Bibelsøk

Søk
Velg oversettelse
Hvor finner jeg...

.

Tilbake til oversikten

Apostlenes gjerninger

1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21 22 23 24 25 26 27 28
Se film

Vi lanserer BibleProject-filmer fortløpende fra 2021-2022. Les mer.
Se overblikksfilm

Vi lanserer BibleProject-filmer fortløpende fra 2021-2022. Les mer.

< Forrige kapittelNeste kapittel >

En ny tjeneste i menigheten
6På denne tiden, da tallet på disipler stadig steg, kom de gresktalende jødene med klager mot de hebraisktalende fordi deres egne enker ble tilsidesatt ved den daglige utdelingen.  2 De tolv kalte da sammen alle disiplene og sa: «Det ville være galt om vi forsømte Guds ord for å gjøre tjeneste ved bordene.  3 Velg nå ut blant dere, brødre, sju menn som har godt ord på seg og er fylt av Ånd og visdom; dem vil vi sette til denne oppgaven.  4 Så skal vi vie oss til bønnen og tjenesten med Ordet.»  5 Dette forslaget ble tatt godt imot av hele forsamlingen. Og de valgte Stefanus, en mann fylt av tro og Hellig Ånd, og Filip, Prokoros, Nikanor, Timon, Parmenas og Nikolaus, en proselytt fra Antiokia.  6 Disse ble ført fram for apostlene, som ba og la hendene på dem.
   
 7 Guds ord nådde stadig flere, og tallet på disipler i Jerusalem økte sterkt. Også en stor flokk av prestene ble lydige mot troen.
Stefanus
 8 Stefanus var full av nåde og kraft og gjorde store under og tegn blant folket.  9 Da sto det fram noen fra den synagogen som ble kalt «Synagoge for frigitte og for kyreneere og aleksandrinere». Sammen med jøder fra Kilikia og Asia begynte de å diskutere med Stefanus. 10 Men de kunne ikke stå seg mot den visdom og ånd som han talte med. 11 Da fikk de i hemmelighet forledet noen til å påstå: «Vi har hørt ham si spottende ord mot Moses og mot Gud.» 12 Slik hisset de opp folket og de eldste og de skriftlærde. Og de gikk mot ham, grep ham og dro ham fram for Rådet. 13 Der førte de fram falske vitner som sa: «Denne mannen holder ikke opp med å tale mot dette hellige sted og mot loven. 14 Vi har hørt ham si at denne Jesus fra Nasaret skal rive ned helligdommen og forandre de skikkene som vi har fått overlevert fra Moses.» 15 Alle som var til stede i Rådet, stirret på ham og så at ansiktet hans var som ansiktet til en engel.7Øverstepresten spurte: «Er dette sant?»  2 Og Stefanus svarte:
        «Brødre og fedre, hør på meg! Herlighetens Gud viste seg for vår far Abraham mens han bodde i Mesopotamia, før han slo seg ned i Harran.
 3 Gud sa til ham: ‘ Dra bort fra landet ditt og fra slekten din til det landet som jeg skal vise deg!  4 Da reiste han fra Kaldeerlandet og bosatte seg i Harran, og etter at hans far var død, lot Gud ham flytte derfra til dette landet som dere bor i nå.  5 Gud ga ham ikke noen egen jord der, ikke så mye som en fotsbredd, men han lovet å gi ham og hans ætt landet til eiendom, enda han ikke hadde barn.  6 Og Gud sa til ham at ætten hans skulle bo som innflyttere i et fremmed land, der de skulle være slaver og bli plaget i fire hundre år.  7  Men det folket de skal være slaver for, vil jeg dømme’, sa Gud, ‘ og så skal de dra ut og tjene meg på dette stedet.’  8 Siden ga Gud ham omskjærelsespakten, og han ble far til Isak og omskar ham på den åttende dagen. Slik gjorde også Isak med Jakob, og Jakob med de tolv stamfedrene.
   
 9 Stamfedrene ble misunnelige på Josef og solgte ham til Egypt. Men Gud var med ham 10 og berget ham ut av all nød. Han ga ham visdom og lot ham vinne velvilje hos farao, egypterkongen, og kongen satte ham til å styre Egypt og hele sitt hus. 11 Så ble hele Egypt og Kanaan rammet av hungersnød, og nøden var stor. Våre fedre fikk ikke tak i mat. 12 Da Jakob hørte at det skulle være korn i Egypt, sendte han fedrene dit for første gang. 13 Andre gangen de kom, ga Josef seg til kjenne for brødrene sine, og farao fikk vite om slekten til Josef. 14 Da sendte Josef bud og kalte til seg sin far Jakob og hele familien – syttifem personer. 15 Så reiste Jakob ned til Egypt, og der døde både han og fedrene våre. 16 De ble ført til Sikem og lagt i den graven Abraham hadde kjøpt av Hamors sønner i Sikem og betalt med sølv.
   
17 Tiden nærmet seg da Gud skulle innfri det løftet han hadde gitt Abraham. Folket hadde vokst og var blitt tallrikt i Egypt. 18  Det sto fram en ny konge i Egypt, en som ikke visste om Josef. 19 Han brukte list mot folket vårt, mishandlet fedrene våre og tvang dem til å sette ut spedbarna sine, så de ikke skulle leve opp. 20 På den tiden ble Moses født. Han var et vakkert barn i Guds øyne. Tre måneder ble han oppfostret i farens hus. 21 Så ble han satt ut, men faraos datter fant ham og oppdro ham som sin egen sønn. 22 Slik ble Moses opplært i all egyptisk visdom, og han var full av kraft i både ord og handling.
   
23 Da han hadde fylt førti år, fikk han inderlig lyst til å besøke sine landsmenn, israelittene. 24 Og da han så en som ble mishandlet, kom han mannen til hjelp. Han slo egypteren i hjel, så han som var blitt mishandlet, fikk sin rett. 25 Han trodde at hans landsmenn skulle forstå at Gud ville bruke ham til å redde dem, men de skjønte det ikke. 26 Neste dag støtte han på to menn som sloss. Han prøvde å forlike dem og sa: ‘Dere er jo brødre! Hvordan kan dere gjøre ondt mot hverandre?’ 27 Men han som hadde gjort urett mot sin neste, skubbet ham til side og sa: ‘ Hvem har satt deg til leder og dommer over oss? 28  Tenker du kanskje å drepe meg slik du drepte egypteren i går? 29 Disse ordene fikk Moses til å flykte, og han slo seg ned som innflytter i Midjan. Der ble han far til to sønner. 30 Da førti år var gått, viste en engel seg for ham i ørkenen ved Sinai-fjellet, i flammen fra en brennende tornebusk. 31 Moses så dette synet og undret seg. Da han gikk nærmere for å se etter, lød Herrens røst: 32  Jeg er dine fedres Gud, Abrahams og Isaks og Jakobs Gud.’ Men Moses skalv av redsel og våget ikke å se opp. 33 Da sa Herren til ham: ‘ Ta skoene av føttene! For det stedet du står på, er hellig grunn. 34  Jeg har sett hvordan folket mitt blir plaget i Egypt og har hørt klagen deres. Jeg har steget ned for å fri dem ut. Gå nå! Jeg sender deg til Egypt.
   
35 Denne Moses, som de forkastet da de sa: ‘ Hvem har satt deg til leder og dommer?’ – nettopp ham sendte Gud som leder og redningsmann, og til hjelp skulle han ha engelen som viste seg for ham i tornebusken. 36 Den samme Moses førte dem ut og gjorde under og tegn i Egypt, ved Rødehavet og førti år i ørkenen. 37 Det var han som sa til israelittene: ‘ Gud skal la det stå fram en profet som meg blant dere, en av deres egne brødre. 38 Da folket var forsamlet i ødemarken, var det også han som var sammen både med engelen som talte til ham fra Sinai-fjellet, og med fedrene våre. Han mottok levende ord for å gi dem til oss. 39 Men fedrene våre ville ikke adlyde ham. De avviste ham, og i sitt hjerte vendte de tilbake til Egypt 40 og sa til Aron: ‘ Lag guder til oss som kan gå foran oss. For vi vet ikke hva som har hendt med denne Moses som førte oss ut av Egypt. 41 På den tiden laget de en kalv og ofret til denne avguden og jublet over et verk av sine egne hender. 42 Men Gud vendte seg fra dem og lot dem tilbe himmelens hær, slik det står skrevet i profetenes bok:
           Bar dere fram for meg slaktoffer og gaver
           de førti årene i ørkenen, Israels hus?
          
   
43  Nei, dere bar på Moloks telt
           og guden Refans stjerne,
           bildene som dere laget for å tilbe dem.
           Men jeg vil flytte dere bortenfor Babylon.
44 I ørkenen hadde fedrene våre vitnesbyrdets telt, som Moses skulle lage etter det forbildet han fikk se, slik han fikk befaling om fra Gud, som talte til ham. 45 Fedrene våre overtok det, og under Josva førte de det med seg inn i landet de fikk i eie etter de hedningfolkene som Gud drev bort foran dem. Slik var det helt til Davids dager. 46 Han fant nåde hos Gud, og han ba om å få finne en bolig for Jakobs hus. 47 Men det ble Salomo som bygde et hus for Gud. 48 Likevel bor ikke Den høyeste i noe som er bygd av menneskehånd. For slik taler profeten:
          
   
49  Himmelen er min trone,
           og jorden er min fotskammel.
           Hva slags hus kan dere bygge for meg, sier Herren,
           eller hvor er stedet der jeg kan hvile?
          
   
50  Har ikke min hånd skapt alt dette?
51 Stivnakket er dere, uomskåret både på hjerte og ører! Alltid står dere Den hellige ånd imot, som deres fedre, så også dere. 52 Har det noen gang vært en profet som fedrene deres ikke forfulgte? De drepte dem som på forhånd forkynte at Den rettferdige skulle komme. Og nå har dere forrådt og myrdet ham, 53 dere som mottok loven på befaling fra engler, men ikke holdt den.»
Stefanus blir steinet
54 Da de hørte dette, ble de så rasende at de skar tenner mot ham. 55 Men Stefanus var fylt av Den hellige ånd og rettet blikket mot himmelen, og der så han Guds herlighet og Jesus stå ved Guds høyre hånd. 56 Da sa han: «Jeg ser himmelen åpen og Menneskesønnen stå ved Guds høyre hånd.» 57 Men da skrek de høyt og holdt seg for ørene, og alle som en stormet de mot ham. 58 De drev ham foran seg og steinet ham utenfor byen. Vitnene la av seg kappene sine ved føttene til en ung mann som het Saulus. 59 Mens de steinet Stefanus, ba han og sa: «Herre Jesus, ta imot min ånd.» 60 Så falt han på kne og ropte høyt: «Herre, tilregn dem ikke denne synden!» Med disse ordene sovnet han inn.8Saulus var enig i drapet på Stefanus.
Forfølgelse
Samme dag brøt det løs en kraftig forfølgelse mot menigheten i Jerusalem. Alle unntatt apostlene ble spredt omkring i Judea og Samaria.  2 Noen fromme menn begravde Stefanus og holdt en stor dødsklage over ham.  3 Men Saulus fór hardt fram mot menigheten. Han trengte seg inn i hjemmene og slepte ut både menn og kvinner og fikk dem kastet i fengsel.
Filip i Samaria
 4 De som var spredt omkring, dro rundt og forkynte Ordet.  5 Filip kom ned til hovedstaden i Samaria, og der forkynte han Kristus.  6 Og alle som en fulgte oppmerksomt med når de hørte Filip tale og så de tegnene han gjorde.  7 For mange hadde urene ånder som fór ut av dem med høye skrik, og mange lamme og halte ble helbredet.  8 Det ble stor glede der i byen.
   
 9 En mann ved navn Simon holdt til i byen. Han drev med trolldom så folket i Samaria var helt overveldet. Han påsto at han var noe stort. 10 Alle var opptatt av ham, og både små og store sa: «Han er Guds kraft, den som kalles Den store.» 11 De sluttet opp om ham fordi han i lang tid hadde overveldet dem med trolldomskunstene sine. 12 Men da de fikk tiltro til Filip, som forkynte evangeliet om Guds rike og Jesu Kristi navn, lot de seg døpe, både menn og kvinner. 13 Simon selv kom også til tro, og da han var blitt døpt, holdt han seg stadig til Filip og var overveldet av de tegn og mektige gjerninger han så.
   
14 Apostlene i Jerusalem fikk nå høre at Samaria hadde tatt imot Guds ord, og de sendte Peter og Johannes dit ned. 15 De kom ned og ba for dem, slik at de skulle få Den hellige ånd. 16 For Ånden var ennå ikke kommet over noen av dem, de var bare døpt til Herren Jesu navn. 17 Nå la de hendene på dem, og de fikk Den hellige ånd.
   
18 Men da Simon så at Ånden ble gitt ved at apostlene la hendene på dem, tilbød han dem penger 19 og sa: «Gi meg også en slik makt, så den jeg legger hendene på, kan få Den hellige ånd!» 20 Men Peter sa til ham: «Måtte pengene dine gå til grunne sammen med deg, du som tror at du kan kjøpe Guds gave for penger! 21 Du har ingen arvelodd eller del i dette, for ditt hjerte er ikke oppriktig mot Gud. 22 Omvend deg fra denne ondskapen din, og be til Herren, så kanskje han vil tilgi deg det du tenker i hjertet. 23 For jeg ser at du er full av bitter galle og lenket til ondskap.» 24 Da sa Simon: «Dere må be til Herren for meg, så jeg ikke skal bli rammet av det dere har sagt.»
   
25 Etter at de hadde vitnet og talt Herrens ord, vendte de tilbake til Jerusalem, og underveis forkynte de evangeliet i mange av landsbyene i Samaria.
Filip og den etiopiske hoffmannen
26 En engel fra Herren talte til Filip og sa: «Gjør deg klar og dra sørover på veien fra Jerusalem til Gaza.» Dette er en øde strekning. 27 Filip gjorde seg i stand og dro av sted. Han fikk se en etiopisk hoffmann, en høy embetsmann som hadde tilsyn med skattkammeret hos Kandake, dronningen i Etiopia. Han hadde vært i Jerusalem for å tilbe. 28 Nå var han på vei hjem og satt i vognen sin og leste fra profeten Jesaja. 29 Da sa Ånden til Filip: «Gå bort til vognen og hold deg tett opptil den.» 30 Filip sprang bort, og da han hørte at han leste fra profeten Jesaja, spurte han: «Forstår du det du leser?» 31 «Hvordan skal jeg kunne forstå», sa han, «når ingen forklarer det for meg?» Så ba han Filip komme opp i vognen og sette seg ved siden av ham. 32 Det stykket i Skriften han holdt på å lese, var dette:
           Lik en sau som føres bort for å slaktes,
           lik et lam som tier når det klippes,
           åpnet han ikke sin munn.
          
   
33  Da han var fornedret,
           ble dommen over ham opphevet.
           Hvem kan fortelle om hans ætt?
           For hans liv er tatt bort fra jorden.
34 Hoffmannen sa da til Filip: «Si meg, hvem er det profeten taler om her? Er det om seg selv eller om en annen?» 35 Da tok Filip til orde. Han begynte med dette skriftstedet og forkynte evangeliet om Jesus for ham. 36 Mens de kjørte langs veien, kom de til et sted hvor det var vann, og hoffmannen sa: «Se, her er vann. Hva er til hinder for at jeg blir døpt?» 37 *Filip svarte: «Hvis du tror av hele ditt hjerte, kan det skje.» Da sa han: «Jeg tror at Jesus Kristus er Guds Sønn.»• 38 Så lot han vognen stanse, og de steg ned i vannet, både Filip og hoffmannen, og Filip døpte ham. 39 Da de steg opp av vannet, rykket Herrens Ånd Filip bort, og hoffmannen så ham ikke lenger. Han fortsatte lykkelig videre på sin vei. 40 Men Filip viste seg senere i Asjdod, og han forkynte evangeliet i alle byene han reiste gjennom, helt fram til Cæsarea.
< Forrige kapittelNeste kapittel >

26. september 2022

Dagens bibelord

2. Krønikebok 9,1–8

Les i nettbibelen

... Vis hele teksten

1Då dronninga av Saba fekk høyra om Salomo, kom ho og ville prøva han med gåter. Ho kom til Jerusalem med eit stort følgje og med kamelar som bar balsamoljar, mengder av gull og edelsteinar. Ho steig fram for Salomo og tala med han om alt som låg henne på hjartet. 2Og Salomo gav henne svar på alt det ho spurde om. Det fanst ikkje noko som var løynt for kongen så han ikkje kunne gje henne svar. 3Då dronninga av Saba fekk sjå visdomen til Salomo, huset han hadde bygd, 4rettene på bordet hans, hoffmennene der dei sat, tenarane som varta opp, og kleda deira, munnskjenkane og kleda deira, og prosesjonen når han gjekk opp til Herrens hus, mista ho heilt pusten. 5Ho sa til kongen: «Så var det då sant, det eg høyrde heime i landet mitt om deg og visdomen din! 6Eg trudde ikkje det dei fortalde, før eg kom og fekk sjå det med eigne auge. Men no ser eg at dei ikkje eingong har fortalt meg halvparten om den store visdomen din. Du overgår alt eg har høyrt. 7Lukkelege er mennene dine, og lukkelege er desse tenarane, som alltid får stå hos deg og høyra visdomen din! 8Velsigna vere Herren din Gud, som hadde slik godvilje for deg at han sette deg på sin kongsstol som konge for Herren din Gud. Fordi din Gud har Israel kjært og vil halda folket oppe til evig tid, har han sett deg til konge over dei, så du skal fremja rett og rettferd.»