Hopp rett til
Kirkeårets teksterDagens bibelord
Tegnforklaringer
Bibelleseplaner
Kjøp Bibelen
Bibelsøk
Søk
Jeremia
1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21 22 23 24 25 26 27 28 29 30 31 32 33 34 35 36 37 38 39 40 41 42 43 44 45 46 47 48 49 50 51 52| < Forrige kapittel | Neste kapittel > |
Herren og avgudene 10Hør ordet som Herren taler til dere, Israels hus. 2 Så sier Herren: Dere skal ikke lære dere å gå folkeslagenes veier og ikke frykte tegnene på himmelen selv om folkeslagene frykter dem. 3 For folkenes skikker er tomme. De hugger et tre i skogen, en håndverker lager det til med øks, 4 de pynter det med sølv og gull, de fester det med nagler og hammer så det står støtt. 5 De er som fugleskremslene på en agurkmark, ikke kan de snakke, og de må bæres, for de kan ikke gå. Vær ikke redd dem! De gjør ikke noen skade, men de kan heller ikke gjøre noe godt. 6 Ingen er som du, Herre. Du er stor, navnet ditt er stort og mektig. 7 Hvem må ikke frykte deg, du konge over folkeslagene? Det er din rett. For blant alle vismenn hos folkeslagene og i alle riker er det ingen som du. 8 Alle som en er tåpelige og dumme, opplært av tomme guder, en trestokk. 9 Det hamrede sølvet er innført fra Tarsis og gullet fra Ufas. Det er verk av treskjærer og gullsmed, kledd i blått og rødt purpur, kunstverk alt sammen. 10 Men Herren er den sanne Gud, den levende Gud, den evige konge. Jorden skjelver for hans harme, folkeslagene kan ikke holde ut hans vrede. 11 Dette skal dere si til dem: «De gudene som ikke skapte himmel og jord, skal utryddes fra jorden og under himmelen.» 12 Han laget jorden med sin kraft, han grunnla verden i sin visdom og spente ut himmelen ved sin innsikt. 13 Når hans røst høres, bruser vannet i himmelen, han lar skyer stige opp fra jordens ende, han lager både lyn og regn, han lar vinden slippe ut fra sine forrådskamre. 14 Alle mennesker er dumme og uforstandige. Hver gullsmed må skamme seg over gudebildet sitt, for det støpte bildet hans er løgn. Det er ikke ånd i dem. 15 Tomme er de, et verk til spott. I straffens tid går de til grunne. 16 Han som er Jakobs del, er ikke som disse, for det er han som former alt. Israel er hans egen stamme. Herren over hærskarene er hans navn. Teltet mitt er ødelagt 17 Ta bylten din opp fra bakken, du kvinne som bor i en beleiret by! 18 For så sier Herren: Se, denne gangen slenger jeg bort dem som bor i landet. Jeg gir dem trengsel for at de skal finne meg. 19 Ve meg, for et brudd! Jeg har et uhelbredelig sår. Jeg tenkte: Dette er bare en lidelse som jeg må bære. 20 Teltet mitt er ødelagt, alle snorer revet av. Barna mine har forlatt meg, de er borte. Det er ikke lenger noen som setter opp teltet mitt og spenner ut teltdukene. 21 For gjeterne er dumme, de søker ikke Herren. Derfor lykkes de ikke, hele flokken deres blir spredt. 22 Dårlig nytt: Nå kommer det, et kraftig jordskjelv fra landet i nord. Det gjør byene i Juda til ørken, et sted hvor sjakaler holder til. Profetens bønn 23 Jeg vet, Herre, at mennesket ikke selv rår for sin vei, og at vandringsmannen ikke selv kan styre sine skritt. 24 Oppdra meg, Herre, men gjør det rett, ikke i vrede, så du gjør meg liten. 25 Øs ut din harme over folkeslag som ikke kjenner deg, over slekter som ikke kaller på ditt navn. For de har fortært Jakob, fortært og gjort ende på ham og lagt boplassen øde. |
| < Forrige kapittel | Neste kapittel > |
Lukk X
Her kan registrerte brukere snart lagre egne kommentarer på det valgte verset.
31. mars 2023
6En røst sier: «Rop ut!» Jeg svarer: «Hva skal jeg rope?» «Alle mennesker er gress, all deres troskap er som blomsten på marken. 7Gresset tørker bort, blomsten visner når Herrens ånde blåser på den. Sannelig, folket er gress. ... Vis hele teksten
6En røst sier: «Rop ut!» Jeg svarer: «Hva skal jeg rope?» «Alle mennesker er gress, all deres troskap er som blomsten på marken. 7Gresset tørker bort, blomsten visner når Herrens ånde blåser på den. Sannelig, folket er gress. 8Gresset tørker bort, blomsten visner, men ordet fra vår Gud står fast for evig.» 9Gå opp på et høyt fjell, du Sions gledesbud! Løft din røst med kraft, Jerusalems gledesbud! Løft din røst, vær ikke redd! Si til byene i Juda: «Se, deres Gud!»
6Ei røyst seier: «Rop ut!» Eg seier: «Kva skal eg ropa?» «Alle menneske er gras, all deira truskap er som blomen på marka. 7Graset tørkar bort, blomen visnar når Herrens ande blæs på han. Sanneleg, folket er gras. ... Vis hele teksten
6Ei røyst seier: «Rop ut!» Eg seier: «Kva skal eg ropa?» «Alle menneske er gras, all deira truskap er som blomen på marka. 7Graset tørkar bort, blomen visnar når Herrens ande blæs på han. Sanneleg, folket er gras. 8Graset tørkar bort, blomen visnar, men ordet frå vår Gud står evig fast.» 9Gå opp på eit høgt fjell, du Sions gledebod! Lyft di røyst med kraft, Jerusalems gledebod! Lyft di røyst, ver ikkje redd! Sei til byane i Juda: «Sjå, dykkar Gud!»
6Jietna dadjá: Sártno! Mun jearan: “Maid mun galggan sárdnut?” – Olmmoš lea dego rássi, nohkavaš nugo gietti lieđđi. 7Rássi goiká, lieđđi goldná go Hearrá vuoiŋŋahat bossu dasa. Duođaid, álbmot lea rássi. ... Vis hele teksten
6Jietna dadjá: Sártno! Mun jearan: “Maid mun galggan sárdnut?” – Olmmoš lea dego rássi, nohkavaš nugo gietti lieđđi. 7Rássi goiká, lieđđi goldná go Hearrá vuoiŋŋahat bossu dasa. Duođaid, álbmot lea rássi. 8Rássi goiká, lieđđi goldná, muhto min Ipmila sátni bissu agálaš áigái. 9Goarkŋo alla várrái, Sion, don gii buvttát illusága! Gulat illusága alla jienain, Jerusalem! Čuorvvo, ale bala, gulat Juda gávpogiidda: Din Ipmil boahtá!