Hopp rett til
Kirkeårets teksterDagens bibelord
Tegnforklaringer
Bibelleseplaner
Kjøp Bibelen
Bibelsøk
Søk
Første Mosebok
1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21 22 23 24 25 26 27 28 29 30 31 32 33 34 35 36 37 38 39 40 41 42 43 44 45 46 47 48 49 50| < Forrige kapittel | Neste kapittel > |
Jakob og sønnene hans hos farao 47Josef gikk og fortalte dette til farao. Han sa: «Faren min og brødrene mine er kommet fra Kanaan med småfeet og storfeet sitt og alt de eier. Nå er de i Gosen.» 2 Han tok ut fem av brødrene sine og stilte dem fram for farao. 3 Farao sa til brødrene: «Hva har dere til levevei?» De svarte ham: «Dine tjenere er gjetere, vi som våre fedre. 4 Vi er kommet for å bo i landet», sa de til farao. «Dine tjenere fant ikke beite for småfeet sitt, for hungersnøden lå tungt over Kanaan. La nå dine tjenere få bo i Gosen!» 5 Da sa farao til Josef: «Faren din og brødrene dine er kommet til deg. 6 Hele Egypt ligger åpent foran deg. La faren din og brødrene dine bo i den beste delen av landet! De kan bo i Gosen. Og om du vet at det finnes dyktige folk blant dem, så gi dem ansvaret for buskapen min.» 7 Josef hentet faren sin og stilte ham fram for farao, og Jakob hilste farao. 8 «Hvor gammel er du?» spurte farao. 9 Jakob svarte: «Jeg har vandret omkring som en fremmed i 130 år. Få og vonde har leveårene mine vært. De har vært færre enn leveårene til fedrene mine den tid de vandret omkring.» 10 Så velsignet Jakob farao og gikk bort fra ham. 11 Josef lot faren og brødrene bosette seg i Egypt. Han ga dem eiendom i den beste delen av landet, i Ramses, slik farao hadde sagt. 12 Josef sørget for mat til faren og brødrene og hele farens familie, alt etter tallet på barn. Hungersnøden i Egypt 13 Det fantes ikke mat i hele landet, for hungersnøden var svært hard. Egypt og Kanaan var utmattet av sult. 14 Josef samlet da alle pengene som fantes i Egypt og i Kanaan, det folk hadde gitt for kornet de hadde kjøpt, og Josef brakte pengene til faraos hus. 15 Men da det var slutt på pengene i Egypt og Kanaan, kom alle egypterne til Josef og sa: «Gi oss mat! Skal vi dø foran øynene på deg? Vi har ikke mer penger.» 16 Josef svarte: «Kom hit med buskapen deres. Jeg vil gi dere korn for buskapen hvis det er slutt på pengene.» 17 Så kom de med buskapen til Josef, og Josef ga dem korn for hestene, småfeet, storfeet og eslene. Slik sørget han for korn til dem det året, i bytte mot hele buskapen. 18 Året gikk, og året etter kom de til ham og sa: «Vi vil ikke skjule for vår herre at det er slutt på pengene og buskapen. Nå har vi ikke annet enn oss selv og jorden vår å tilby deg. 19 Hvorfor skal vi dø foran øynene dine, både vi og jorden vår? Kjøp oss og jorden for mat, så skal vi med jorden vår være slaver for farao! Gi oss såkorn, så vi kan leve og ikke dø, og jorden vår ikke legges øde!» 20 Og Josef kjøpte opp all jord i Egypt for farao. Egypterne solgte alle åkrene sine, for hungersnøden var hard, og landet ble faraos eiendom. 21 Folket flyttet han til byene, fra den ene enden av Egypt til den andre. 22 Bare prestenes jord kjøpte han ikke, for prestene hadde en fastsatt inntekt fra farao og spiste det farao ga dem. Derfor solgte de ikke jorden sin. 23 Josef sa til folket: «I dag har jeg kjøpt dere og jorden deres for farao. Her har dere såkorn slik at dere kan så til åkrene! 24 Dere skal gi farao en femtedel av avlingen. De fire andre delene skal dere ha til såkorn og mat for dere og husstandene og barna deres.» 25 Da svarte de: «Du har reddet livet vårt! Bare du ser på oss med velvilje, herre, skal vi være slaver for farao.» 26 Så gjorde Josef dette til en lov som gjelder den dag i dag for jorden i Egypt, at farao skal ha en femtedel. Bare prestenes jord tilhørte ikke farao. Jakobs siste vilje 27 Så ble Israel boende i Egypt, i Gosen. De fikk eiendom der og var fruktbare og ble svært tallrike. 28 Jakob levde 17 år i Egypt. Hans levetid ble 147 år. 29 Da det nærmet seg tiden da Israel skulle dø, kalte han på Josef, sønnen sin, og sa: «Om du har velvilje for meg, så legg hånden din i fanget mitt. Vær god og trofast mot meg så du ikke begraver meg i Egypt! 30 Når jeg går til hvile hos mine fedre, før meg da opp fra Egypt og legg meg i graven deres!» «Jeg skal gjøre som du sier», svarte Josef. 31 Da sa Jakob: «Sverg på det for meg!» Og han sverget for ham. Så bøyde Israel seg i bønn ved hodegjerdet. |
| < Forrige kapittel | Neste kapittel > |
Lukk X
Her kan registrerte brukere snart lagre egne kommentarer på det valgte verset.
01. juni 2023
22Da sto Paulus fram for Areopagos-rådet og sa:«Atenske menn! Jeg ser at dere på alle måter er svært religiøse. ... Vis hele teksten
22Da sto Paulus fram for Areopagos-rådet og sa:«Atenske menn! Jeg ser at dere på alle måter er svært religiøse. 23For da jeg gikk omkring og så på helligdommene deres, fant jeg et alter med denne innskriften: ‘For en ukjent Gud’. Det som dere tilber uten å kjenne, det forkynner jeg dere. 24Gud, han som skapte verden og alt som er i den, han som er herre over himmel og jord, han bor ikke i templer reist av menneskehender. 25Han trenger heller ikke noe av det som menneskehender kan tjene ham med. Det er jo han som gir liv og ånde, ja, alt til alle. 26Av ett menneske har han skapt alle folkeslag. Han lot dem bo over hele jorden, og han satte faste tider for dem og bestemte grensene for deres områder. 27Dette gjorde han for at de skulle søke Gud, om de kanskje kunne lete seg fram og finne ham. Han er jo ikke langt borte fra en eneste av oss. 28For det er i ham vi lever, beveger oss og er til, som også noen av deres diktere har sagt: ‘For vi er hans slekt.’ 29Fordi vi altså er Guds slekt, må vi ikke tenke at guddommen ligner et bilde av gull eller sølv eller stein, formet av menneskers kunst eller tanke. 30Disse tidene med uvitenhet har Gud båret over med, men nå befaler han alle mennesker, hvor de enn er, at de må vende om. 31For han har fastsatt en dag da han skal dømme verden med rettferd, ved en mann han har utpekt til dette. Det har han bekreftet for alle mennesker ved å reise ham opp fra de døde.» 32Da de hørte om oppstandelse fra de døde, gjorde noen narr av ham, men andre sa: «Vi vil gjerne høre deg tale mer om dette en annen gang.» 33Så gikk Paulus fra dem. 34Men det var noen som sluttet seg til ham og kom til tro. Blant dem var Dionysios fra Areopagos-rådet og en kvinne som het Damaris, og noen andre.
22Då steig Paulus fram for Areopagosrådet og sa:«Atenske menn! Eg ser at de på alle måtar er svært religiøse. ... Vis hele teksten
22Då steig Paulus fram for Areopagosrådet og sa:«Atenske menn! Eg ser at de på alle måtar er svært religiøse. 23For då eg gjekk omkring og såg på heilagdomane dykkar, fann eg eit altar der det stod skrive: ‘For ein ukjend Gud’. Det som de tilbed utan å kjenna, er det eg forkynner dykk. 24Gud som har skapt verda og alt som i henne er, han som er herre over himmel og jord, han bur ikkje i tempel som er bygde med hender, 25og lèt seg ikkje tena av menneskehender, som om han skulle trenga noko, han som gjev liv og ande, ja, alt til alle. 26Av eitt menneske har han skapt alle folkeslag, han lét dei busetja seg over heile jorda, og han sette faste tider for dei og grenser mellom bustadene deira. 27Det gjorde han for at dei skulle søkja Gud, om det kunne lukkast for dei å leita seg fram til han og finna han. Han er då ikkje langt borte frå ein einaste ein av oss. 28For i han er det vi lever og rører oss og er til, som òg nokre av dykkar eigne diktarar har sagt: ‘For vi er hans slekt.’ 29Er vi då Guds slekt, må vi ikkje tru at guddomen liknar eit bilete av gull eller sølv eller stein som menneskekunst eller mennesketanke har forma. 30Gud har bore over med dei tidene då folk var uvitande. Men no byd han at alle menneske, kvar dei så er, skal venda om. 31For han har fastsett ein dag då han vil dømma verda med rettferd, og til det har han innsett ein mann. Det har han stadfest for alle med å reisa han opp frå dei døde.» 32Men då dei høyrde om oppstoda frå dei døde, var det somme som spotta, men andre sa: «Vi høyrer deg gjerne tala meir om dette ein annan gong.» 33Så gjekk Paulus frå dei. 34Men det var nokre som heldt seg til han og kom til tru. Mellom dei var Dionysios frå Areopagosrådet og ei kvinne som heitte Damaris, og nokre andre.
22Paulus manai čuožžut gasku Areopagosa ja sárdnugođii:“Atena olbmát! Mun oainnán ahte dii juohke dáfus lehpet áŋgirat atnit fuola ipmiliid bálvaleames. ... Vis hele teksten
22Paulus manai čuožžut gasku Areopagosa ja sárdnugođii:“Atena olbmát! Mun oainnán ahte dii juohke dáfus lehpet áŋgirat atnit fuola ipmiliid bálvaleames. 23Go mun váccašin gávpogis ja geahčadin din bassi sajiid, de mun gávdnen maiddái áltára mas lei čála: ‘Dovdameahttun ipmilii.’ Aiddo su gean dii bálvalehpet almma su dovddakeahttá, mun sárdnidan didjiide. 24Ipmil guhte lea sivdnidan máilmmi ja buot mii das lea, son guhte lea almmi ja eatnama Hearrá, ii ása tempeliin maid olbmogieđat leat dahkan. 25Su ii maid sáhte bálvalit olbmogieđaiguin dego son dárbbašivččii juoidá, sonhan ieš addá buohkaide eallima ja vuoiŋŋa ja visot. 26Ovtta áidna olbmos son lea sivdnidan buot olbmuid. Son lea diktán álbmogiid ássat miehtá eatnama ja lea ásahan daidda vissis áiggiid ja orrunsajiid rájiid, 27vai olbmot ozašedje Ipmila, jos mat sii iskkademiin sáhtášedje su gávdnat.Ipmil ii almmatge leat guhkkin eret mis guđesge. 28Dasgo su siste mii eallit, lihkadit ja leat. Maiddái muhtumat din diktačálliin leat dadjan: ‘Mii leat maiddái su sohka.’ 29Go mii nappo leat Ipmila sohka, de mii eat oaččo navdit ahte ipmilvuohta lea golli, silbba dahje geađggi láhkásaš, dego govva maid olbmo jurdda dahje dáidu lea hábmen. 30Dakkár diehtemeahttunvuođa Ipmil lea gierdan guhká, muhto dál son gohčču buot olbmuid buot báikkiin jorgalit. 31Dasgo son lea ásahan beaivvi goas son dubme máilmmi vuoigatlaččat dan olbmá bokte gean son lea dasa mearridan. Dan son lea duođaštan buot olbmuide go čuoččáldahtii su jábmiid luhtte.” 32Muhtumat bilkidedje Paulusa go gulle su sárdnumin jábmiid bajásčuožžileames, earrásatgis dadje: “Mii dáhttut gullat das velá nuppe hávege.” 33De Paulus vulggii sin luhtte, 34muhto muhtumat serve sutnje ja osko. Sin gaskkas lei Dionysios, Areopagosa lahttu, Damaris-nammasaš nisson ja earrásat sudnuin.