Esra

Esras bønn

¹ Da dette var over, kom lederne til meg og sa: «Verken Israels folk, prestene eller levittene har skilt seg fra folkene i landområdene omkring, de som handler like avskyelig som kanaaneerne, hetittene, perisittene, jebusittene, ammonittene, moabittene, egypterne og amorittene. ² For de har tatt døtrene deres til koner for seg og sønnene sine, slik at den hellige ætten er blitt blandet med folkene i landområdene omkring. Lederne og stormennene har vært de første til å drive med slik troløshet.» ³ Da jeg hørte dette, flerret jeg kjortel og kappe, rev meg i hår og skjegg og satt lamslått. ⁴ Alle som skalv for ordet fra Israels Gud, samlet seg omkring meg på grunn av troløsheten til dem som hadde vært i eksil. Og jeg satt der lamslått helt til kveldsofferet. ⁵ Ved kveldsofferet reiste jeg meg fra botsøvelsen. Med flerret kjortel og kappe kastet jeg meg ned på kne, bredte ut hendene mot Herren min Gud ⁶ og sa:

Min Gud! Jeg skammer meg og skjemmes over å løfte ansiktet mot deg, min Gud! For våre synder er så mange at de har vokst oss over hodet, og vår skyld er så stor at den når til himmelen. ⁷ Fra våre fedres dager og helt til nå har vår skyld vært stor. På grunn av våre synder ble vi og våre konger og prester overgitt i hendene på fremmede konger, til sverd, fangenskap, plyndring og skam, slik det er den dag i dag. ⁸ Men nå har Herren vår Gud for en kort stund vist oss velvilje. Han har latt en rest av oss slippe unna og har festet teltpluggen for oss på sitt hellige sted. Vår Gud har fått øynene våre til å skinne og har gitt oss litt styrke i vårt slaveri. ⁹ For selv om vi er slaver, har vår Gud ikke forlatt oss i vårt slaveri, men han har fått perserkongene til å vise oss velvilje, så vi fikk mot til å reise vår Guds hus av ruinene. Og han har gitt oss et vern i Juda og Jerusalem. ¹⁰ Men nå, hva skal vi si etter dette, vår Gud? For vi har forlatt dine bud, ¹¹ som du ga gjennom dine tjenere profetene: «Landet som dere drar inn i for å ta i eie, er et urent land på grunn av urenheten til folkene i landområdene omkring. De har fylt det med avskyelige handlinger og gjort det urent fra ende til annen. ¹² Derfor må dere ikke gi bort døtrene deres til de andres sønner. Dere må heller ikke la de andres døtre ta sønnene deres til ekte. Og dere må aldri gjøre noe for å fremme deres fred og velferd. Da skal dere bli sterke og få spise av alt det gode i landet, og dere skal la barna deres få det i eie for alltid.» ¹³ Til tross for alt som har skjedd med oss på grunn av våre onde gjerninger og vår store skyld, har du, vår Gud, likevel straffet oss mindre enn våre synder fortjente, og du har latt en rest av oss slippe unna. ¹⁴ Skulle vi igjen bryte dine bud og knytte slektsbånd med folkene som gjør slike avskyelige handlinger? Kommer du ikke da til å bli så harm at du tilintetgjør oss, slik at ingen blir igjen eller slipper unna? ¹⁵  Herre, Israels Gud, du er rettferdig. Vi er en rest som har sluppet unna til denne dag. Se, her er vi for ditt ansikt med vår skyld. Men slik kan ingen bli stående for deg.