tru det for gjerningane skuld. 12Sanneleg, sanneleg, eg seier dykk: Den som trur på meg, skal gjera dei gjerningane som eg gjer, ja, større gjerningar enn dei, for eg går til Far. 13Og det de bed om i mitt namn, vil eg gjera, så Faderen skal bli herleggjord gjennom Sonen. 14Bed de meg om noko i mitt namn, så skal eg gjera det.

Dagens bibelord

Johannes 14,1–14

Les i nettbibelen

1Allos din váibmu lehko leabuheapme. Oskot Ipmilii ja oskot munnje. 2Mu Áhči viesus leat ollu lanjat. Dajašingo mun muđui ahte manan gárvvistit didjiide saji? ... Vis hele teksten

1Allos din váibmu lehko leabuheapme. Oskot Ipmilii ja oskot munnje. 2Mu Áhči viesus leat ollu lanjat. Dajašingo mun muđui ahte manan gárvvistit didjiide saji? 3Mun manan gárvvistit didjiide saji, muhto boađán fas ruoktot ja vieččan din lusan, vai dii lehpet doppe gos mun lean. 4Ja dii gal diehtibehtet geainnu dohko gosa mun manan.” 5Tomas dajai sutnje: “Hearrá, eat mii dieđe gosa don manat. Mo mii de sáhttit diehtit geainnu?” 6Jesus vástidii: “Mun lean geaidnu, duohtavuohta ja eallin. Ii oktage boađe Áhči lusa muđui go mu bokte. 7Jos dii dovdabehtet mu, de oahppabehtet dovdat maiddái mu Áhči. Dii dovdabehtet su juo dál, diihan lehpet oaidnán su.” 8Filip dajai sutnje: “Hearrá, divtte min oaidnit Áhči, de das lea midjiide galle.” 9Jesus vástidii: “Itgo don, Filip, dovdda mu, vaikko mun lean leamaš juo ná guhká din luhtte? Gii lea oaidnán mu, dat lea oaidnán Áhči. Mo don de sáhtát dadjat: ‘Divtte min oaidnit Áhči’? 10Itgo don oskko ahte mun lean Áhči siste ja Áhčči lea mu siste? Go mun sártnun didjiide, de mun in sártno iešalddán: Áhčči lea mu siste ja dahká iežas daguid. 11Oskot munnje go mun cealkkán ahte mun lean Áhči siste ja Áhčči lea mu siste. Jos dii muđui ehpet oskko, de oskot mu daguid dihte. 12Duođaid, duođaid, mun cealkkán didjiide: Dat gii osku munnje, dahká daid daguid maid mun dagan, ja velá stuoribuidge, dasgo mun manan Áhči lusa. 13Ja maid ihkinassii dii átnubehtet mu nammii, dan mun dagan, vai Áhčči hearvásin dahkkojuvvo Bártni bokte. 14Juos dii átnubehtet juoidá mu nammii, de mun dagan dan.