Herrens tjener vitner om sitt kall
1 Hør på meg, dere fjerne kyster,
lytt, dere folk langt borte!
Fra mors liv av har Herren kalt meg,
før jeg ble født, har han nevnt mitt navn.
2 Han har gjort min munn til et kvast sverd
og skjult meg i skyggen av sin hånd.
Han har gjort meg til en spiss pil
og holder meg gjemt i sitt kogger.
3 Han sa til meg: «Du er min tjener, Israel,
på deg vil jeg vise min herlighet.»
4 Men jeg sa: «Jeg har strevd forgjeves,
til ingen nytte har jeg brukt opp min kraft.
Min rett er likevel hos Herren,
min lønn er hos min Gud.»
5 «Og nå,» sier Herren,
som fra jeg var i mors liv
har formet meg til sin tjener
for å føre Jakob tilbake til ham
og samle Israel hos ham
– jeg er æret i Herrens øyne,
min Gud er blitt min styrke,
6 «det er ikke nok at du er min tjener
som skal reise opp igjen Jakobs stammer
og føre de bevarte av Israel tilbake.
Jeg gjør deg til et lys for folkeslag,
så min frelse kan nå til jordens ende.»
Hjem fra fangenskapet
7 Så sier Herren, folkets forløser,
Israels Hellige,
til ham som er foraktet og avskydd av folk,
en trell under dem som har makten:
fyrster skal kaste seg til jorden,
for Herrens skyld, han som er trofast,
for Israels Hellige, som valgte deg ut.
8 Så sier Herren:
Jeg bønnhører deg i nådens tid
og hjelper deg på frelsens dag.
Jeg har formet deg
og gjort deg til en pakt for folket,
for at du skal reise landet på fote
og skifte ut eiendommer som ligger øde,
9 og si til fangene: «Gå ut!»
til dem som er i mørket: «Kom fram!»
og beite på alle snaue høyder.
10 De skal ikke sulte og ikke tørste,
verken sol eller hete skal skade dem.
For han som har barmhjertighet med dem,
han skal føre dem
og lede dem til kildevell.
11 Jeg gjør alle fjell til farbar vei,
mine kongsveier skal bygges høyere.
12 Se, der kommer de langveisfra,
noen fra nord og noen fra vest
og noen fra Sinim-landet.
13 Fryd deg, himmel, og juble, du jord,
bryt ut i gledesrop, dere fjell!
For Herren trøster sitt folk
og viser barmhjertighet
mot de hjelpeløse som hører ham til.
Herren glemmer ikke Sion
14 Sion sier: «Herren har forlatt meg,
min Gud har glemt meg.»
15 Kan en kvinne glemme sitt diende barn
og ikke ha ømhet for sønnen hun fødte?
Og selv om en mor kan glemme,
så vil jeg aldri glemme deg.
16 Jeg har tegnet deg i mine hender,
dine murer står alltid for mine øyne.
17 De som skal bygge deg, kommer løpende,
og de som rev deg ned og la deg øde,
drar bort fra deg.
18 Løft dine øyne og se deg omkring!
De samler seg alle og kommer til deg.
Så sant jeg lever, lyder ordet fra Herren,
skal du ta dem på deg som et smykke,
lik en brud skal du binde dem om deg.
19 Ja, dine ruiner og øde tomter
og landet som ligger i grus,
blir nå for trangt for dem som bor der.
Og borte er de som ville utslette deg.
20 De barna du fikk da du var barnløs,
skal enda en gang si til deg:
«Dette stedet er for trangt for meg.
Gi plass, så jeg kan bo her!»
21 Da skal du si med deg selv:
«Hvem har født meg disse?
Jeg var barnløs og ufruktbar,
landflyktig og fordrevet.
Hvem har da fostret disse?
Jeg var ensom tilbake,
hvor kommer disse fra?»
22 Så sier Herren vår Gud:
Jeg løfter min hånd til tegn for folkeslagene
og reiser mitt merke for folkene.
Så kommer de med dine sønner på armen
og bærer dine døtre på skuldrene.
23 Konger skal være dine fosterfedre,
deres dronninger skal fostre deg.
De skal kaste seg til jorden for deg
og slikke støvet for dine føtter.
Da skal du skjønne at jeg er Herren,
og at de som setter sitt håp til meg,
aldri skal bli til skamme.
24 Kan noen ta byttet fra en kriger,
kan fanger slippe fra en voldsmann?
25 Ja, så sier Herren:
Fanger skal tas fra krigeren,
og byttet skal berges fra voldsmannen.
Jeg vil kjempe mot dem som strir mot deg,
og dine barn vil jeg frelse.
26 Jeg lar dem som undertrykte deg,
ete sitt eget kjøtt
og drikke sitt blod som druesaft.
Alle mennesker skal skjønne
at jeg er Herren, din frelser,
Jakobs Veldige, din forløser.