Forkynneren

Sjelens sult

¹ Noe vondt har jeg sett under solen,

det hviler tungt på menneskene:

² Gud gir en mann

både rikdom, formue og ære,

så han ikke mangler noe

av alt det han ønsker seg.

Men Gud lar ham ikke nyte noe av det,

det blir en fremmed som bruker det opp.

Dette er meningsløst, ja, bittert og vondt.

³ En mann kan få hundre barn

og leve i mange år.

Men hvor lenge han enn lever –

om han ikke har glede av sine goder

og ikke engang får en gravferd,

sier jeg at det ufullbårne fosteret

er bedre stilt enn han.

⁴ Forgjeves kommer det til verden,

og i mørke går det bort,

i mørke får det navnet sitt skjult.

⁵ Solens lys har det ikke sett

og aldri kjent.

Likevel hviler fosteret bedre enn mannen.

⁶ Selv om han levde

i to ganger tusen år,

fikk han ikke nyte livets goder.

Går ikke alle til samme sted?

⁷ Mennesket strever alltid for maten,

men sjelens sult blir aldri stilt.

⁸ Hvilket fortrinn har den vise framfor dåren?

Og hva hjelper det en fattig å vite

hvordan han skal ferdes blant menneskene?

⁹ Bedre det øynene ser

enn det sjelen begjærer.

Også dette er forgjeves, det er som å gjete vinden.

¹⁰ Alt som er til,

er nevnt med navn for lenge siden,

det er kjent på forhånd

hva et menneske skal bli.

Ingen kan føre sak

mot den som er sterkere enn en selv.

¹¹ Jo flere ord, jo mer forgjeves er de!

Hva gagn har mennesket av det?

¹² Ja, hvem vet hva som er det beste

for menneskene her i livet,

i alle de flyktige dagene

de lever som en skygge?

Hvem kan fortelle menneskene

hva som vil skje etter dem under solen?