Josefs beger i Benjamins sekk
1 Siden sa Josef til sin husholder: «Fyll mennenes sekker med korn, så mye de kan få med seg, og legg pengene fra hver av dem oppå kornet! 2 Legg så mitt beger, sølvbegeret, øverst i sekken til den yngste, sammen med kornpengene hans!» Og han gjorde som Josef sa. 3 Neste morgen, da det lysnet av dag, fikk mennene fare av sted med eslene sine.
4 Men de var ikke kommet langt utenfor byen før Josef sa til sin husholder: «Sett etter mennene! Og når du tar dem igjen, skal du si til dem: Hvorfor gjengjelder dere godt med ondt? Hvorfor har dere stjålet sølvbegeret mitt? 5 Det er jo det begeret som min herre drikker av, og som han bruker til å spå med. Dette var dårlig gjort av dere!» 6 Da husholderen tok dem igjen, sa han dette til dem. 7 «Hvorfor taler du slik, min herre?» spurte de. «Gud fri og bevare dine tjenere fra å gjøre noe slikt! 8 Du ser, de pengene vi fant øverst i sekkene våre, hadde vi med oss tilbake til deg fra Kanaan. Hvorfor skulle vi da stjele sølv eller gull fra din herres hus? 9 Den av dine tjenere som det blir funnet hos, han skal dø, og vi andre skal være min herres treller.» 10 Han svarte: «Vel, la det bli som dere sier! Den det finnes hos, skal være min trell; men dere andre skal være uten skyld.» 11 Så skyndte de seg og løftet sekkene ned på jorden og åpnet hver sin sekk. 12 Husholderen undersøkte dem, begynte med den eldste og endte med den yngste. Og begeret ble funnet i Benjamins sekk. 13 Da flerret de klærne sine, lesset på hver sitt esel og vendte tilbake til byen.
14 Da Juda og brødrene kom inn i Josefs hus, var han der ennå. Og de kastet seg til jorden for ham. 15 Da sa Josef til dem: «Hva er det dere har gjort? Vet dere ikke at jeg kan finne ut det som er skjult?» 16 «Hva skal vi svare, herre?» sa Juda. «Hva kan vi si, og hvordan kan vi vise at vi er uskyldige når Gud har funnet skyld hos dine tjenere? Se, vi er dine treller, herre, både vi og han som begeret ble funnet hos.» 17 Men Josef sa: «Gud fri meg fra å gjøre slikt! Den som hadde begeret, han skal være min trell; men dere andre kan dra hjem til deres far i fred.»
18 Da gikk Juda fram for ham og sa: Hør meg, herre! La din tjener få tale et ord til deg, og bli ikke harm på meg! Du er jo som farao selv. 19 Du spurte dine tjenere, herre: «Har dere far eller noen bror?» 20 Da svarte vi: «Vi har en gammel far, og han har en ung sønn, som han fikk på sine gamle dager. Denne gutten hadde en bror, men han er død. Nå er han alene igjen etter sin mor, og faren er så glad i ham.» 21 Du sa til dine tjenere: «Før ham hit til meg, så jeg får se ham med egne øyne!» 22 Da sa vi til deg, herre: «Gutten kan ikke forlate sin far; for gjør han det, kommer faren til å dø.» 23 Men du sa til dine tjenere: «Kommer ikke den yngste broren med dere hit, vil jeg ikke se dere mer for mine øyne.» 24 Da vi så kom hjem til vår far, din tjener, fortalte vi ham hva du hadde sagt, herre. 25 «Dra av sted igjen,» sa far, «og kjøp litt korn til oss!» 26 Da svarte vi: «Nei, det kan vi ikke gjøre. Men dersom vår yngste bror blir med oss, da skal vi dra dit ned. For vi kan ikke komme mannen for øye uten at vår yngste bror er med.» 27 Da sa vår far, din tjener, til oss: «Dere vet at jeg fikk to sønner med samme kone. 28 Den ene ble borte for meg. Jeg sa: Han er sikkert revet i hjel, og jeg har ikke sett ham siden. 29 Tar dere nå denne også fra meg, og kommer han ut for en ulykke, da sender dere meg, gammel og grå, med sorg ned i dødsriket.» 30 Min far, din tjener, er bundet til gutten med hele sin sjel. Skal jeg nå komme hjem til ham uten at vi har gutten med oss, 31 så blir det hans død, med det samme han ser at gutten ikke er med. Vi kommer til å sende vår far, din tjener, gammel og grå, med sorg ned i dødsriket. 32 For jeg, din tjener, tok på meg å svare for gutten hos min far. Jeg sa: «Kommer jeg ikke hjem igjen til deg med ham, skal jeg stå i skyld til deg alle mine dager.» 33 La derfor meg bli igjen istedenfor gutten og være din trell, herre! La ham fare hjem igjen sammen med brødrene sine! 34 For hvordan kunne jeg komme hjem til far når gutten ikke var med? Jeg orket ikke å se på den sorg som da ville ramme min far.