Jakob lurer til seg farens velsignelse
1 Da Isak var blitt gammel og så svekket på synet at han nesten var blind, kalte han Esau, den eldste sønnen, til seg og sa: «Min sønn!» Han svarte: «Ja, her er jeg.» 2 Så sa han: «Du ser jeg er blitt gammel; jeg vet ikke hva dag jeg kan dø. 3 Ta nå jaktredskapene dine, pilekoggeret og buen, og gå ut i marken og skyt noe vilt til meg! 4 Lag så en velsmakende rett, av det slaget jeg liker! Kom hit med den, og la meg spise, så jeg kan gi deg min velsignelse før jeg dør.»
5 Rebekka lyttet mens Isak talte med Esau, sønnen sin. Så gikk Esau ut i marken for å skyte noe vilt og ha med seg hjem. 6 Da sa Rebekka til Jakob, sønnen sin: «Hør her! Jeg hørte at din far snakket med Esau og sa: 7 Skaff meg noe vilt, lag en velsmakende rett og la meg spise av den; så vil jeg velsigne deg for Herrens åsyn før jeg dør! 8 Lyd nå meg, gutten min, og gjør det jeg byr deg! 9 Gå bort til småfeet og hent meg to fine kje, så skal jeg lage en velsmakende rett til din far av det slaget han liker. 10 Den skal du bære inn til din far, så han kan spise av den og velsigne deg før han dør.»
11 Da sa Jakob til sin mor: «Esau, min bror, er jo lodden, men jeg er glatt. 12 Kanskje far kjenner på meg. Så tror han at jeg vil holde ham for narr, og jeg fører forbannelse over meg istedenfor velsignelse.» 13 «Den forbannelsen skal jeg ta på meg, gutten min,» sa moren. «Bare hør på meg, gå og hent kjeene!» 14 Så gikk han etter kjeene og kom til sin mor med dem. Hun laget en velsmakende rett av det slaget som faren likte. 15 Og Rebekka fant fram stasklærne til Esau, den eldste sønnen sin – hun hadde dem inne hos seg – og lot Jakob, den yngste sønnen, ta dem på seg. 16 Og skinnene av kjeene tok hun om hendene og halsen hans, der han var glatt. 17 Så gav hun Jakob, gutten sin, den velsmakende retten og brødet som hun hadde gjort i stand.
18 Han gikk inn til faren med det og sa: «Far!» «Ja,» sa han, «hvem er du, gutten min?» 19 Da svarte Jakob: «Jeg er Esau, den eldste sønnen din. Jeg har gjort som du bad meg. Sett deg opp og spis av viltet jeg har skutt, så du kan velsigne meg!» 20 Isak sa til sønnen sin: «Hvordan kunne du finne det så fort, gutten min?» Han svarte: «Herren din Gud sendte det imot meg.» 21 Da sa Isak til Jakob: «Kom hit, gutten min, så jeg kan få kjenne på deg om du er min sønn Esau eller ikke!» 22 Jakob gikk bort til faren, som kjente på ham og sa: «Røsten er Jakobs, men hendene er Esaus.» 23 Isak kjente ham ikke, fordi hans hender var lodne som brorens. Og han velsignet ham.
24 Han spurte: «Er du virkelig Esau, min sønn?» «Ja, det er jeg,» svarte Jakob. 25 Da sa Isak: «Sett fram for meg, la meg spise av viltet du har skutt, gutten min; så skal jeg velsigne deg!» Nå satte Jakob det fram for faren, og han spiste. Han kom også med vin til ham, og han drakk. 26 Så sa Isak: «Kom hit og kyss meg, gutten min!» 27 Han gikk fram og kysset ham. Da kjente faren lukten av klærne hans, og han velsignet ham og sa:
«Kjenn, angen av min sønn
er lik angen av en eng
som Herren har velsignet!
28 Måtte Gud gi deg dugg fra himmelen
og fruktbarhet på jorden,
korn og vin i mengde!
29 Folkeslag skal tjene deg,
folk skal falle til fote for deg.
Vær herre over dine brødre,
din mors sønner skal bøye seg for deg.
Forbannet være de som forbanner deg,
og velsignet de som velsigner deg!»
30 Med det samme Isak hadde velsignet Jakob – han var bare så vidt kommet ut fra sin far – da kom Esau, hans bror, hjem igjen fra jakten. 31 Han laget også en velsmakende rett og bar den inn til faren. «Far,» sa han, «vil du ikke stå opp og spise av viltet jeg har skutt, så du kan velsigne meg!» 32 «Hvem er du?» spurte Isak. Han svarte: «Jeg er Esau, din førstefødte sønn.» 33 Da ble Isak så forskrekket at han skalv, og han sa: «Hvem var det da som kom inn til meg med noe vilt han hadde skutt? Jeg spiste av det før du kom, og velsignet ham – og nå må han være velsignet.» 34 Da Esau hørte det faren fortalte, satte han i et høyt og hjerteskjærende skrik og sa: «Velsign meg også, far!» 35 Men han svarte: «Din bror kom med svik og tok velsignelsen som du skulle ha.» 36 Da sa Esau: «Med rette har han fått navnet Jakob; for nå har han lurt meg to ganger. Førstefødselsretten min tok han, og nå har han tatt velsignelsen også.» Så sa han: «Har du ikke en velsignelse til meg òg?» 37 Da tok Isak til orde og sa til Esau: «Jeg har jo satt ham til herre over deg, og alle hans brødre har jeg gjort til treller for ham. Med korn og vin har jeg sørget for ham. Hva kan jeg da gjøre for deg, min sønn?» 38 Esau svarte: «Har du bare én velsignelse, far? Velsign meg også, far!» Og Esau satte i å gråte høyt. 39 Da tok Isak igjen til orde og sa:
«Langt borte fra den fruktbare jord
skal ditt bosted være,
uten dugg som faller fra himmelen.
40 Av ditt sverd skal du leve,
og du skal tjene din bror.
Men når du en gang sliter deg løs,
skal du rive hans åk av din nakke.»
41 Esau la Jakob for hat fordi faren hadde velsignet ham. Og Esau sa med seg selv: «Snart kommer den tid da vi må sørge over far. Da skal jeg slå min bror Jakob i hjel.» 42 Da Rebekka fikk vite hva Esau, hennes eldste sønn, hadde sagt, sendte hun bud etter sin yngste sønn Jakob og sa til ham: «Hør her, din bror Esau vil hevne seg på deg og slå deg i hjel. 43 Lyd nå meg, gutten min! Gjør deg ferdig og flykt til Laban, min bror i Karan! 44 Bli hos ham en tid, til din brors harme har lagt seg, 45 til hans vrede har vendt seg fra deg, og han har glemt det du gjorde mot ham! Da skal jeg sende bud og hente deg hjem igjen. Hvorfor skulle jeg miste dere begge på en og samme dag?»
Isak sender Jakob til Laban
46 Rebekka sa til Isak: «Jeg er lei av livet for disse hetittkvinnenes skyld. Hvis nå også Jakob tar seg en slik hetittpike til kone, en av landets døtre, hva skal jeg da leve for?»