Voldsmenns velde er forbi
1 Herre, du er min Gud.
Jeg lovsynger deg og priser ditt navn.
Du har gjort under
slik du planla i gammel tid,
i troskap og trofasthet.
2 Byen gjorde du til en steinrøys,
festningsbyen til en ruin.
De fremmedes borg er ingen by mer.
Aldri skal den bygges opp igjen.
3 Derfor skal et mektig folk gi deg ære,
folkeslag i voldsmenns by skal frykte deg.
4 Du ble et vern for de svake,
et vern for de fattige i deres nød,
et ly mot styrtregn, en skygge mot heten.
For voldsmenns pust
er som styrtregn mot muren,
5 som hete i et uttørret land.
Du får de fremmedes larm til å stilne.
Som en sky gir skygge mot heten,
blir sangen av voldsmenn dempet.
Herrens festmåltid
6 På dette fjellet
skal Herren over hærskarene
gjøre i stand for alle folk
et festmåltid med fete retter,
et festmåltid med gammel vin,
med fete, margfulle retter
og gammel, klaret vin.
7 På dette fjellet skal han sluke
sløret som tilslører alle folk,
dekket som tildekker alle folkeslag.
8 Han skal sluke døden for evig.
Herren Gud skal tørke tårene fra hvert ansikt.
Han skal ta bort sitt folks vanære fra hele jorden.
For Herren har talt.
9 Den dagen skal de si:
«Se, dette er vår Gud!
Vi håpet på ham, og han frelste oss.
Dette er Herren, vi håpet på ham.
La oss juble og glede oss over hans frelse!»
Moabs undergang
10 For Herrens hånd skal hvile
over dette fjellet.
Men Moab skal han tråkke ned
slik halm tråkkes ned i gjødselvann.
11 Der strekker han hendene ut
lik en svømmer som legger på svøm.
Men Gud slår hans hovmod ned,
selv om han kaver med hendene.
12 Dine høye festningsmurer bryter han ned,
river dem ned til de ligger på jorden, i støvet.