1 Å, om du ville kløve himmelen
og stige ned så fjellene skalv for deg,
som når ild setter tørre kvister i brann,
og ilden får vannet til å koke.
Da skulle dine fiender få kjenne ditt navn
og folkeslag skjelve for ditt åsyn,
2 når du gjorde under som ingen ventet,
og steg ned så fjellene skalv for deg.
3 Fra gammel tid har ingen hørt
– det er ikke kommet oss for øre,
og ingen har sett med sitt øye
noen annen gud enn deg
som kan gjøre slike ting
for dem som venter på ham.
4 Du møter dem som med glede gjør rett
og tenker på hvordan du går fram.
Men du ble harm, og vi syndet.
Slik har det alltid vært
– kan vi enda bli frelst?
5 Alle ble vi som urene;
selv våre rettferdige gjerninger
var som skittent tøy.
Vi ble alle som vissent løv
og ble ført bort av vinden
på grunn av våre misgjerninger.
6 Det er ingen som påkaller ditt navn
og ingen som tar seg sammen
for å holde fast ved deg.
For du har skjult ditt ansikt for oss
og gitt oss våre synder i vold.
7 Men, Herre, du er da vår far!
Vi er leire, og du har formet oss,
alle er vi et verk av din hånd.
8 Herre, vær ikke så harm,
kom ikke evig i hu vår skyld!
Vend blikket hit, vi er jo alle ditt folk!
9 Dine hellige byer ligger øde,
Sion er blitt en ødemark
og Jerusalem en ørken.
10 Vårt hellige, herlige tempel,
der våre fedre lovet deg,
er blitt et bytte for ilden.
Alt vi var glad i, er lagt i ruiner.
11 Kan du rolig se på dette, Herre,
tie og ydmyke oss så dypt?