Profeten som Israels vaktmann
1 Herrens ord kom til meg, og det lød så: 2 Menneske, tal til dine landsmenn og si: Når jeg sender sverd mot et land, vil folket der velge ut en av sine egne og gjøre ham til sin vaktmann. 3 Når så mannen ser sverdet komme mot landet, blåser han i horn og advarer folket. 4 Hvis noen som hører hornsignalet, ikke bryr seg om advarselen, slik at sverdet kommer og river ham bort, da er han selv skyld i sin død. 5 Han hørte hornsignalet, men brydde seg ikke om advarselen. Derfor må han selv ta skylden for sin død. Hadde han latt seg advare, hadde han berget livet.
6 Nå kan det hende at vaktmannen ser sverdet komme, men ikke blåser i hornet og ikke advarer folket. Når sverdet kommer og river en av dem bort, da skjer det fordi han har syndet. Men vaktmannen vil jeg kreve til ansvar for hans død.
7 Du menneske, jeg har satt deg til vaktmann for Israels ætt. Når du hører et ord fra min munn, skal du gi dem en advarsel fra meg. 8 Hvis jeg sier til en ugudelig mann: «Du skal sannelig dø», og du ikke advarer ham mot det livet han fører, da skal han dø fordi han har syndet. Men deg vil jeg kreve til ansvar for hans død. 9 Men advarer du ham mot hans gudløse liv for at han skal vende om, og han likevel ikke vender om, da skal han dø på grunn av sin synd. Men du har berget livet.
Herren vil ikke at den ugudelige skal dø
10 Du menneske, si til Israels ætt: Dere sier som så: «Fordi vår synd og skyld ligger tungt på oss, visner vi bort. Hvordan kan vi da leve?»
11 Du skal si til dem: Så sant jeg lever, sier Herren Gud, jeg vil ikke at den ugudelige skal dø, men at han skal vende om fra sin onde ferd og leve. Vend om, vend om fra det onde livet dere fører! Hvorfor vil dere dø, israelitter?
12 Du menneske, si til dine landsmenn: Når den rettferdige synder, kan hans rettferd ikke berge ham. Og når den ugudelige vender om fra sin ondskap, skal hans ondskap ikke felle ham. Den rettferdige kan ikke leve ved sin rettferd når han synder. 13 Om den som er rettferdig, sier jeg: «Han skal leve.» Men stoler han på sin rettferd og gjør urett, da skal alle hans velgjerninger være glemt. Han skal dø på grunn av den urett han gjorde. 14 Om den ugudelige sier jeg: «Han skal dø.» Men så vender han kanskje om fra sin synd og gjør det som er rett og riktig. 15 Han gir tilbake et pant han har tatt, erstatter det han har røvet, og følger de forskrifter som gjelder for livet, så han ikke gjør noen urett. Da skal han ikke dø, men leve. 16 Ingen av de syndene han gjorde, skal legges ham til last. Når han gjør det som er rett og rettferdig, skal han leve.
17 Nå vil vel dine landsmenn si: «Herren går ikke fram på rett vis.» Men det er deres egen atferd som ikke er rett. 18 Når den rettferdige oppgir sin rettferd og gjør urett, da skal han dø. 19 Og når den ugudelige vender om fra sin ondskap og gjør det som er rett og rettferdig, da skal han leve. 20 Og enda sier dere at Herren ikke går fram på rett vis. Israelitter, jeg vil dømme dere etter det hver enkelt har gjort.
De skal sanne at jeg er Herren
21 I det tolvte året etter at vi ble bortført, på den femte dagen i den tiende måneden, kom en flyktning fra Jerusalem til meg og sa: «Byen er tatt.» 22 Kvelden før flyktningen kom, var Herrens hånd kommet over meg. Og før han kom til meg om morgenen, åpnet Herren min munn. Da den ble åpnet, var jeg ikke lenger stum.
23 Herrens ord kom til meg, og det lød så: 24 Menneske, de som bor blant ruinene der borte i Israels land, de sier: «Abraham var alene, og enda tok han landet i eie. Vi er mange, og vi har fått det til eiendom.» 25 Derfor skal du si til dem: Så sier Herren Gud: Dere spiser kjøtt med blodet i, løfter blikket til avgudene og lar det flyte blod. Og så skulle dere få eie landet! 26 Dere setter deres lit til sverdet, gjør avskyelige ting og krenker hverandres koner. Og dere skulle få eie landet!
27 Du skal si til dem: Så sier Herren Gud: Så sant jeg lever, de som bor blant ruinene, skal falle for sverd; den som er ute på marken, gir jeg til føde for villdyrene, og de som holder til i fjellborgene og hulene, skal dø av pest. 28 Jeg gjør landet til en redselsfull ørken; det blir slutt på dets stolte makt. Fjellene i Israel skal ligge øde; ingen skal ferdes der. 29 De skal sanne at jeg er Herren, når jeg gjør landet til en redselsfull ørken på grunn av all styggedommen de har gjort.
30 Men du menneske, dine landsmenn som snakker sammen om deg ved murene og i døråpningene, de sier til hverandre: «Kom, så skal dere få høre hva det er for et ord som kommer fra Herren.» 31 Så går mitt folk til deg i flokk og følge, setter seg foran deg og lytter til dine ord; men de lever ikke etter dem. Det er løgn i deres munn, og de trår etter urett vinning. 32 Ja, du er for dem lik en mann som synger elskovsviser med vakker stemme til fin musikk. De hører dine ord, men lever ikke etter dem. 33 Men når det kommer – og komme skal det, da skal de sanne at en profet har vært midt iblant dem.