Paulus og de falske apostlene
1 Jeg skulle ønske at dere ville tåle litt galskap av meg! Ja, dere får tåle det! 2 For jeg har en brennende omsorg for dere, Guds egen omsorg. Jeg har forlovet dere med Kristus, og bare med ham, for å føre dere til ham som en ren jomfru. 3 Men jeg er redd at slik slangen narret Eva med sin list, skal også deres tanker bli ført på avveier, bort fra den oppriktige og rene hengivenhet til Kristus. 4 For dere tåler det svært så godt når noen kommer og forkynner en annen Jesus enn den vi har forkynt, eller når dere får en annen ånd enn den dere har fått, eller et annet evangelium enn det dere har tatt imot. 5 Jeg mener at jeg ikke står noe tilbake for disse overapostlene. 6 Selv om jeg er lekmann i veltalenhet, er jeg det ikke i kunnskap, og den har jeg alltid og i alle spørsmål lagt fram for dere.
7 Var det kanskje en synd av meg at jeg forkynte Guds evangelium uten vederlag og dermed ydmyket meg selv for å opphøye dere? 8 Andre menigheter har jeg nærmest plyndret, og jeg har fått lønn av dem for å kunne gjøre tjeneste hos dere. 9 Da jeg var hos dere, ble jeg ikke til byrde for noen av dere når jeg trengte noe; for brødrene som kom fra Makedonia, gav meg det jeg manglet. På alle måter passet jeg på å klare meg uten hjelp fra dere, og det skal jeg også gjøre heretter. 10 Så visst som Kristi sannhet bor i meg, denne ære skal ingen i Akaia få ta fra meg! 11 Hvorfor? Fordi jeg ikke er glad i dere? Det vet Gud jeg er. 12 Slik har jeg gjort det hittil, og det skal jeg fortsette med. For det er noen som gjerne vil ha en mulighet til å skryte av at de er slik som jeg, men den muligheten skal jeg ta fra dem. 13 Disse er falske apostler, troløse arbeidere som opptrer som om de var Kristi apostler. 14 Det er ikke noe å undres over, for selv Satan skaper seg om til en lysets engel. 15 Da er det ikke merkelig at hans tjenere skaper seg om til tjenere for rettferdigheten. Men til slutt skal de få lønn etter sine gjerninger.
Paulus’ lidelser som apostel
16 Jeg sier igjen: Ingen må tro at jeg er gått fra forstanden. Og om så var, så hør på meg som om jeg hadde mistet forstanden, så kan også jeg skryte litt. 17 For det jeg sier når jeg finner på å rose meg, sier jeg ikke som en Herrens tjener, men i en slags galskap. 18 Men når det er så mange som skryter av sine menneskelige fortrinn, vil jeg også gjøre det. 19 Dere som er så kloke, tåler jo gjerne folk som har mistet forstanden. 20 For dere tåler jo at noen gjør dere til slaver, utsuger og fanger dere, behandler dere overlegent, slår dere i ansiktet. 21 Jeg må med skam tilstå at vi har vært altfor svake til den slags! Men det de andre våger, våger vel også jeg – nå taler jeg som i vanvidd. 22 Er de hebreere? Også jeg. Er de israelitter? Også jeg. Er de Abrahams ætlinger? Det er også jeg. 23 Er de Kristi tjenere? Jeg snakker som en vettløs – jeg er det enda mer. Jeg har arbeidet mer enn de, vært oftere i fengsel, fått flere slag, og mange ganger har jeg vært i dødsfare. 24 Av jødene har jeg fem ganger fått de trettini slagene. 25 Tre ganger er jeg blitt pisket, én gang steinet, tre ganger har jeg lidd skibbrudd, og jeg drev en gang et helt døgn rundt på havet. 26 Stadig har jeg måttet reise omkring, i fare på elver, blant røvere, blant landsmenn og utlendinger, i fare i byer, i ørken, på havet, blant falske venner. 27 Jeg har arbeidet og slitt, ofte våket, lidd sult og tørst, ofte fastet og har manglet klær i kulden. 28 For ikke å snakke om alt det andre, så har jeg det daglige presset, omsorgen for alle menighetene. 29 Hvem er svak, uten at jeg også er det? Hvem faller fra, uten at det brenner i meg? 30 Skal jeg rose meg, vil jeg rose meg av min svakhet. 31 Jeg lyver ikke, det vet Gud, vår Herre Jesu Far, som er lovet i evighet! 32 I Damaskus satte landshøvdingen til kong Aretas ut vakter for å gripe meg. 33 Men jeg ble firt ned i en kurv fra en luke i bymuren og slapp ut av hans hender.