Hopp rett til
Kirkeårets teksterDagens bibelord
Tegnforklaringer
Bibelleseplaner
Kjøp Bibelen
Bibelsøk
Søk
Esekiel
1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21 22 23 24 25 26 27 28 29 30 31 32 33 34 35 36 37 38 39 40 41 42 43 44 45 46 47 48| < Forrige kapittel | Neste kapittel > |
Domsord mot Egypt 29I det tiende året, på den tolvte dagen i den tiende måneden kom Herrens ord til meg: 2 Menneske, vend deg mot farao, kongen i Egypt! Tal profetord mot ham og hele Egypt, 3 tal og si: Så sier Herren Gud: Se, jeg kommer over deg, farao, konge i Egypt, store uhyre som ligger rolig i elvene, du som sier: «Nilen er min, jeg har laget den selv.» 4 Jeg setter kroker i kjevene på deg og kleber fisk fra elvene dine fast til skjellene dine. Jeg drar deg opp av elvene, og all fisk fra elvene kleber seg fast til skjellene dine. 5 Jeg slenger deg ut i ørkenen, deg og all fisken fra elvene. Du skal bli liggende på marken, og ingen skal samle eller sanke deg sammen. Jeg gir deg til føde for jordens ville dyr og for himmelens fugler. 6 Da skal alle som bor i Egypt, kjenne at jeg er Herren, for de har vært en rørstav for Israels hus. 7 Når de griper deg i hånden, blir du knekket, men du flenger armen på dem. Når de støtter seg på deg, blir du knust, men du gjør alle hofter kraftløse. 8 Derfor sier Herren Gud: Se, jeg lar sverd komme over deg, jeg utrydder både mennesker og dyr. 9 Egypt skal bli til ødemark og ørken, de skal kjenne at jeg er Herren. Farao sa: «Nilen er min, jeg har laget den.» 10 Derfor kommer jeg mot både deg og elvene dine, jeg gjør Egypt til ruinhaug og ødemark, fra Migdol til Syene, til grensen mot Kusj. 11 Der skal menneskefot ikke trå og dyrefot ikke tråkke. Ingen skal bo der på førti år. 12 Jeg gjør Egypt til en ødemark blant land som er lagt øde. Byene skal ligge øde blant ruinbyer i førti år. Jeg sprer egypterne blant folkeslagene og strør dem ut i landene. 13 Men så sier Herren Gud: Etter førti år samler jeg egypterne fra folkene de er spredt blant. 14 Da vender jeg skjebnen for egypterne. Jeg fører dem tilbake til Patros, landet de kom fra. Der skal de bli til et lite kongerike. 15 Det skal bli mindre enn andre riker og aldri mer heve seg over folkeslagene. Jeg gjør dem så få at de ikke kan herske over andre. 16 Hos dem skal israelittene aldri mer søke tilflukt. De skal bekjenne sin skyld fordi de vendte seg til egypterne. De skal kjenne at jeg er Herren Gud. Babel-kongen får lønn for strevet 17 Det var i det tjuesjuende året, på den første dagen i den første måneden. Herrens ord kom til meg: 18 Menneske! Nebukadnesar, kongen i Babel, har latt hæren sin streve hardt mot Tyros. Hvert hode er snauet, hver skulder er flådd. Men verken han eller hæren har fått lønn av Tyros for alt strevet. 19 Derfor sier Herren Gud: Se, nå gir jeg Egypt til Nebukadnesar, kongen i Babel. Han skal føre bort rikdommene, plyndre og røve, ta bytte og rov. Det skal hæren hans ha i lønn. 20 Jeg gir ham Egypt som lønn for det strevet han har hatt for meg i landet, sier Herren Gud. 21 Den dagen lar jeg et horn vokse fram i Israels hus. Jeg åpner din munn midt iblant dem. De skal kjenne at jeg er Herren. |
| < Forrige kapittel | Neste kapittel > |
Lukk X
Her kan registrerte brukere snart lagre egne kommentarer på det valgte verset.
31. mars 2023
6En røst sier: «Rop ut!» Jeg svarer: «Hva skal jeg rope?» «Alle mennesker er gress, all deres troskap er som blomsten på marken. 7Gresset tørker bort, blomsten visner når Herrens ånde blåser på den. Sannelig, folket er gress. ... Vis hele teksten
6En røst sier: «Rop ut!» Jeg svarer: «Hva skal jeg rope?» «Alle mennesker er gress, all deres troskap er som blomsten på marken. 7Gresset tørker bort, blomsten visner når Herrens ånde blåser på den. Sannelig, folket er gress. 8Gresset tørker bort, blomsten visner, men ordet fra vår Gud står fast for evig.» 9Gå opp på et høyt fjell, du Sions gledesbud! Løft din røst med kraft, Jerusalems gledesbud! Løft din røst, vær ikke redd! Si til byene i Juda: «Se, deres Gud!»
6Ei røyst seier: «Rop ut!» Eg seier: «Kva skal eg ropa?» «Alle menneske er gras, all deira truskap er som blomen på marka. 7Graset tørkar bort, blomen visnar når Herrens ande blæs på han. Sanneleg, folket er gras. ... Vis hele teksten
6Ei røyst seier: «Rop ut!» Eg seier: «Kva skal eg ropa?» «Alle menneske er gras, all deira truskap er som blomen på marka. 7Graset tørkar bort, blomen visnar når Herrens ande blæs på han. Sanneleg, folket er gras. 8Graset tørkar bort, blomen visnar, men ordet frå vår Gud står evig fast.» 9Gå opp på eit høgt fjell, du Sions gledebod! Lyft di røyst med kraft, Jerusalems gledebod! Lyft di røyst, ver ikkje redd! Sei til byane i Juda: «Sjå, dykkar Gud!»
6Jietna dadjá: Sártno! Mun jearan: “Maid mun galggan sárdnut?” – Olmmoš lea dego rássi, nohkavaš nugo gietti lieđđi. 7Rássi goiká, lieđđi goldná go Hearrá vuoiŋŋahat bossu dasa. Duođaid, álbmot lea rássi. ... Vis hele teksten
6Jietna dadjá: Sártno! Mun jearan: “Maid mun galggan sárdnut?” – Olmmoš lea dego rássi, nohkavaš nugo gietti lieđđi. 7Rássi goiká, lieđđi goldná go Hearrá vuoiŋŋahat bossu dasa. Duođaid, álbmot lea rássi. 8Rássi goiká, lieđđi goldná, muhto min Ipmila sátni bissu agálaš áigái. 9Goarkŋo alla várrái, Sion, don gii buvttát illusága! Gulat illusága alla jienain, Jerusalem! Čuorvvo, ale bala, gulat Juda gávpogiidda: Din Ipmil boahtá!