Ve den blodige byen!
1 Herrens ord kom til meg i det niende året, på den tiende dagen i den tiende måneden, og det lød så: 2 Menneske, skriv opp for deg selv navnet på denne dagen. For nettopp i dag har babylonerkongen gått til angrep på Jerusalem. 3 Du skal fortelle en lignelse til dette gjenstridige folket. Si til dem:
Så sier Herren Gud:
Sett gryten over! Sett den over
og øs vann i den!
4 Legg kjøttstykker oppi,
bare gode stykker av lår og bog;
fyll gryten med utsøkte knoker!
5 Ta av de fineste sauene!
Gjør så opp ild under gryten.
Du skal koke kjøttstykkene i den,
og knokene skal også kokes.
6 Så sier Herren Gud:
Ve den blodige byen,
gryten som har rustet,
og som rusten ikke går av.
Ta stykke for stykke ut av den,
uten at noen kaster lodd om dem.
7 For det ble utøst blod der i byen.
De lot det renne på nakne berget
og helte det ikke ut på bakken,
så jorden kunne dekke det.
8 For å gi harmen fritt løp,
for å kunne ta hevn
lot jeg blodet renne på nakne berget,
så det ikke skulle dekkes til.
9 Derfor sier Herren Gud:
Ve den blodige byen!
Også jeg gjør bålet stort.
10 Ta mye ved og tenn opp ild!
Kok kjøttet mørt, og hell suppen ut
så knokene blir brent.
11 La gryten stå tom på glørne,
la den bli så varm at kobberet gløder.
Så skal urenheten smeltes ut av den
og rusten bli borte.
12 Det har kostet strev og møye.
Men ilden tar ikke bort all rusten.
13 Fordi du ble uren ved din skjendige ferd,
og ikke ble kvitt din urenhet
enda jeg ville rense deg,
så skal du ikke bli ren igjen
før jeg får stilt min harme på deg.
14 Jeg, Herren, har talt, og det skal skje;
jeg unnlater ikke å gjøre det.
Jeg skåner ingen og angrer ikke.
Etter din ferd og dine gjerninger
skal du bli dømt, sier Herren Gud.
Profetens sorg, et tegn for folket
15 Herrens ord kom til meg, og det lød så: 16 Menneske, se, ved en brå død tar jeg dine øynes lyst og glede fra deg. Men du skal ikke klage og gråte og ikke felle tårer. 17 Du skal bare sukke i stillhet og ikke holde sørgehøytid. Bind turbanen på deg og ta sko på føttene! Dekk ikke skjegget til, og spis ikke sørgebrød!
18 Om morgenen talte jeg til folket, og om kvelden døde min kone. Neste morgen gjorde jeg det jeg hadde fått påbud om. 19 Da sa folket til meg: «Vil du ikke si oss hvorfor du gjør dette?» 20 Jeg svarte: Herrens ord kom til meg, og det lød så:
21 Si til Israels ætt: Så sier Herren Gud: Se, jeg vil vanhellige min helligdom, det stolte vern som dere fryder dere over å se, og som dere lengter etter. Sønnene og døtrene som dere lot bli igjen, de skal falle for sverd. 22 Da skal dere gjøre som jeg har gjort: Dere skal ikke dekke skjegget til og ikke spise sørgebrød. 23 Bind turbanen om hodet og ta sko på føttene! Dere må ikke klage og gråte. Men dere skal visne bort i deres synder og stønne med hverandre. 24 Esekiel skal være et tegn for dere. Akkurat som han har gjort, skal dere gjøre. Når dette skjer, skal dere sanne at jeg er Herren Gud.
25 Og du, menneske, den dagen jeg tar fra dem deres vern, deres herlige fryd, det de gleder seg over å se, og det de lengter etter, deres sønner og døtre, 26 den dagen skal de som slipper unna, komme til deg og fortelle om det. 27 Den dagen, når flyktningene kommer, skal din munn lukkes opp. Du skal ikke lenger være stum, men tale. Du skal være et tegn for dem, og de skal sanne at jeg er Herren.