Krigen mot Moab
1 Joram, sønn av Ahab, ble innsatt som konge over Israel i Samaria i det attende året Josjafat var konge i Juda. Joram regjerte i tolv år. 2 Han gjorde det som var ondt i Herrens øyne, men fór ikke så ille fram som sin far og mor. Han fjernet den Baal-støtten som hans far hadde fått laget. 3 Men han holdt fast ved de syndene som Jeroboam, sønn av Nebat, hadde fått israelittene med på. Dem vendte han seg ikke bort fra.
4 Mesja, kongen i Moab, drev med saueavl. Han pleide å betale Israels konge hundre tusen lam og ull av hundre tusen værer i skatt. 5 Men da Ahab døde, gjorde kongen i Moab opprør mot kongen i Israel. 6 Straks dro kong Joram ut fra Samaria og mønstret hele Israel. 7 Så sendte han bud til Juda-kongen Josjafat og sa: «Kongen i Moab har gjort opprør mot meg. Vil du gå i krig mot Moab sammen med meg?» Han svarte: «Ja, det vil jeg; jeg som du, mitt folk som ditt folk, mine hester som dine hester.» 8 «Hvilken vei skal vi ta?» spurte Joram. Josjafat svarte: «Veien gjennom ødemarken i Edom.»
9 Så dro kongene i Israel, Juda og Edom av sted. Men da de hadde vært underveis i sju dager, hadde de ikke vann, verken til hæren eller til dyrene som de hadde med seg. 10 Da utbrøt Israels konge: « Herren har visst kalt disse tre kongene sammen for å gi dem i moabittenes hender!» 11 Men Josjafat sa: «Finnes det ikke en Herrens profet her så vi kan spørre Herren til råds gjennom ham?» En av Israels-kongens menn svarte: «Her er Elisja, sønn av Sjafat, han som pleide å helle vann over Elias hender.» 12 Josjafat sa: «Ja, hos ham er Herrens ord.» Så gikk han ned til profeten sammen med kongene i Israel og Edom.
13 Elisja sa til Israels konge: «Hva har du og jeg med hverandre å gjøre? Gå til din fars og din mors profeter!» Men Israels konge svarte: «Nei, det er Herren som har kalt ut disse tre kongene for å gi dem i moabittenes hender.» 14 Da sa Elisja: «Så sant hærskarenes Herre lever, han som jeg tjener: Var det ikke for Juda-kongen Josjafats skyld, ville jeg ikke ense deg eller se på deg. 15 Men hent nå en som kan spille for meg!» Mens han spilte, kom Herrens hånd over Elisja. 16 Og han sa: «Så sier Herren: Grav grøft etter grøft i elveleiet her! 17 For så sier Herren: Uten at dere ser vind eller regn, skal dette elveleiet fylles med vann. Dere skal få drikke, både dere og buskapen og de andre dyrene deres. 18 Men dette er ikke nok i Herrens øyne. Han vil også gi moabittene i deres hender. 19 Dere skal innta hver befestet by og hver utvalgt by, hugge hvert frukttre og tette hver vannkilde. Og hvert fruktbart jordstykke skal dere ødelegge med stein.» 20 Neste morgen, på den tid grødeofferet blir båret fram, kom vannet strømmende fra den kanten hvor Edom ligger, og landet ble fylt med vann.
21 Nå fikk moabittene høre at kongene var kommet for å kjempe mot dem. Alle våpenføre menn, unge som gamle, ble kalt sammen og tok oppstilling langs grensen. 22 Da moabittene sto opp tidlig neste morgen, skinte solen på vannet, og det så ut for dem som vannet var rødt av blod. 23 «Det er blod!» ropte de. «Kongene har kjempet med sverd og slått hverandre i hjel. Moabitter, nå skal vi ta bytte!» 24 Men da de kom til Israels leir, gjorde israelittene motstand og slo moabittene så de flyktet for dem. Israelittene trengte inn i Moabs land mens de fortsatte å slå dem ned.
25 Nå rev de ned byene, og hvert fruktbart jordstykke dynget de ned med stein; for hver mann kastet sin stein. Hver vannkilde tettet de igjen, og hvert frukttre hogg de ned. Til slutt sto bare murene igjen i Kir-Hareset, og slyngekasterne omringet byen og gikk til angrep på den. 26 Da kongen i Moab så at striden ble for hard for ham, tok han med seg sju hundre våpenføre menn, for å bryte igjennom og nå bort til kongen i Edom. Men de greide det ikke. 27 Da tok kongen sin eldste sønn, som skulle bli konge etter ham, og ofret ham som brennoffer på bymuren. Og det kom så stor harme over israelittene at de brøt opp og vendte tilbake til sitt eget land.