1 Det skal ikke lenger være mørke for det land som er i trengsel. Før i tiden førte Herren vanære over Sebulon-landet og Naftali-landet. Men i fremtiden skal han la dem komme til ære: veien ved havet, landet på den andre siden av Jordan og Galilea, der andre folkeslag bor.
Fredsfyrsten
2 Det folk som vandrer i mørket,
får se et stort lys;
over dem som bor i skyggelandet,
stråler lyset fram.
3 Du lar dem juble høyt
og gjør gleden stor.
De gleder seg for ditt åsyn
som en gleder seg i kornhøsten,
som en jubler når hærfang skiftes.
4 For åket som tynget folket,
stangen over nakken på det
og staven som driveren brukte,
har du brutt i stykker som på Midjans dag.
5 Ja, hver støvel som trampet i stridsgny,
og hver kappe som er tilsølt med blod,
skal brennes opp og bli til føde for ilden.
6 For et barn er oss født,
en sønn er oss gitt.
Herreveldet er lagt på hans skulder,
og hans navn skal være:
Underfull Rådgiver, Veldig Gud,
Evig Far og Fredsfyrste.
7 Så skal herreveldet bli stort
og freden være uten ende
over Davids trone og hans kongerike.
Han skal gjøre det fast og holde det oppe
ved rett og rettferdighet
fra nå og til evig tid.
Herren, Allhærs Gud, skal gjøre dette
i sin brennende iver.
Guds hånd er rakt ut til straff
8 Et ord har Herren sendt mot Jakob,
det har slått ned i Israel.
9 De har fått merke det, hele folket,
de som bor i Efraim og Samaria.
Men i stolthet og hovmod sa de:
10 «Murer av teglstein har rast sammen,
vi bygger opp igjen med tilhogd stein.
Morbærtrær er felt,
vi planter sedertrær isteden.»
11 Da lot Herren deres fiende,
Resin, reise seg mot dem,
og han egget deres motstandere.
12 Arameerne kom fra øst
og filisterne fra vest
og slukte Israel med vidåpen munn.
Hans harme har likevel ikke lagt seg,
ennå er hans hånd rakt ut.
13 Men folket vendte ikke om
til ham som tuktet det,
de søkte ikke Herren, Allhærs Gud.
14 Da hogg Herren av
både hode og hale for Israel,
palmegren og siv på en eneste dag.
15 De eldste og stormennene er hodet,
profetene, som lærer løgn, er halen.
16 Lederne for dette folket
førte dem på villspor;
de som skulle ledes, ble ført vill.
17 Derfor skånte ikke Herren deres unge menn
og hadde ikke medynk med farløse og enker;
for alle var gudløse ugjerningsmenn,
hver eneste munn talte dårskap.
Hans harme har likevel ikke lagt seg,
ennå er hans hånd rakt ut.
18 Ja, ondskapen brenner som ild
og fortærer torn og tistel;
den setter tetteste skogen i brann,
og røken stiger høyt til værs.
19 Landet er satt i brann
fordi Herren, Allhærs Gud, er harm,
og folket blir til føde for ilden.
Det er ingen som skåner sin bror.
20 De biter til høyre og er likevel sultne,
de glefser til venstre og blir ikke mette.
Hver mann eter sin neste,
21 Manasse Efraim, og Efraim Manasse,
og sammen kaster de seg over Juda.
Hans harme har likevel ikke lagt seg,
ennå er hans hånd rakt ut.