Bibelsøk

Søk
Velg oversettelse
Hvor finner jeg...

.

Tilbake til oversikten

Første Mosebok

1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21 22 23 24 25 26 27 28 29 30 31 32 33 34 35 36 37 38 39 40 41 42 43 44 45 46 47 48 49 50

< Forrige kapittelNeste kapittel >
8Men Gud tenkte på Noah og alle ville dyr og alt fe som var med ham i arken. Gud lot en vind blåse over jorden, og vannet begynte å synke.  2 Dypets kilder og himmelens sluser ble stengt, regnet fra himmelen stanset,  3 og vannet trakk seg bort fra jorden litt etter litt. Etter 150 dager begynte vannet å minke.
   
 4 Den syttende dagen i den sjuende måneden ble arken stående på Ararat-fjellene.  5 Og vannet minket mer og mer helt til den tiende måneden. Den første dagen i den tiende måneden kom fjelltoppene til syne.
   
 6 Da førti dager var gått, åpnet Noah luken han hadde laget på arken,  7 og sendte ut ravnen. Den fløy fram og tilbake til vannet hadde tørket bort fra jorden.  8 Så sendte han ut duen for å se om det var blitt mindre vann på jordoverflaten.  9 Men duen fant ikke noe sted hvor den kunne hvile foten, og vendte tilbake til ham i arken, for det sto vann over hele jorden. Han rakte ut hånden, grep duen og tok den inn til seg i arken. 10 Han ventet sju dager til og sendte så duen ut av arken igjen. 11 Duen kom til ham i kveldingen, og se, den hadde et friskt oljeblad i nebbet. Da skjønte Noah at det var blitt mindre vann på jorden. 12 Og han ventet sju dager til. Så sendte han ut duen, og da vendte den ikke tilbake til ham mer.
   
13 I det året Noah fylte 601 år, den første dagen i den første måneden, hadde vannet tørket bort fra jorden. Da tok Noah taket av arken og så ut. Og se, jordoverflaten hadde tørket opp. 14 Den tjuesjuende dagen i den andre måneden var jorden tørr.
   
15 Og Gud talte til Noah: 16 «Gå ut av arken, du og din kone og dine sønner og dine svigerdøtre sammen med deg! 17 Alle dyrene som er hos deg, alt levende, både fugler og fe og alt kryp som det kryr av på jorden, skal du ta med deg. De skal myldre på jorden og være fruktbare og bli mange.» 18 Så gikk Noah ut sammen med sine sønner og sin kone og sine svigerdøtre. 19 Og alle ville dyr og alt fe og alle fugler og alt kryp som det kryr av på jorden, art etter art, gikk ut av arken.
   
20 Noah bygde et alter for Herren, og han tok noen rene dyr og noen rene fugler og ofret brennoffer på alteret. 21 Og Herren kjente den behagelige duften. Da sa Herren i sitt hjerte: «Jeg vil aldri mer forbanne jorden for menneskets skyld, selv om menneskehjertet vil det onde fra ungdommen av. Aldri mer vil jeg drepe alt som lever, slik jeg nå har gjort.
          
   
22 Så lenge jorden står,
          skal såtid og høsttid, kulde og varme,
          sommer og vinter, dag og natt
          aldri ta slutt.»

Guds pakt med Noah
9Gud velsignet Noah og sønnene hans og sa til dem: «Vær fruktbare, bli mange og fyll jorden!  2 Over alle dyr på jorden og alle fugler under himmelen, over alt som kryper på marken og all fisk i havet, skal det komme frykt og redsel for dere. De er gitt i deres hender.  3 Alt som lever og rører seg, skal dere ha å spise. Som jeg ga dere de grønne plantene, gir jeg dere nå alt dette.  4 Men kjøtt som har liv i seg, det vil si blod, skal dere ikke spise.  5 For deres eget blod og liv vil jeg kreve dere til regnskap. Jeg vil kreve hvert dyr til regnskap, og jeg vil kreve hvert menneske til regnskap for et medmenneskes liv.
          
   
 6 Den som utøser menneskeblod,
          ved mennesker skal hans blod øses ut,
          for Gud laget mennesket i sitt bilde.
          
   
 7 Men dere skal være fruktbare og bli mange,
          myldre på jorden og bli mange der!»
 8 Så sa Gud til Noah og sønnene hans:  9 «Nå vil jeg opprette min pakt med dere og etterkommerne deres 10 og med hver levende skapning hos dere, både fugler og fe og alle ville dyr som er hos dere, alle som gikk ut av arken, alle dyr på jorden. 11 Jeg oppretter min pakt med dere: Aldri mer skal det skje at alt kjøtt og blod blir utryddet av vannet fra storflommen. Aldri mer skal en storflom komme for å ødelegge jorden.»
          
   
12 Og Gud sa:
          «Dette tegnet setter jeg
          for pakten mellom meg og dere
          og hver levende skapning som er hos dere
          i kommende slektsledd til alle tider:
          
   
13 Jeg setter buen min i skyene,
          den skal være et tegn på pakten
          mellom meg og jorden.
          
   
14 Når jeg samler skyer over jorden
          og buen blir synlig i skyene,
          
   
15 da vil jeg tenke på pakten
          mellom meg og dere
          og hver levende skapning,
          alt kjøtt og blod.
          Aldri mer skal vannet bli til en storflom
          som ødelegger alt kjøtt og blod.
          
   
16 Når buen viser seg i skyene,
          vil jeg se den og tenke på den evige pakten
          mellom Gud og hver levende skapning,
          alt kjøtt og blod på jorden.»
17 Gud sa til Noah: «Dette er tegnet på den pakten jeg oppretter mellom meg og alt kjøtt og blod på jorden.»
Noah og sønnene hans
18 Noahs sønner som gikk ut av arken, var Sem, Ham og Jafet. Ham var far til Kanaan. 19 Disse tre var Noahs sønner, og fra dem bredte menneskene seg ut over hele jorden.
   
20 Noah begynte å dyrke jorden, og han plantet en vinmark. 21 Da han drakk av vinen, ble han full og kledde av seg inne i teltet sitt. 22 Ham, far til Kanaan, fikk se faren naken, og han fortalte det til de to brødrene sine, som var ute. 23 Sem og Jafet tok en kappe og la den over skuldrene. De gikk baklengs inn og dekket farens nakne kropp. De vendte ansiktet bort så de ikke så sin far naken. 24 Da Noah våknet av rusen og fikk vite hva den yngste sønnen hadde gjort mot ham, 25 sa han:
          «Forbannet er Kanaan!
          For sine brødre skal han være
          den laveste blant slaver!»
26 Og han sa:
          «Velsignet er Herren, Sems Gud!
          Kanaan skal være hans slave!
          
   
27 Måtte Gud gjøre plass for Jafet.
          Han skal bo i Sems telt,
          og Kanaan skal være hans slave.»
28 Etter storflommen levde Noah enda 350 år. 29 Hele Noahs levetid ble 950 år. Så døde han.
< Forrige kapittelNeste kapittel >

06. februar 2023

Dagens bibelord

Matteus 5,13–16

Les i nettbibelen

13Dere er jordens salt! Men hvis saltet mister sin kraft, hvordan skal det da bli gjort til salt igjen? Det duger ikke lenger til noe, men kastes ut og tråkkes ned av menneskene. 14Dere er verdens lys! En by som ligger på et fjell, kan ikke skjules. ... Vis hele teksten

13Dere er jordens salt! Men hvis saltet mister sin kraft, hvordan skal det da bli gjort til salt igjen? Det duger ikke lenger til noe, men kastes ut og tråkkes ned av menneskene. 14Dere er verdens lys! En by som ligger på et fjell, kan ikke skjules. 15Heller ikke tenner man en oljelampe og setter den under et kar. Nei, man setter den på en holder, så den lyser for alle i huset. 16Slik skal deres lys skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerningene dere gjør, og prise deres Far i himmelen!

Dagens bibelord

Matteus 5,13–16

Les i nettbibelen

13De er saltet på jorda! Men mistar saltet si kraft, korleis skal det då bli gjort til salt att? Det duger ikkje lenger til noko; dei kastar det ut, og folk trakkar det ned. 14De er lyset i verda! Ein by som ligg på eit fjell, kan ikkje gøymast. ... Vis hele teksten

13De er saltet på jorda! Men mistar saltet si kraft, korleis skal det då bli gjort til salt att? Det duger ikkje lenger til noko; dei kastar det ut, og folk trakkar det ned. 14De er lyset i verda! Ein by som ligg på eit fjell, kan ikkje gøymast. 15Ingen tenner ei oljelampe og set henne under eit kar. Nei, ein set lampa på ein haldar; då lyser ho for alle i huset. 16Slik skal lyset dykkar lysa for folk, så dei kan sjå dei gode gjerningane dykkar og prisa Far dykkar i himmelen!

Dagens bibelord

Matteus 5,13–16

Les i nettbibelen

13Dii lehpet eatnama sálti. Muhto jos sálti veagahuvvá, de mo dan fas oažžu sálttisin? Dat ii dohkke šat maninge: Dat bálkása ja duolmmahaddá olbmuide. 14Dii lehpet máilmmi čuovga. Gávpot mii lea vári alde, ii sáhte leat čihkosis. ... Vis hele teksten

13Dii lehpet eatnama sálti. Muhto jos sálti veagahuvvá, de mo dan fas oažžu sálttisin? Dat ii dohkke šat maninge: Dat bálkása ja duolmmahaddá olbmuide. 14Dii lehpet máilmmi čuovga. Gávpot mii lea vári alde, ii sáhte leat čihkosis. 15Ja go olmmoš cahkkeha lámppá, de ii bija dan gári vuollái, muhto lámpájuolgái, vai dat báitá buot viesu olbmuide. 16Nu báitos maiddái din čuovga olbmuide, vai sii oidnet din buriid daguid ja máidnot din Áhči guhte lea almmis.