Hopp rett til
Kirkeårets teksterDagens bibelord
Tegnforklaringer
Bibelleseplaner
Kjøp Bibelen
Bibelsøk
Søk
Dommerne
1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21| < Forrige kapittel | Neste kapittel > |
Krig mot Benjamin 20Da dro alle israelittene ut, og hele forsamlingen kom sammen for Herren i Mispa, alle som en, fra Dan til Beer-Sjeba og fra Gilead-landet. 2 Og høvdingene for hele folket, for alle Israels stammer, møtte fram i forsamlingen av Guds folk. Det var fire hundre tusen fotfolk, våpenføre menn. 3 Benjaminittene fikk høre at israelittene var gått opp til Mispa. Og israelittene sa: «Fortell hvordan denne ugjerningen skjedde!» 4 Levitten, mannen til den drepte kvinnen, tok da til orde og sa: «Jeg og medhustruen min kom til Gibea i Benjamin for å overnatte der. 5 Men innbyggerne i Gibea kom mot meg om natten og omringet huset jeg var i. Meg tenkte de å drepe, og medhustruen min voldtok de så hun døde. 6 Da tok jeg medhustruen min og skar henne opp og sendte stykkene omkring til alle områdene i Israels land. For de hadde begått en avskyelig og skammelig handling i Israel. 7 Nå er dere samlet her, alle Israels menn. Si deres mening og gi råd!» 8 Da reiste folket seg, alle som en, og sa: «Ikke én av oss skal dra tilbake til sitt eget telt eller reise hjem til sitt eget hus. 9 Nå vil vi gjøre slik med Gibea: Vi går mot byen etter loddkasting. 10 Vi tar ti mann for hvert hundre fra alle Israels stammer, og hundre for hvert tusen og tusen for hvert titusen. De skal sørge for forsyninger til hæren når den kommer for å gjøre gjengjeld mot Gibea i Benjamin for alt det skammelige de gjorde i Israel.» 11 Alle Israels menn samlet seg og gikk mot byen, alle som en. 12 Israels stammer sendte bud til alle slektene i Benjamin og sa: «Hva er det for en ugjerning som er gjort hos dere? 13 Overgi nå de gudløse mennene i Gibea til oss, så vi kan drepe dem og utrydde det onde fra Israel.» Men benjaminittene ville ikke høre på brødrene sine, israelittene. 14 Benjaminittene samlet seg fra byene sine og kom til Gibea for å gå til kamp mot israelittene. 15 Den dagen mønstret benjaminittene tjueseks tusen våpenføre menn fra de andre byene. I tillegg til dette mønstret innbyggerne i Gibea sju hundre utvalgte krigere. 16 I hele denne hæren var det sju hundre utvalgte menn som var venstrehendte. Når de kastet stein med slynge, kunne de treffe et hårstrå; ingen bommet. 17 Utenom Benjamin mønstret Israel fire hundre tusen våpenføre menn, alle var erfarne krigere. 18 Israelittene brøt opp og dro til Betel. Der spurte de Gud til råds: «Hvem av oss skal først dra ut i krigen mot benjaminittene?» Og Herren svarte: «Juda først.» 19 Om morgenen brøt israelittene opp og slo leir midt imot Gibea. 20 Så rykket Israels menn fram til kamp mot Benjamin. Israels menn stilte seg opp til kamp mot dem ved Gibea. 21 Men benjaminittene kom ut fra Gibea og felte den dagen tjueto tusen israelitter. 22 Likevel tok hæren til israelittene mot til seg og stilte seg igjen opp til strid der hvor de hadde stilt seg opp den første dagen. 23 For israelittene hadde gått opp og grått for Herrens ansikt helt til det ble kveld. De spurte Herren og sa: «Skal vi igjen rykke fram til kamp mot våre brødre benjaminittene?» Og Herren svarte: «Gå mot dem!» 24 Neste dag gikk israelittene igjen mot Benjamin-mennene, 25 og for andre gang rykket Benjamin ut mot dem fra Gibea. De felte igjen atten tusen mann av israelittene, alle sammen var våpenføre menn. 26 Da dro alle israelittene, hele hæren, opp og kom til Betel. Der satt de og gråt for Herrens ansikt og fastet hele dagen, helt til om kvelden. De bar fram brennoffer og fredsoffer for Herren. 27 Og israelittene rådspurte Herren, for den gangen sto Guds paktkiste der, 28 og Pinhas, sønn av Elasar, Arons sønn, gjorde på den tiden tjeneste foran den. De spurte: «Skal vi enda en gang dra ut i kamp mot våre brødre benjamittene, eller skal vi la være?» Og Herren svarte: «Dra ut! For i morgen vil jeg gi dem i deres hender.» 29 Da la israelittene folk i bakhold omkring Gibea. 30 Israelittene gikk mot benjaminittene den tredje dagen. De stilte seg opp mot Gibea, slik som de andre gangene. 31 Benjaminittene rykket ut mot hæren og ble trukket bort fra byen. Som de andre gangene felte de først noen av israelittene på landeveiene som går oppover, den ene mot Betel, den andre over marken til Gibea. Det var omkring tretti israelitter som falt. 32 Da tenkte benjaminittene: «Vi slår dem nå som før.» Men israelittene sa: «La oss flykte, så vi får trukket dem bort fra byen og ut på landeveiene.» 33 Så trakk alle Israels menn seg tilbake fra stedet der de hadde stått, og stilte seg opp i Baal-Tamar. De av israelittene som lå i bakhold, stormet fram fra skjulestedet sitt vest for Gibea. 34 Så kom ti tusen utvalgte menn fra hele Israel rett imot Gibea, og det ble en hard strid. Men Benjamin-mennene forsto ikke at ulykken nærmet seg. 35 Herren slo Benjamin foran israelittene. Den dagen felte israelittene tjuefem tusen ett hundre mann av Benjamin, alle sammen var våpenføre menn. 36 Da innså benjaminittene at de var slått. Israelittene trakk seg tilbake fra Benjamin, for de satte sin lit til dem som de hadde lagt i bakhold nær Gibea. 37 De som lå i bakhold, stormet nå mot Gibea, spredte seg utover og hogg ned hele byen med sverd. 38 Israelittene hadde avtalt med dem som lå i bakhold, at de skulle la tykk røyk stige opp fra byen som signal. 39 Da israelittene vendte ryggen til i striden, felte benjaminittene til å begynne med noen av dem, omkring tretti mann. De tenkte: «Vi slår dem nå som i det første slaget.» 40 Men så begynte røyken å stige opp fra byen, det kom en søyle av røyk. Da benjaminittene snudde seg, fikk de se at hele byen sto i flammer som slo opp mot himmelen. 41 I det samme kom israelittene tilbake. Da ble benjaminittene grepet av redsel, for de så at ulykken nærmet seg. 42 For å slippe unna israelittene snudde de og tok veien mot ørkenen, men striden fulgte i hælene på dem. Snart var de som kom fra byene, midt iblant dem og gjorde ende på dem. 43 Israelittene omringet benjaminittene, forfulgte dem uten stans og tråkket dem ned, helt til de var rett øst for Gibea. 44 Atten tusen mann av Benjamin falt, alle sammen var tapre krigere. 45 De andre snudde og rømte ut i ørkenen, til Rimmon-berget. Israelittene innhentet fem tusen mann på landeveiene. Så satte de etter resten helt til Gideom og hogg ned to tusen av dem. 46 Den dagen falt det til sammen tjuefem tusen våpenføre menn av Benjamin, alle sammen krigere. 47 Seks hundre mann snudde og rømte ut i ørkenen, til Rimmon-berget. Der holdt de til i fire måneder. 48 Men israelittene vendte tilbake til benjaminittene og hogg ned hele byen med sverd, både fe og alt som fantes. Også alle de andre byene satte de ild på. |
| < Forrige kapittel | Neste kapittel > |
Lukk X
Her kan registrerte brukere snart lagre egne kommentarer på det valgte verset.
23. mars 2023
8Men du, Israel, min tjener, Jakob, som jeg har utvalgt, ætt av Abraham, min venn, 9som jeg grep tak i ved jordens ender og kalte fra dens ytterste grense. Jeg sa til deg: «Du er min tjener, jeg har utvalgt deg og ikke forkastet deg.» ... Vis hele teksten
8Men du, Israel, min tjener, Jakob, som jeg har utvalgt, ætt av Abraham, min venn, 9som jeg grep tak i ved jordens ender og kalte fra dens ytterste grense. Jeg sa til deg: «Du er min tjener, jeg har utvalgt deg og ikke forkastet deg.» 10Frykt ikke, for jeg er med deg, vær ikke redd, for jeg er din Gud! Jeg gjør deg sterk og hjelper deg og holder deg oppe med min rettferds høyre hånd. 11Se, til skamme og til spott blir alle som er harme på deg. De blir til intet og går til grunne, de som går i rette med deg. 12Du skal lete, men ikke finne noen som er i strid med deg. Til intet og ingenting blir de som er i krig med deg. 13For jeg er Herren din Gud som har grepet din høyre hånd og sier til deg: «Vær ikke redd! Jeg hjelper deg.»
8Men du Israel, min tenar, Jakob, som eg har valt ut, ætt av Abraham, min ven, 9som eg greip tak i ved endane av jorda og kalla frå hennar ytste grense. Eg sa til deg: «Du er min tenar, eg har valt deg ut og ikkje forkasta deg.» ... Vis hele teksten
8Men du Israel, min tenar, Jakob, som eg har valt ut, ætt av Abraham, min ven, 9som eg greip tak i ved endane av jorda og kalla frå hennar ytste grense. Eg sa til deg: «Du er min tenar, eg har valt deg ut og ikkje forkasta deg.» 10Frykt ikkje, for eg er med deg, ver ikkje redd, for eg er din Gud! Eg gjer deg sterk og hjelper deg og held deg oppe med mi rettferds høgre hand. 11Sjå, til skamme og til spott blir alle som er harme på deg. Dei blir til ingenting og går til grunne, dei som går i rette med deg. 12Du skal leita, men ikkje finna nokon som er i strid med deg. Til inkje og ingenting blir dei som er i krig med deg. 13For eg er Herren din Gud som har gripe di høgre hand og seier til deg: «Ver ikkje redd! Eg hjelper deg.»
8Israel, mu bálvaleaddji, Jakob, gean mun lean válljen, don, mu ustiba Abrahama nálli, 9don gean mun vižžen eatnama ravddas, rávken dan olggumuš geažis, don geasa mun celken: “Don leat mu bálvaleaddji, mun lean válljen du, mun in du hilggo!” ... Vis hele teksten
8Israel, mu bálvaleaddji, Jakob, gean mun lean válljen, don, mu ustiba Abrahama nálli, 9don gean mun vižžen eatnama ravddas, rávken dan olggumuš geažis, don geasa mun celken: “Don leat mu bálvaleaddji, mun lean válljen du, mun in du hilggo!” 10Ale bala, mun lean duinna. Ale vilppo balus, mun lean du Ipmil. Mun nanusmahtán ja veahkehan du, mun doarjjun ja gájun du olgeš gieđainan. 11Buohkat geat moaráhuvvet dutnje, šaddet heahpadii ja bilkiduvvojit. Dat geat čuožžilit du vuostá, duššet ja jávket. 12Don ozat daid geat dáistaledje du vuostá, muhto it gávnna. Dat olbmát geat sohte duinna, duššet ollásii. 13Munhan lean Hearrá, du Ipmil, mun doalan du olgeš gieđas ja cealkkán dutnje: “Ale bala, mun veahkehan du.”