Apostlenes gjerninger

Paulus’ første misjonsreise

Paulus og Barnabas sendes ut

¹ I menigheten i Antiokia var det noen profeter og lærere: Barnabas og Simeon med tilnavnet Niger, Lukius fra Kyréne, Manaen, pleiebror til fyrst Herodes, og dessuten Saulus. ² En gang de holdt gudstjeneste og fastet, sa Den Hellige Ånd: «Ta ut Barnabas og Saulus for meg, så de kan gå til den oppgave jeg har kalt dem til.» ³ Etter faste og bønn la de sine hender på dem og lot dem reise. ⁴ Da de nå var blitt sendt ut av Den Hellige Ånd, drog de til Seleukia, og derfra seilte de til Kypros. ⁵ Der kom de til Salamis, hvor de forkynte Guds ord i jødenes synagoger. De hadde Johannes med seg som hjelper. ⁶ De drog tvers over øya helt til Pafos, og der støtte de på en jødisk trollmann og falsk profet som hette Barjesus, ⁷ og som holdt til hos guvernøren Sergius Paulus. Denne var en forstandig mann, og han bad Barnabas og Saulus til seg fordi han ønsket å høre Guds ord. ⁸ Men Elymas, trollmannen – navnet hans betyr det – motarbeidet dem og forsøkte å få guvernøren bort fra troen. ⁹ Da ble Saulus, som også hette Paulus, fylt av Den Hellige Ånd. Han så skarpt på ham ¹⁰ og sa: «Du djevelens sønn, full av all slags svindel og bedrag, en fiende av alt som er rett, skal du aldri slutte med å fordreie Herrens rette veier? ¹¹ Nå legger Herren sin hånd på deg, så du en tid skal være blind og ikke se solen.» Straks ble det svart for øynene på ham, og han famlet omkring og lette etter noen som kunne leie ham. ¹² Da guvernøren så det som skjedde, ble han helt overveldet av Herrens lære og kom til troen.

Paulus taler i Antiokia i Pisidia

¹³ Paulus og hans følge seilte fra Pafos og kom til Perge i Pamfylia. Der forlot Johannes dem og reiste tilbake til Jerusalem. ¹⁴ De andre drog videre fra Perge og kom til Antiokia i Pisidia, hvor de gikk inn og satte seg i synagogen på sabbaten. ¹⁵ Etter at det var lest fra loven og profetene, sendte synagogeforstanderne noen ned til dem med denne hilsen: «Brødre, har dere et ord til formaning for folket, så tal!» ¹⁶ Paulus reiste seg, gav et tegn med hånden og sa:

Israelittiske menn og dere andre som tror på Gud, hør på meg! ¹⁷ Han som er Israels-folkets Gud, utvalgte våre fedre. Han gjorde dem til et stort folk da de levde som innflyttere i Egypt, og han førte dem ut derfra med løftet arm. ¹⁸ Han sørget for dem omkring førti år i ørkenen. ¹⁹ Han utryddet sju folk i Kanaan og lot dem overta landet deres. ²⁰ Dette varte omtrent fire hundre og femti år. Deretter gav han dem dommere, helt til profeten Samuel. ²¹ Så bad de om en konge, og Gud gav dem Saul, sønn av Kisj, en mann av Benjamins stamme, og han var konge i førti år. ²² Gud avsatte ham og gjorde David til deres konge. Han fikk dette vitnesbyrd av Gud: Jeg har funnet David, Isais sønn, en mann etter mitt hjerte, en som skal utføre alt det jeg vil. ²³ Av hans ætt lot Gud en frelser for Israel stå fram, slik han hadde lovt, og det er Jesus. ²⁴ Før han trådte fram, hadde Johannes forkynt omvendelsens dåp for hele Israels folk. ²⁵ Da Johannes stod ved slutten av sitt verk, sa han: «Jeg er ikke den dere tror jeg er. Men etter meg kommer en som jeg ikke er verdig til å løse sandalremmen for.»

²⁶ Brødre, dere som er av Abrahams ætt, og dere andre som tror på Gud! Det er til oss ordet om denne frelse er blitt sendt. ²⁷ For de som bor i Jerusalem, og lederne deres skjønte ikke hvem han var og forstod ikke profetenes ord som blir lest hver sabbat, men de dømte ham og oppfylte dermed profetordene. ²⁸ De kunne ikke finne noe grunnlag for dødsdom, men likevel bad de Pilatus om å henrette ham. ²⁹ Og da de hadde fullbyrdet alt som står skrevet om ham, tok de ham ned fra korset og la ham i en grav. ³⁰ Men Gud reiste ham opp fra de døde, ³¹ og han viste seg i mange dager for dem som hadde fulgt ham fra Galilea opp til Jerusalem. De er nå hans vitner for folket. ³² Og nå bringer vi dere det gode budskap, at det løfte som ble gitt fedrene våre, ³³ har Gud oppfylt for oss, deres barn, da han oppreiste Jesus. Slik står det jo skrevet i den annen salme:

Du er min sønn,

jeg har født deg i dag.

³⁴ Men at han reiste ham opp fra de døde så han aldri skal gå til grunne, det har han sagt slik: Jeg vil oppfylle for dere de hellige og ubrytelige løfter til David. ³⁵ Og et annet sted sier han: Du skal ikke la din Hellige gå til grunne. ³⁶ David var en tjener for Guds plan så lenge han levde. Så døde han og ble gravlagt hos sine fedre og gikk til grunne. ³⁷ Men han som Gud oppreiste, gikk ikke til grunne. ³⁸ Og nå skal dere vite, brødre, at ved ham blir tilgivelse for syndene forkynt dere. Det Moseloven ikke kunne frikjenne dere for, ³⁹ det skal enhver som tror, bli frikjent for på grunn av ham. ⁴⁰ Ta dere nå i akt, så ikke det profetene har sagt, skal hende med dere:

⁴¹ Se, dere som er fulle av forakt,

dere skal undre dere og bli til intet.

For en gjerning skal jeg gjøre i deres dager,

en gjerning dere ikke ville tro

om dere fikk den fortalt.

⁴² Da de gikk ut, ble de oppfordret til å tale om dette neste sabbat. ⁴³ Og da folk gikk fra hverandre, var det mange som fulgte dem, både jøder og hedninger som hadde sluttet seg til jødenes tro. Paulus og Barnabas snakket med dem og la dem på hjerte at de måtte holde fast ved Guds nåde. ⁴⁴ Neste sabbat strømmet nesten hele byen til for å høre Guds ord. ⁴⁵ Da jødene så alle disse menneskene, ble de egget til iver, og med hånlige ord motsa de det Paulus forkynte. ⁴⁶ Paulus og Barnabas sa da rett ut: «Det var nødvendig å forkynne Guds ord til dere først. Men siden dere avviser det og selv ikke finner dere verdige til det evige liv, så går vi nå til hedningene. ⁴⁷ For dette er Herrens befaling til oss:

Jeg har satt deg til et lys for folkeslag,

for at du skal bringe frelse helt til jordens ende.»

⁴⁸ Da hedningene hørte dette, gledet de seg og lovpriste Herrens ord, og alle som var bestemt til evig liv, kom til troen. ⁴⁹ Herrens ord ble spredt over hele området. ⁵⁰ Men jødene fikk hisset opp de fornemme kvinnene blant dem som trodde på jødenes Gud, og også byens ledende menn, og det kom i gang en forfølgelse mot Paulus og Barnabas, som ble fordrevet fra egnen. ⁵¹ De ristet da støvet av føttene mot dem og drog til Ikonium. ⁵² Men disiplene ble fylt av glede og Den Hellige Ånd.