Sederen som er falt
1 Det var i det ellevte året, på den første dagen i den tredje måneden. Herrens ord kom til meg: 2 Menneske, si til farao, kongen i Egypt, og til den støyende flokken hans:
Hvem ligner du i din storhet?
3 Se på Assur,
en seder på Libanon med vakre greiner,
en skyggefull skog, høy av vekst.
Kronen rakk opp mellom skyene.
4 Vannet gjorde sederen stor,
den fikk sin vekst fra dypet,
derfra gikk strømmene
rundt stedet der den var plantet,
derfra rant bekkene
til alle trær på marken.
5 Derfor ble den høyere
enn alle trær på marken.
Den fikk mange greiner,
kvistene ble lange
av vannet som strømmet så rikt.
6 Alle fugler under himmelen
bygde rede i greinene,
alle dyr på marken
fødte sine unger under løvverket,
og i skyggen av sederen
bodde mange folkeslag.
7 Den var vakker og stor
med sine lange greiner,
for røttene fikk rikelig med vann.
8 Ingen seder i Guds hage
kunne måle seg med den,
ingen sypress hadde slike greiner,
ingen platan så rikt løvverk.
Ikke noe tre i Guds hage
var så vakkert som den.
9 Så vakker hadde jeg gjort den,
med en rikdom av greiner,
at alle Eden-trær i Guds hage
var misunnelige på den.
10 Derfor sier Herren Gud:
Den ble høy av vekst,
strakte sin krone opp mellom skyene
og ble hovmodig
fordi den var høy.
11 Derfor overga jeg den
til høvdingen over folkeslagene,
så han kunne gripe inn mot den.
På grunn av uretten
drev jeg den ut.
12 Fremmede, brutale folkeslag
hogg den ned og lot den ligge.
På fjellene og ned i dalene falt greinene.
Kvistene lå brukket
i alle bekkefar på jorden.
Alle jordens folk
som bodde i skyggen av den,
brøt opp og lot sederen ligge.
13 På den falne stammen
slo alle fugler under himmelen seg ned,
til løvverket kom alle dyr på marken.
14 Derfor skal ingen trær som står ved vann,
vokse for høyt
og strekke kronen opp mellom skyene.
Ingen som suger vann,
skal nå så høyt som dit.
For alle er prisgitt døden
i landet der nede,
blant mennesker som har gått i graven.
15 Så sier Herren Gud:
Den dagen sederen fór ned til dødsriket,
lot jeg dypet sørge over den og dekke seg til.
Jeg holdt strømmene tilbake,
vannmassene ble borte.
Jeg kledde Libanon i sørgedrakt,
alle trær på marken tørket bort.
16 Jeg fikk folkeslag til å skjelve
av braket da den falt,
da jeg førte den ned i dødsriket,
til dem som har gått i graven.
De fant trøst i landet der nede,
alle Eden-trærne,
de utvalgte, de beste på Libanon,
alle som suget til seg vann.
17 Også de var gått ned til dødsriket sammen med den,
ned til dem som var falt for sverd.
De som hadde bodd i skyggen av den,
ble sådd ut blant folkeslagene.
18 Hvem ligner du da blant Eden-trær
i ære og storhet?
Du skal støtes ned
sammen med Eden-trærne
til landet der nede.
Der skal du ligge blant uomskårne,
blant dem som er drept med sverd,
det er farao og hele hans støyende flokk,
sier Herren Gud.