1 Jeg hadde altså bestemt meg for at jeg ikke ville komme en gang til og skape sorg hos dere. 2 Hvis jeg gir dere sorg, hvem kan da gjøre meg glad? Bare den jeg selv har gitt sorg. 3 Det var jo derfor jeg skrev. Jeg ville ikke komme og bli sorgfull av dem som skulle gjøre meg glad. Og jeg har den tillit til dere alle at min glede også er deres. 4 I stor nød, med angst i hjertet og med mange tårer skrev jeg til dere. Jeg ville ikke gi dere sorg, men la dere forstå hvor høyt jeg elsker dere.
Forlik og tilgivelse
5 Men om noen har gitt grunn til sorg, er det ikke meg han har gitt sorg, men dere alle – eller de fleste av dere, for ikke å overdrive. 6 Men straffen flertallet ga denne mannen, er tilstrekkelig. 7 Nå skal dere heller tilgi og trøste ham, så han ikke blir helt knust av sorgen. 8 Derfor oppfordrer jeg dere til å møte ham med kjærlighet. 9 For jeg skrev til dere nettopp for å bli klar over om dere holder mål og er lydige i alt. 10 Den som dere tilgir, tilgir også jeg. Ja, hvis jeg i det hele tatt har noe å tilgi, har jeg for Kristi ansikt tilgitt det for deres skyld, 11 så ikke Satan skal få bedra oss. For vi vet hva han har i sinne.
I Kristi triumftog
12 Da jeg kom til Troas med Kristi evangelium, hadde Herren alt åpnet en dør for meg. 13 Likevel var jeg urolig fordi jeg ikke fant Titus, min bror. Derfor tok jeg farvel med dem og dro videre til Makedonia. 14 Men Gud være takk, som i Kristus alltid fører oss fram i triumftog og gjennom oss sprer duften av kunnskapen om ham overalt. 15 For vi er Kristi vellukt for Gud, blant dem som blir frelst og blant dem som går fortapt: 16 en duft av død til død for dem som går fortapt, en duft av liv til liv for dem som blir frelst. Hvem er vel i stand til dette? 17 Vi er i alle fall ikke lik mange andre, som vil gjøre penger på Guds ord. Med et oppriktig sinn, ja, sendt av Gud og for Guds ansikt taler vi i Kristus.