Hopp rett til
Kirkeårets teksterDagens bibelord
Tegnforklaringer
Bibelleseplaner
Kjøp Bibelen
Bibelsøk
Søk
Femte Mosebok
1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21 22 23 24 25 26 27 28 29 30 31 32 33 34| Neste kapittel > |
Moses minner om Herrens løfte 1Dette er de ord som Moses talte til hele Israel øst for Jordan. Det var i ørkenen på Araba-sletten, rett imot Suf, mellom Paran og Tofel, Laban, Haserot og Di-Sahab, 2 elleve dagsreiser fra Horeb på veien over Se'ir-fjellene til Kadesj-Barnea. 3 Det var i det førtiende året, den første dagen i den ellevte måneden, at Moses talte til israelittene om alt det Herren hadde pålagt ham å si til dem. 4 Moses hadde da slått amorittkongen Sihon, som bodde i Hesjbon, og Basan-kongen Og, som bodde i Asjtarot og Edre'i. 5 Øst for Jordan, i Moab, begynte Moses å forklare denne loven. Han sa: 6 Herren vår Gud talte til oss ved Horeb og sa: «Dere har oppholdt dere lenge nok ved dette fjellet. 7 Bryt nå opp og dra til amorittenes fjelland og til nabofolkene på Araba-sletten, i fjellandet og i lavlandet, i Negev og ute ved kysten, til kanaaneernes land og til Libanon, helt til den store elven, Eufrat. 8 Se, jeg har lagt landet åpent for dere. Gå og innta landet som Herren med ed lovet å gi deres fedre, Abraham, Isak og Jakob, og etterkommerne deres.» Moses innsetter ledere 9 Den gangen sa jeg til dere: «Jeg alene kan ikke bære dere. 10 Herren deres Gud har gjort dere tallrike, og dere er i dag så mange som stjernene på himmelen. 11 Måtte Herren, deres fedres Gud, gjøre dere tusen ganger så tallrike som dere nå er, og velsigne dere, slik som han har lovet. 12 Men hvordan kan jeg alene bære ansvaret og tåle strevet med dere og tvistene mellom dere? 13 Velg ut kloke, forstandige og kyndige menn fra hver stamme, så vil jeg gjøre dem til ledere for dere.» 14 Dere svarte meg: «Det er et godt forslag du kommer med.» 15 Så tok jeg stammehøvdingene deres, kloke og kyndige menn, og gjorde dem til overhoder for dere, til førere for tusen, hundre, femti og ti, og til tilsynsmenn for stammene. 16 Den gangen ga jeg også dommerne deres dette påbudet: «Hør klagemål fra deres landsmenn, og døm rettferdig i saker mellom en mann og en annen, enten det er en landsmann eller en innflytter. 17 Gjør ikke forskjell på folk når dere dømmer! Dere skal høre på både høy og lav. Vær ikke redde for noen, for dommen hører Gud til. Men dersom en sak er for vanskelig for dere, så bring den fram for meg, så jeg får høre den.» 18 Jeg ga dere den gangen befaling om alt dere skulle gjøre. Moses sender spioner inn i landet 19 Så brøt vi opp fra Horeb og dro gjennom hele den store og uhyggelige ørkenen som dere har sett. Vi fulgte veien til amorittenes fjelland, slik Herren vår Gud hadde befalt oss, og kom til Kadesj-Barnea. 20 Da sa jeg til dere: «Dere er nå kommet til amorittenes fjelland, som Herren vår Gud vil gi oss. 21 Se, Herren din Gud har lagt landet åpent for deg. Dra opp og innta det, slik Herren, dine fedres Gud, har sagt deg. Vær ikke redd og mist ikke motet!» 22 Da kom dere til meg alle sammen og sa: «La oss sende folk i forveien til å utforske landet og gi oss beskjed om veien vi skal ta opp dit, og om byene vi kommer til.» 23 Dette forslaget syntes jeg godt om, og jeg tok ut tolv menn blant dere, én fra hver stamme. 24 De gikk av sted opp i fjellet og kom til Esjkol-bekken. Der spionerte de. 25 De tok med seg noe av frukten i landet og brakte den ned til oss. De kunne fortelle oss at det var et godt land, det landet som Herren vår Gud vil gi oss. 26 Men dere ville ikke dra dit opp, og dere trosset det Herren deres Gud hadde sagt. 27 Dere murret i teltene deres og sa: «Fordi Herren hater oss, har han ført oss ut av Egypt og vil overgi oss i amorittenes hender og utrydde oss. 28 Hvor er det vi skal dra? Våre brødre har fått hjertet til å smelte bort i oss, for de sa: Folket er større og høyere enn vi, og byene er store med himmelhøye festningsmurer, og vi så også anakitter der.» 29 Da sa jeg til dere: «La dere ikke skremme og vær ikke redde for dem! 30 Herren deres Gud går foran dere, og han vil kjempe for dere, slik dere med egne øyne så at han gjorde i Egypt 31 og siden i ørkenen. Der så du hvordan Herren din Gud bar deg som en mann bærer sitt barn, hele den veien dere gikk, til dere kom til dette stedet.» 32 Likevel trodde dere ikke på Herren deres Gud, 33 han som gikk foran dere på veien for å finne leirplass til dere, om natten i en ild og om dagen i en sky, for å vise dere den veien dere skulle gå. Israels ulydighet og nederlag 34 Da Herren hørte hva dere sa, ble han harm og sverget: 35 «Ikke en eneste av denne onde slekt skal få se det gode landet som jeg med ed lovet å gi deres fedre, 36 bare Kaleb, sønn av Jefunne; han skal få se det. Til Kaleb og hans barn vil jeg gi det landet som han har satt sin fot på, fordi han trofast holdt seg til Herren.» 37 For deres skyld ble Herren harm på meg også. Han sa: «Heller ikke du skal få komme inn dit. 38 Men Josva, Nuns sønn, som er din tjener, skal få komme inn. Gjør ham sterk, for han skal gjøre landet til Israels eiendom. 39 Småbarna som dere trodde ville bli tatt som krigsbytte, og de barna som ennå ikke vet forskjell på godt og ondt, de skal komme inn i landet. Jeg gir det til dem, og de skal innta det. 40 Men dere må snu og gå ut i ørkenen, i retning av Sivsjøen.» 41 Da svarte dere meg: «Vi har syndet mot Herren. Nå vil vi dra opp og kjempe, som Herren vår Gud har befalt oss.» Dere spente på dere våpen, alle som en, og gjorde dere klare til å dra opp i fjellandet. 42 Men Herren sa til meg: Si til dem: «Dere skal ikke dra opp og kjempe, for jeg er ikke midt blant dere. Ellers vil dere bli slått av deres fiender.» 43 Jeg talte til dere, men dere ville ikke høre. Dere trosset det Herren hadde sagt, og i overmot dro dere opp i fjellene. 44 Da rykket amorittene, som bodde der i fjellandet, ut mot dere. De forfulgte dere som en bisverm, slo dere i Se'ir og drev dere helt til Horma. 45 Da dere kom tilbake, gråt dere for Herrens ansikt, men han ville ikke høre på dere, han ville ikke lytte. 46 Derfor måtte dere bo i Kadesj så lenge som dere gjorde. |
| Neste kapittel > |
Lukk X
Her kan registrerte brukere snart lagre egne kommentarer på det valgte verset.
01. juni 2023
22Da sto Paulus fram for Areopagos-rådet og sa:«Atenske menn! Jeg ser at dere på alle måter er svært religiøse. ... Vis hele teksten
22Da sto Paulus fram for Areopagos-rådet og sa:«Atenske menn! Jeg ser at dere på alle måter er svært religiøse. 23For da jeg gikk omkring og så på helligdommene deres, fant jeg et alter med denne innskriften: ‘For en ukjent Gud’. Det som dere tilber uten å kjenne, det forkynner jeg dere. 24Gud, han som skapte verden og alt som er i den, han som er herre over himmel og jord, han bor ikke i templer reist av menneskehender. 25Han trenger heller ikke noe av det som menneskehender kan tjene ham med. Det er jo han som gir liv og ånde, ja, alt til alle. 26Av ett menneske har han skapt alle folkeslag. Han lot dem bo over hele jorden, og han satte faste tider for dem og bestemte grensene for deres områder. 27Dette gjorde han for at de skulle søke Gud, om de kanskje kunne lete seg fram og finne ham. Han er jo ikke langt borte fra en eneste av oss. 28For det er i ham vi lever, beveger oss og er til, som også noen av deres diktere har sagt: ‘For vi er hans slekt.’ 29Fordi vi altså er Guds slekt, må vi ikke tenke at guddommen ligner et bilde av gull eller sølv eller stein, formet av menneskers kunst eller tanke. 30Disse tidene med uvitenhet har Gud båret over med, men nå befaler han alle mennesker, hvor de enn er, at de må vende om. 31For han har fastsatt en dag da han skal dømme verden med rettferd, ved en mann han har utpekt til dette. Det har han bekreftet for alle mennesker ved å reise ham opp fra de døde.» 32Da de hørte om oppstandelse fra de døde, gjorde noen narr av ham, men andre sa: «Vi vil gjerne høre deg tale mer om dette en annen gang.» 33Så gikk Paulus fra dem. 34Men det var noen som sluttet seg til ham og kom til tro. Blant dem var Dionysios fra Areopagos-rådet og en kvinne som het Damaris, og noen andre.
22Då steig Paulus fram for Areopagosrådet og sa:«Atenske menn! Eg ser at de på alle måtar er svært religiøse. ... Vis hele teksten
22Då steig Paulus fram for Areopagosrådet og sa:«Atenske menn! Eg ser at de på alle måtar er svært religiøse. 23For då eg gjekk omkring og såg på heilagdomane dykkar, fann eg eit altar der det stod skrive: ‘For ein ukjend Gud’. Det som de tilbed utan å kjenna, er det eg forkynner dykk. 24Gud som har skapt verda og alt som i henne er, han som er herre over himmel og jord, han bur ikkje i tempel som er bygde med hender, 25og lèt seg ikkje tena av menneskehender, som om han skulle trenga noko, han som gjev liv og ande, ja, alt til alle. 26Av eitt menneske har han skapt alle folkeslag, han lét dei busetja seg over heile jorda, og han sette faste tider for dei og grenser mellom bustadene deira. 27Det gjorde han for at dei skulle søkja Gud, om det kunne lukkast for dei å leita seg fram til han og finna han. Han er då ikkje langt borte frå ein einaste ein av oss. 28For i han er det vi lever og rører oss og er til, som òg nokre av dykkar eigne diktarar har sagt: ‘For vi er hans slekt.’ 29Er vi då Guds slekt, må vi ikkje tru at guddomen liknar eit bilete av gull eller sølv eller stein som menneskekunst eller mennesketanke har forma. 30Gud har bore over med dei tidene då folk var uvitande. Men no byd han at alle menneske, kvar dei så er, skal venda om. 31For han har fastsett ein dag då han vil dømma verda med rettferd, og til det har han innsett ein mann. Det har han stadfest for alle med å reisa han opp frå dei døde.» 32Men då dei høyrde om oppstoda frå dei døde, var det somme som spotta, men andre sa: «Vi høyrer deg gjerne tala meir om dette ein annan gong.» 33Så gjekk Paulus frå dei. 34Men det var nokre som heldt seg til han og kom til tru. Mellom dei var Dionysios frå Areopagosrådet og ei kvinne som heitte Damaris, og nokre andre.
22Paulus manai čuožžut gasku Areopagosa ja sárdnugođii:“Atena olbmát! Mun oainnán ahte dii juohke dáfus lehpet áŋgirat atnit fuola ipmiliid bálvaleames. ... Vis hele teksten
22Paulus manai čuožžut gasku Areopagosa ja sárdnugođii:“Atena olbmát! Mun oainnán ahte dii juohke dáfus lehpet áŋgirat atnit fuola ipmiliid bálvaleames. 23Go mun váccašin gávpogis ja geahčadin din bassi sajiid, de mun gávdnen maiddái áltára mas lei čála: ‘Dovdameahttun ipmilii.’ Aiddo su gean dii bálvalehpet almma su dovddakeahttá, mun sárdnidan didjiide. 24Ipmil guhte lea sivdnidan máilmmi ja buot mii das lea, son guhte lea almmi ja eatnama Hearrá, ii ása tempeliin maid olbmogieđat leat dahkan. 25Su ii maid sáhte bálvalit olbmogieđaiguin dego son dárbbašivččii juoidá, sonhan ieš addá buohkaide eallima ja vuoiŋŋa ja visot. 26Ovtta áidna olbmos son lea sivdnidan buot olbmuid. Son lea diktán álbmogiid ássat miehtá eatnama ja lea ásahan daidda vissis áiggiid ja orrunsajiid rájiid, 27vai olbmot ozašedje Ipmila, jos mat sii iskkademiin sáhtášedje su gávdnat.Ipmil ii almmatge leat guhkkin eret mis guđesge. 28Dasgo su siste mii eallit, lihkadit ja leat. Maiddái muhtumat din diktačálliin leat dadjan: ‘Mii leat maiddái su sohka.’ 29Go mii nappo leat Ipmila sohka, de mii eat oaččo navdit ahte ipmilvuohta lea golli, silbba dahje geađggi láhkásaš, dego govva maid olbmo jurdda dahje dáidu lea hábmen. 30Dakkár diehtemeahttunvuođa Ipmil lea gierdan guhká, muhto dál son gohčču buot olbmuid buot báikkiin jorgalit. 31Dasgo son lea ásahan beaivvi goas son dubme máilmmi vuoigatlaččat dan olbmá bokte gean son lea dasa mearridan. Dan son lea duođaštan buot olbmuide go čuoččáldahtii su jábmiid luhtte.” 32Muhtumat bilkidedje Paulusa go gulle su sárdnumin jábmiid bajásčuožžileames, earrásatgis dadje: “Mii dáhttut gullat das velá nuppe hávege.” 33De Paulus vulggii sin luhtte, 34muhto muhtumat serve sutnje ja osko. Sin gaskkas lei Dionysios, Areopagosa lahttu, Damaris-nammasaš nisson ja earrásat sudnuin.