Budskap til Nubia
1 Ve deg, du land der vinger svirrer,
bortenfor Nubias elver,
2 du som sender bud over sjøen,
i sivbåter over vannet.
Gå, dere raske sendemenn,
til det høyvokste folket med glinsende hud,
som er fryktet vidt omkring,
til det sterke folket som tramper ned andre,
i et land som er gjennomskåret av elver.
3 Alle dere som lever på jorden,
som bygger og bor i landene,
se opp når banneret løftes på fjell,
og lytt når de blåser i horn!
4 For så har Herren sagt til meg:
Fra min bolig skuer jeg rolig ned,
som når heten dirrer i solskinnet,
eller tåkedisen ligger en høstdag.
5 Men etter at blomstringen er slutt,
når druene holder på å modnes,
men før de ennå blir høstet,
skjærer han rankene vekk med kniv,
river dem av og kaster dem bort.
6 Da skal alle bli overlatt
til rovfugl i fjellet og villdyr i marken.
Om sommeren er rovfuglen over dem
og om vinteren alle de ville dyr.
7 På den tid skal det bli brakt gaver til Herren, Allhærs Gud, fra det høyvokste folket med glinsende hud, som er fryktet vidt omkring, det sterke folket som tramper ned andre, i et land som er gjennomskåret av elver, – til det stedet hvor Herrens, Allhærs Guds, navn bor, til Sion-fjellet.