Moses minner om Herrens løfte
1 Dette er de ord som Moses talte til hele Israel øst for Jordan. Det var i ørkenen på Araba-sletten, rett imot Suf, mellom Paran og Tofel, Laban, Haserot og Di-Sahab, 2 elleve dagsreiser fra Horeb på veien over Se'ir-fjellene til Kadesj-Barnea.
3 Det var i det førtiende året, den første dagen i den ellevte måneden, at Moses talte til israelittene om alt det Herren hadde pålagt ham å si til dem. 4 Moses hadde da slått amorittkongen Sihon, som bodde i Hesjbon, og Basan-kongen Og, som bodde i Asjtarot og Edre'i. 5 Øst for Jordan, i Moab, begynte Moses å forklare denne loven. Han sa:
6 Herren vår Gud talte til oss ved Horeb og sa: «Dere har oppholdt dere lenge nok ved dette fjellet. 7 Bryt nå opp og dra til amorittenes fjelland og til nabofolkene på Araba-sletten, i fjellandet og i lavlandet, i Negev og ute ved kysten, til kanaaneernes land og til Libanon, helt til den store elven, Eufrat. 8 Se, jeg har lagt landet åpent for dere. Gå og innta landet som Herren med ed lovet å gi deres fedre, Abraham, Isak og Jakob, og etterkommerne deres.»
Moses innsetter ledere
9 Den gangen sa jeg til dere: «Jeg alene kan ikke bære dere. 10 Herren deres Gud har gjort dere tallrike, og dere er i dag så mange som stjernene på himmelen. 11 Måtte Herren, deres fedres Gud, gjøre dere tusen ganger så tallrike som dere nå er, og velsigne dere, slik som han har lovet. 12 Men hvordan kan jeg alene bære ansvaret og tåle strevet med dere og tvistene mellom dere? 13 Velg ut kloke, forstandige og kyndige menn fra hver stamme, så vil jeg gjøre dem til ledere for dere.»
14 Dere svarte meg: «Det er et godt forslag du kommer med.» 15 Så tok jeg stammehøvdingene deres, kloke og kyndige menn, og gjorde dem til overhoder for dere, til førere for tusen, hundre, femti og ti, og til tilsynsmenn for stammene. 16 Den gangen ga jeg også dommerne deres dette påbudet: «Hør klagemål fra deres landsmenn, og døm rettferdig i saker mellom en mann og en annen, enten det er en landsmann eller en innflytter. 17 Gjør ikke forskjell på folk når dere dømmer! Dere skal høre på både høy og lav. Vær ikke redde for noen, for dommen hører Gud til. Men dersom en sak er for vanskelig for dere, så bring den fram for meg, så jeg får høre den.» 18 Jeg ga dere den gangen befaling om alt dere skulle gjøre.
Moses sender spioner inn i landet
19 Så brøt vi opp fra Horeb og dro gjennom hele den store og uhyggelige ørkenen som dere har sett. Vi fulgte veien til amorittenes fjelland, slik Herren vår Gud hadde befalt oss, og kom til Kadesj-Barnea. 20 Da sa jeg til dere: «Dere er nå kommet til amorittenes fjelland, som Herren vår Gud vil gi oss. 21 Se, Herren din Gud har lagt landet åpent for deg. Dra opp og innta det, slik Herren, dine fedres Gud, har sagt deg. Vær ikke redd og mist ikke motet!»
22 Da kom dere til meg alle sammen og sa: «La oss sende folk i forveien til å utforske landet og gi oss beskjed om veien vi skal ta opp dit, og om byene vi kommer til.» 23 Dette forslaget syntes jeg godt om, og jeg tok ut tolv menn blant dere, én fra hver stamme. 24 De gikk av sted opp i fjellet og kom til Esjkol-bekken. Der spionerte de. 25 De tok med seg noe av frukten i landet og brakte den ned til oss. De kunne fortelle oss at det var et godt land, det landet som Herren vår Gud vil gi oss.
26 Men dere ville ikke dra dit opp, og dere trosset det Herren deres Gud hadde sagt. 27 Dere murret i teltene deres og sa: «Fordi Herren hater oss, har han ført oss ut av Egypt og vil overgi oss i amorittenes hender og utrydde oss. 28 Hvor er det vi skal dra? Våre brødre har fått hjertet til å smelte bort i oss, for de sa: Folket er større og høyere enn vi, og byene er store med himmelhøye festningsmurer, og vi så også anakitter der.»
29 Da sa jeg til dere: «La dere ikke skremme og vær ikke redde for dem! 30 Herren deres Gud går foran dere, og han vil kjempe for dere, slik dere med egne øyne så at han gjorde i Egypt 31 og siden i ørkenen. Der så du hvordan Herren din Gud bar deg som en mann bærer sitt barn, hele den veien dere gikk, til dere kom til dette stedet.» 32 Likevel trodde dere ikke på Herren deres Gud, 33 han som gikk foran dere på veien for å finne leirplass til dere, om natten i en ild og om dagen i en sky, for å vise dere den veien dere skulle gå.
Israels ulydighet og nederlag
34 Da Herren hørte hva dere sa, ble han harm og sverget: 35 «Ikke en eneste av denne onde slekt skal få se det gode landet som jeg med ed lovet å gi deres fedre, 36 bare Kaleb, sønn av Jefunne; han skal få se det. Til Kaleb og hans barn vil jeg gi det landet som han har satt sin fot på, fordi han trofast holdt seg til Herren.» 37 For deres skyld ble Herren harm på meg også. Han sa: «Heller ikke du skal få komme inn dit. 38 Men Josva, Nuns sønn, som er din tjener, skal få komme inn. Gjør ham sterk, for han skal gjøre landet til Israels eiendom. 39 Småbarna som dere trodde ville bli tatt som krigsbytte, og de barna som ennå ikke vet forskjell på godt og ondt, de skal komme inn i landet. Jeg gir det til dem, og de skal innta det. 40 Men dere må snu og gå ut i ørkenen, i retning av Sivsjøen.»
41 Da svarte dere meg: «Vi har syndet mot Herren. Nå vil vi dra opp og kjempe, som Herren vår Gud har befalt oss.» Dere spente på dere våpen, alle som en, og gjorde dere klare til å dra opp i fjellandet. 42 Men Herren sa til meg: Si til dem: «Dere skal ikke dra opp og kjempe, for jeg er ikke midt blant dere. Ellers vil dere bli slått av deres fiender.» 43 Jeg talte til dere, men dere ville ikke høre. Dere trosset det Herren hadde sagt, og i overmot dro dere opp i fjellene. 44 Da rykket amorittene, som bodde der i fjellandet, ut mot dere. De forfulgte dere som en bisverm, slo dere i Se'ir og drev dere helt til Horma. 45 Da dere kom tilbake, gråt dere for Herrens ansikt, men han ville ikke høre på dere, han ville ikke lytte. 46 Derfor måtte dere bo i Kadesj så lenge som dere gjorde.