Debora-kvadet
1 Den dagen sang Debora og Barak, sønn av Abinoam, dette kvadet:
2 Israels høvdinger rustet seg til strid,
og folket møtte villig fram.
Lovsyng Herren!
3 Hør, dere konger! Lytt nå, fyrster!
Jeg vil synge og spille for Herren,
for Herren, Israels Gud.
4 Herre, da du gikk ut fra Se'ir
og skred fram fra markene i Edom,
da ristet jorden, det regnet fra himmelen,
vannet strømmet fra skyene.
5 Fjellene skalv for Herren,
selv Sinai skalv for Herren, Israels Gud.
6 I Sjamgars, Anat-sønnens, dager,
da Jael levde, lå veiene øde.
De som var ute på ferd,
måtte gå utenfor allfarvei.
7 Det fantes ingen fører i Israel
før jeg, Debora, stod fram,
stod fram som en mor i Israel.
8 De valgte seg nye guder.
Da var det strid i portene.
Men hvor så en skjold og spyd
hos de førti tusen i Israel?
9 Mitt hjerte slår for Israels høvdinger,
for folket som villig møtte fram.
Lovsyng Herren!
10 Tenk etter, dere som rir på blakke esler,
dere som sitter på tepper,
og dere som vandrer på veien.
11 Hør hvor de jubler,
de som deler bytte ved vanningsstedene.
Der priser de Herrens rettferdige gjerninger,
hans frelsesverk mot folket i Israel.
Den gang drog Herrens folk
ned til portene.
12 Våkn opp, Debora, våkn opp!
Våkn opp og stem i en sang!
Reis deg, Barak, Abinoams sønn,
og før dine fanger bort!
13 Da drog de som var igjen,
ned til høvdingene;
Herrens folk drog ned til meg som helter.
14 Fra Efraim kom de ned i dalen,
så kom Benjamin blant dine stammer.
Fra Makir drog høvdingene ned,
fra Sebulon menn med førerstav.
15 Jissakars høvdinger fulgte Debora;
Jissakar kom, og Barak var med,
de fulgte like etter ham ned i dalen.
Ved bekkene i Ruben rådslo de lenge.
16 Hvorfor satt du mellom kløvkurvene
og lyttet til gjeternes fløytetoner?
Ved bekkene i Ruben rådslo de lenge.
17 Gilead holdt seg i ro
på den andre siden av Jordan.
Hvorfor drygde Dan ved skipene?
Asjer som bodde ved havets strand,
holdt seg i vikene der.
18 Men Sebulon og Naftali
var folk som satte livet på spill
på høydene der striden stod.
19 Konger kom og kjempet,
ja, Kanaans konger kjempet
ved Ta'anak, nær Megiddo- bekken;
men de tok ikke sølv som bytte.
20 Stjernene kjempet fra himmelen,
fra sine baner kjempet de mot Sisera.
21 Kisjon-bekken rev fiendene bort,
den eldgamle Kisjon-bekken.
Gå på med kraft, min sjel!
22 Da trampet hestenes hover,
de veldige gangerne raste av sted.
23 «Forbann Meros!» sa Herrens engel.
«Forbann, ja forbann dem som bor der!
For de kom ikke Herren til hjelp,
de hjalp ikke Herren med krigere!»
24 Men Jael, kenitten Hebers hustru,
skal være velsignet blant kvinner,
framfor andre kvinner som bor i telt.
25 Sisera bad om vann,
men hun gav ham melk,
hun kom med rømme i en prektig skål.
26 Med den venstre hånden grep hun en teltplugg,
i den høyre tok hun en hammer.
Så slo hun til Sisera og knuste hans hode,
gjennomboret og kløvde hans tinning.
27 Han sank i kne mellom hennes føtter,
han falt og ble liggende.
Mellom hennes føtter sank han i kne,
og der han seg om, lå han felt.
28 Siseras mor speider ut av vinduet,
hun ser gjennom gluggen og roper:
«Hvorfor kommer ikke hans stridsvogn snart,
hvor blir det av de travende hester?»
29 Hennes klokeste hoffdamer svarer,
og hun tar det opp igjen gang på gang:
30 «De finner nok bytte som de skal dele:
en jente eller to til manns,
bytte av fargerikt tøy til Sisera,
bytte av fargerikt tøy,
et broket klede eller to,
som jeg kan ha om halsen.»
31 Slik skal de gå til grunne,
alle dine fiender, Herre.
Men de som elsker deg,
de skal være som solen
når den går opp i sin velde.
Siden hadde landet fred i førti år.