Forlik og tilgivelse
1 Jeg hadde bestemt meg for at jeg ikke ville komme en gang til og gjøre dere sorg. 2 For gjør jeg dere sorg, har jeg jo bedrøvet de eneste som kunne gjøre meg glad. 3 Det var nettopp derfor jeg skrev. Jeg ville ikke komme og få sorg av dem som burde gi meg glede. Og jeg har den tillit til dere alle at min glede også er deres. 4 Nedtrykt og med angst i hjertet skrev jeg til dere; jeg kunne ikke holde tårene tilbake. Det var ikke for å gjøre dere bedrøvet jeg skrev, men for at dere skulle forstå hvor glad jeg er i dere.
5 Det er sant at det er én som har vært årsak til sorg. Likevel er det ikke meg han har rammet, men dere alle – mer eller mindre, for ikke å si for mye. 6 Men denne mannen har nå fått nok straff med det som flertallet påla ham. 7 Nå skal dere heller tilgi og trøste ham, så han ikke blir helt knust av sorgen. 8 Derfor ber jeg dere om å møte ham med kjærlighet. 9 For jeg skrev til dere nettopp for å bli klar over om dere holder mål og er lydige i alt. 10 Den som dere tilgir, tilgir også jeg. Ja, hvis jeg i det hele tatt har noe å tilgi, har jeg for Kristi ansikt tilgitt det for deres skyld, 11 så ikke Satan skal få bedra oss. Hva han har i sinne, det vet vi.
Forkynnelsens seierstog
12 Da jeg kom til Troas for å forkynne Kristi evangelium, fant jeg døren åpnet for mitt arbeid i Herrens tjeneste. 13 Likevel var jeg urolig, fordi jeg ikke fant Titus, min bror, der. Derfor tok jeg farvel med dem og drog videre til Makedonia. 14 Men Gud være takk, som i Kristus alltid fører oss med i sitt seierstog og gjennom oss sprer kunnskapen om ham som en duft, på hvert et sted. 15 For vi er som en Kristi vellukt for Gud, blant dem som blir frelst og blant dem som går fortapt: 16 for dem som går fortapt, en duft av død til død, for dem som blir frelst, en duft av liv til liv.
Hvem er i stand til dette? 17 Vi er iallfall ikke lik mange andre, som forfusker og driver handel med Guds ord, men med et oppriktig sinn, ja, sendt av Gud og for Guds ansikt taler vi i Kristus.