Væren og bukken
1 I det tredje året Belsasar var konge, fikk jeg, Daniel, et syn; det kom en tid etter det forrige. 2 I dette synet så jeg at jeg var i borgen Susa i provinsen Elam, og at jeg var ved elven Ulai.
3 Da jeg så opp, fikk jeg øye på en vær som stod ved elven. Den hadde to horn. Begge var store, men det ene var større enn det andre, og det største vokste sist fram. 4 Jeg så at væren stanget mot vest, mot nord og mot sør. Det var ingen dyr som kunne stå seg mot den, og ingen kunne berge noen fra dens makt. Væren gjorde som den ville, og fikk veldig makt.
5 Mens jeg stod og så på dette, kom det en geitebukk fra vest. Den fór fram over hele jorden uten å komme nær marken. Bukken hadde et stort horn i skallen. 6 Den kom bort til væren med de to hornene, den jeg så ved elven, og fór imot den med voldsom kraft. 7 Jeg så hvordan den kom helt bort til væren, stanget til den i sinne og brakk begge hornene på den. Væren hadde ikke kraft til å stå seg imot den. Bukken kastet den til jorden og tråkket på den, og ingen kunne berge væren fra dens makt.
8 Geitebukken fikk veldig makt. Men nettopp som den var på det sterkeste, ble det store hornet brukket av, og det vokste opp fire andre horn i stedet, ett for hver av de fire himmelretninger. 9 Fra ett av dem skjøt det fram et nytt lite horn. Det vokste seg større og større, mot sør og mot øst og mot det fagre landet. 10 Det vokste helt opp til himmelens hær, og det kastet noen av denne hæren og av stjernene ned på jorden og tråkket på dem. 11 Selv mot høvdingen over hæren brisket det seg. Det tok fra ham det daglige offer, og stedet hvor hans helligdom står, ble vanæret. 12 Det reiste seg mot Gud og opprettet en gudsdyrkelse i strid med det daglige offer. Hornet kastet sannheten til jorden og hadde fremgang i alt det tok seg fore.
13 Så hørte jeg en av de hellige tale, og en annen hellig spurte ham som talte: «Hvor lenge gjelder synet om det daglige offer og den ødeleggende synd, og hvor lenge skal helligdom og gudsdyrkelse bli overgitt til å tråkkes ned?» 14 Han sa til meg: «Inntil det er gått to tusen tre hundre kvelder og morgener. Da skal helligdommen igjen få sin rett.»
15 Da jeg, Daniel, hadde hatt dette synet og forsøkte å forstå det, stod det brått foran meg en skikkelse som så ut som en mann. 16 Og over Ulai hørte jeg en menneskerøst som ropte: «Gabriel, forklar synet for denne mannen!» 17 Så kom han bort til det stedet hvor jeg stod, og da han kom, ble jeg redd og kastet meg ned med ansiktet mot jorden. Han sa til meg: «Hør, menneske! For synet gjelder endetiden.» 18 Mens han snakket til meg, lå jeg sanseløs med ansiktet mot jorden. Men han tok fatt i meg, reiste meg opp 19 og sa:
«Nå vil jeg la deg få vite hva som skal skje når vredestiden tar slutt, for synet gjelder endetiden. 20 Væren du så, den som hadde to horn, er kongene av Media og Persia. 21 Den raggete bukken er kongen av Javan. Det store hornet den hadde i skallen, er den første kongen. 22 Når dette hornet ble brukket av, og det vokste opp fire andre isteden, betyr det at det skal oppstå fire kongeriker av hans folk, men de skal ikke ha samme kraft som han. 23 Ved slutten av deres herredømme, når brottsmennene har fylt syndens mål, skal det stå fram en konge med hardt ansikt og glatt tunge. 24 Han skal få stor makt, men ikke ved egen kraft. Han skal gjøre uhyggelig skade og ha hell og fremgang i det han tar seg fore. Han skal gjøre ende på mektige menn og folket av de hellige. 25 Fordi han er klok, skal hans svikefulle ferd lykkes for ham. Han skal være stor i egne tanker og utrydde mange når de minst venter det. Han skal reise seg mot høvdingen over høvdingene og bli knust, men ikke ved menneskehånd. 26 Det er sant, dette synet om kvelder og morgener som her er fortalt. Du skal gjemme på synet, for det gjelder en fjern fremtid.»
27 Jeg, Daniel, var syk i flere dager. Så stod jeg opp og gjorde min tjeneste hos kongen. Jeg var lamslått av synet og forstod det ikke.