Herrens engel advarer israelittene
1 Herrens engel kom fra Gilgal opp til Bokim. Han sa: Jeg førte dere opp fra Egypt og lot dere komme til det landet som jeg med ed hadde lovt deres fedre. Jeg sa: «Jeg vil aldri bryte min pakt med dere. 2 Men dere må ikke slutte pakt med dem som bor her i landet, og altrene deres skal dere rive ned.» Men dere hørte ikke på det jeg sa. Hvorfor gjorde dere ikke det? 3 Nå sier jeg til dere: Jeg vil ikke drive dem bort. De skal bli til snarer for dere, og gudene deres skal bli en felle.
4 Da Herrens engel hadde talt disse ord til israelittene, begynte de alle å gråte. 5 Derfor kalte de stedet Bokim. Og de ofret til Herren der.
Israels frafall i dommertiden
6 Da Josva hadde latt folket fare, drog israelittene hver til sitt landområde for å legge det under seg. 7 Folket tjente Herren så lenge Josva levde, og så lenge de gamle ennå var i live, de som hadde levd lenger enn Josva og hadde sett alle de store gjerninger Herren hadde gjort for Israel. 8 Så døde Josva, Nuns sønn, Herrens tjener, hundre og ti år gammel. 9 De gravla ham på hans egen gård og grunn i Timrat-Heres oppe i Efraims fjell-land, nord for Ga'asj-fjellet. 10 Snart gikk hele dette slektleddet til sine fedre, og etter dem vokste det opp en ny slekt som ikke kjente Herren og ikke visste hva han hadde gjort for Israel.
11 Da gjorde israelittene det som var ondt i Herrens øyne. De dyrket Ba'al-gudene 12 og vendte seg bort fra Herren, deres fedres Gud, som hadde ført dem ut av Egypt. De holdt seg til andre guder, slike som folkene omkring dem hadde. De bøyde seg og tilbad dem, og således vakte de Herrens harme. 13 De sviktet Herren og dyrket Ba'al og Astarte-bildene.
14 Da ble Herren brennende harm på Israel og gav dem i hendene på røvere som plyndret dem. Han overgav dem til deres fiender rundt omkring, og de kunne ikke stå seg i kampen med fiendene. 15 Overalt hvor de drog fram, var Herrens hånd imot dem. Derfor gikk det ille for dem, slik Herren hadde sagt dem og bekreftet med ed. Og de kom i stor nød.
16 Da lot Herren det fremstå dommere, som berget dem fra røverne. 17 Men de adlød ikke dommerne heller. Troløse holdt de seg til andre guder, bøyde seg og tilbad dem. Snart vek de av fra den veien deres fedre hadde fulgt. For fedrene hadde adlydt Herrens bud, men det gjorde ikke de.
18 Hver gang Herren lot en dommer stå fram iblant dem, var Herren med ham og berget folket fra deres fiender så lenge dommeren levde. For Herren hadde medynk med dem når de sukket og stønnet fordi de ble plaget og undertrykt. 19 Men så snart dommeren var død, bar de seg ille at igjen, enda verre enn fedrene. De holdt seg til andre guder som de dyrket; de bøyde seg og tilbad dem. De holdt ikke opp med sine onde gjerninger og sin trassige ferd.
20 Da ble Herren brennende harm på Israel og sa: «Fordi dette folket har brutt den pakten jeg sluttet med deres fedre, og ikke har adlydt mine ord, 21 så vil jeg heller ikke lenger drive ut for dem noen av de folkene som Josva lot bli igjen da han døde. 22 For ved hjelp av dem vil jeg sette Israel på prøve og se om de holder seg til Herrens vei og går på den, som fedrene deres gjorde, eller ikke.» 23 Så lot Herren disse folkene være. Han drev dem ikke straks ut og gav dem ikke i Josvas hånd.