Guds løfter og Israels ulydighet
1 Det var i det sjuende året, på den tiende dagen i den femte måneden. Noen av Israels eldste kom for å søke råd hos Herren, og de satte seg framfor meg.
2 Da kom Herrens ord til meg: 3 Menneske, tal til Israels eldste og si til dem: Så sier Herren Gud: Kommer dere hit for å søke råd hos meg? Så sant jeg lever, sier Herren Gud, jeg lar ikke dere spørre meg om råd. 4 Vil du dømme dem, menneske, vil du dømme? Så gjør dem kjent med alt det avskyelige hos fedrene deres. 5 Si til dem: Så sier Herren Gud: Den gangen jeg utvalgte Israel, løftet jeg hånden til ed for Jakobs hus. Jeg ga meg til kjenne for dem i Egypt, jeg løftet min hånd og sa: «Jeg er Herren deres Gud.» 6 Den dagen løftet jeg hånden på at jeg ville føre dem ut av Egypt, til et land som jeg hadde utsett for dem, et land som flyter av melk og honning, det herligste av alle land. 7 Jeg sa til dem: «Enhver må kaste vekk alt det motbydelige som øynene henger ved. Ikke gjør dere urene med avgudene i Egypt! Jeg er Herren deres Gud.»
8 Men de var trassige og nektet å høre på meg. Ingen kastet vekk det motbydelige som øynene hang ved, og de vendte seg ikke bort fra avgudene i Egypt. Da sa jeg at jeg ville øse ut min harme og bruke opp all min vrede på dem der i Egypt. 9 Jeg gjorde det for mitt navns skyld, for at det ikke skulle vanhelliges for øynene på folkeslagene som de levde blant, de som jeg hadde gitt meg til kjenne for ved å føre dem ut av Egypt.
10 Så førte jeg dem ut av Egypt og ut i ørkenen. 11 Jeg ga dem mine forskrifter og gjorde mine lover kjent for dem. Det mennesket som holder dem, skal leve ved dem. 12 Også mine sabbater ga jeg dem. De skulle være tegn mellom meg og dem. Slik skulle de vite at jeg er Herren, som helliger dem.
13 Men Israels hus trosset meg i ørkenen. De fulgte ikke forskriftene mine og foraktet lovene mine – enda det mennesket som holder dem, skal leve ved dem. Og sabbatene vanhelliget de grovt. Da sa jeg at jeg ville øse ut min harme over dem i ørkenen og gjøre ende på dem. 14 Jeg gjorde det for mitt navns skyld, så det ikke skulle vanhelliges for øynene på de folkeslagene som så at jeg førte israelittene ut. 15 Da løftet jeg hånden der i ørkenen og sverget at jeg ikke ville føre dem inn i landet jeg hadde gitt dem, det som flyter av melk og honning, det herligste av alle land. 16 For de foraktet mine lover og fulgte ikke mine forskrifter. Mine sabbater vanhelliget de, for hjertet fulgte etter avgudene deres. 17 Men jeg viste medfølelse og utryddet dem ikke. Jeg gjorde ikke ende på dem i ørkenen.
18 Jeg sa til barna deres i ørkenen: «Følg ikke forskriftene fra fedrene deres, hold ikke lovene deres og gjør dere ikke urene med avgudene deres! 19 Jeg er Herren deres Gud. Følg mine forskrifter, ta vare på mine lover og lev etter dem! 20 Hold mine sabbater hellige! De skal være et tegn mellom meg og dere, så dere kan vite at jeg er Herren deres Gud.» 21 Men barna trosset meg. De fulgte ikke mine forskrifter. De tok ikke vare på mine lover og levde ikke etter dem, enda det mennesket som holder dem, skal leve ved dem. Mine sabbater vanhelliget de. Da sa jeg at jeg ville øse ut min harme over dem og bruke opp min vrede på dem i ørkenen.
22 Men jeg holdt min hånd tilbake. Jeg gjorde det for mitt navns skyld, så det ikke skulle bli vanhelliget blant de folkeslagene som så at jeg førte israelittene ut. 23 Så løftet jeg hånden der i ørkenen på at jeg ville spre dem blant folkeslagene og strø dem ut i landene. 24 For de holdt ikke lovene mine, forskriftene mine foraktet de, og sabbatene mine vanhelliget de. Øynene deres hang ved fedrenes avguder. 25 Derfor ga jeg dem forskrifter som ikke var gode, og lover som de ikke kunne leve ved. 26 Jeg gjorde dem urene ved offergavene deres når de bar fram det som kom først ut av mors liv. Det gjorde jeg for å slå dem med skrekk, så de kunne kjenne at jeg er Herren.
27 Derfor, menneske, skal du tale til Israels hus og si til dem: Så sier Herren Gud: Enda en gang hånte fedrene deres meg, troløse som de var. 28 Jeg førte dem inn i landet som jeg med løftet hånd hadde lovet å gi dem. Men så snart de fikk se en høy haug eller et løvrikt tre, ofret de sine slaktoffer der og bar fram sine offergaver som gjorde meg rasende. Dit kom de med velluktende offer, og der øste de ut sine drikkoffer. 29 Da spurte jeg dem: «Hva er det med den offerhaugen dere går til?» – Det heter offerhaug den dag i dag.
30 Derfor skal du si til Israels hus: Så sier Herren Gud: Vil dere gjøre dere urene på samme måte som fedrene deres og løpe etter de motbydelige gudene deres med hor i blikket? 31 Når dere kommer med gaver og lar barna deres gå gjennom ilden, blir dere ennå i dag urene ved alle avgudene. Og så skulle jeg la dere spørre meg om råd, israelitter? Så sant jeg lever, sier Herren Gud, jeg lar ikke dere spørre meg om råd.
Herren skal dømme og rense Israel
32 Det som kommer opp i deres sinn, skal aldri skje! Dere sier: «Vi vil være som andre folkeslag, som slektene i landene, og dyrke stokk og stein.» 33 Nei! Så sant jeg lever, sier Herren Gud: Jeg skal herske over dere med sterk hånd og utstrakt arm og øse ut min harme. 34 Jeg skal føre dere ut fra folkene og samle dere fra landene hvor dere er spredt, med sterk hånd og utstrakt arm og øse ut min harme. 35 Så fører jeg dere til folkenes ørken, og der skal jeg felle dom over dere, ansikt til ansikt. 36 Slik som jeg felte dom over fedrene deres i Egypts ørken, skal jeg felle dom over dere, sier Herren Gud. 37 Jeg lar dere gå under herskerstaven og leder dere inn i smeltedigelen. 38 Jeg skiller ut fra dere dem som er trassige og gjør opprør mot meg. Jeg fører dem bort fra landet hvor de holder til som fremmede, men til Israels land skal de ikke få komme. Da skal dere kjenne at jeg er Herren.
39 Dere israelitter, så sier Herren Gud: Hver og en kan bare gå og dyrke sine avguder! Men siden skal dere virkelig høre på meg og aldri mer vanhellige mitt hellige navn med offergavene og avgudene deres. 40 For på mitt hellige fjell, på Israels høyeste fjell, skal hele Israels hus tjene meg, alle som er i landet, sier Herren Gud. Der skal jeg vise dem godvilje, og der skal jeg spørre etter offergavene og førstegrøden som dere bærer fram, alle de hellige gavene deres. 41 For den gode offerduftens skyld vil jeg vise godvilje mot dere når jeg fører dere ut fra folkene og samler dere fra landene hvor dere nå er spredt. Gjennom dere viser jeg meg hellig for øynene på folkeslagene. 42 Dere skal kjenne at jeg er Herren når jeg fører dere til Israels land, landet som jeg med løftet hånd lovet å gi fedrene deres. 43 Der skal dere huske hvordan dere gikk fram og alt dere gjorde og ble urene ved. Dere skal avsky dere selv fordi dere gjorde så mye ondt. 44 Dere skal kjenne at jeg er Herren når jeg handler slik med dere for mitt navns skyld, Israels hus, og ikke gjengjelder deres onde ferd og ødeleggende gjerninger, sier Herren Gud.