Døde knokler blir levende
1 Herrens hånd kom over meg. Ved Herrens ånd førte han meg ut og satte meg ned i en dal som var full av knokler. 2 Han førte meg omkring blant dem. Se, det lå en stor mengde knokler utover dalen, og de var helt tørre. 3 Da sa han til meg: «Menneske, kan disse knoklene bli levende igjen?» Jeg svarte: «Min Herre og Gud, det vet bare du.» 4 Han sa: «Tal profetord over disse knoklene og si til dem: Tørre knokler, hør Herrens ord! 5 Så sier Herren Gud til disse knoklene: Se! Jeg lar det komme ånd i dere, så dere blir levende. 6 Jeg fester sener på dere, legger på kjøtt, trekker hud over og gir dere åndedrett så dere blir levende. Da skal dere kjenne at jeg er Herren.»
7 Jeg talte profetord, slik jeg hadde fått påbud om. Se, jeg profeterte, og det begynte å buldre og skjelve. Knoklene la seg inn mot hverandre, knokkel mot knokkel. 8 Jeg så, og se! – det kom sener og kjøtt på dem, og hud ble trukket over. Men ånd manglet de. 9 Da sa han til meg: «Tal profetord til ånden! Menneske, tal profetisk og si til ånden: Så sier Herren Gud: Kom, ånd, fra de fire vindretninger og blås på disse drepte så de blir levende.»
10 Jeg talte profetord, slik han hadde befalt meg. Da kom det ånd i dem, så de ble levende. De reiste seg opp og sto på føttene. Det var en umåtelig stor hær.
11 Så sa han til meg: Menneske, disse knoklene er hele Israels folk. Hør hva de sier: «Våre knokler er tørket inn, vårt håp er knust. Det er ute med oss!» 12 Tal derfor profetord og si til dem: Så sier Herren Gud: Se, mitt folk, jeg åpner gravene deres og lar dere stige opp av grav. Så fører jeg dere til Israels land. 13 Mitt folk, dere skal kjenne at jeg er Herren når jeg åpner gravene deres og lar dere stige opp av grav! 14 Jeg gir dere min ånd så dere blir levende, og lar dere finne hvile i deres eget land. Da skal dere kjenne at jeg, Herren, har talt og satt det i verk, sier Herren.
Herren forener Israel og Juda
15 Herrens ord kom til meg: 16 Du menneske, ta deg en trestokk og skriv på den: «For Juda og israelittene, hans venner.» Ta så en annen stokk og skriv på den: «For Josef – Efraims stokk – og hele Israels hus, hans venner.» 17 Sett dem sammen, stokk mot stokk, så de blir til én trestokk i hånden din. 18 Når folket ditt så spør deg: «Kan du ikke fortelle oss hva du mener med dette?» 19 – da skal du svare: Så sier Herren Gud: Se, jeg tar Josefs trestokk som er i Efraims hånd og hos Israels stammer, hans venner, og setter den sammen med Judas stokk. Så gjør jeg dem til én stokk, de blir til én i min hånd. 20 Stokkene som du skriver på, skal du holde i hånden foran øynene deres. 21 Du skal si til dem: Så sier Herren Gud: Se, jeg henter israelittene fra de folkeslagene de dro bort til. Jeg samler dem fra alle kanter og fører dem til deres eget land. 22 Så gjør jeg dem til ett folk i landet, på fjellene i Israel. De skal alle ha en og samme konge. De skal ikke lenger være to folkeslag og ikke mer være delt i to kongeriker. 23 Da skal de ikke mer gjøre seg urene med avgudene sine og alt det motbydelige og alle syndene sine. Jeg vil berge dem fra alle stedene hvor de levde i synd, jeg vil gjøre dem rene. De skal være mitt folk, og jeg skal være deres Gud.
24 Min tjener David skal være konge over dem, og de skal alle ha én gjeter. De skal følge lovene mine og holde forskriftene mine, så de lever etter dem. 25 Så skal de få bo i landet som jeg ga min tjener Jakob, og som deres fedre bodde i. De skal bo i det for alltid, både de og deres barn og barnebarn. Og min tjener David skal være deres fyrste for alltid. 26 Jeg slutter en fredspakt med dem; det skal være en evig pakt. Jeg lar dem bli mange, og jeg setter min helligdom hos dem for alltid. 27 Min bolig skal være hos dem. Jeg skal være deres Gud, og de skal være mitt folk. 28 Folkeslagene skal kjenne at jeg er Herren som gjør Israel hellig, når min helligdom er hos dem for alltid.