Hopp rett til
Kirkeårets teksterDagens bibelord
Tegnforklaringer
Bibelleseplaner
Kjøp Bibelen
Bibelsøk
Søk
Jeremia
1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21 22 23 24 25 26 27 28 29 30 31 32 33 34 35 36 37 38 39 40 41 42 43 44 45 46 47 48 49 50 51 52| < Forrige kapittel | Neste kapittel > |
Det ødelagte beltet 13Dette sa Herren til meg: «Gå og kjøp deg et belte av lin og spenn det om livet, men la det ikke komme i vann!» 2 Så kjøpte jeg et belte, som Herren hadde sagt, og spente det om livet. 3 Da kom Herrens ord til meg for annen gang: 4 «Ta beltet du kjøpte, det du har om livet. Stå opp og gå til Eufrat! Der skal du gjemme det i en bergsprekk.» 5 Så gikk jeg og gjemte det ved Eufrat, slik Herren hadde befalt meg. 6 Lang tid etter sa Herren til meg: «Stå opp og gå til Eufrat og hent beltet som jeg befalte deg å gjemme der!» 7 Jeg gikk til Eufrat, gravde opp beltet og tok det bort fra stedet der jeg hadde gjemt det. Og se, beltet var ødelagt. Det dugde ikke til noe. 8 Da kom Herrens ord til meg: 9 Så sier Herren: Slik vil jeg ødelegge Judas og Jerusalems store overmot. 10 Dette onde folket nekter å høre på mine ord, de følger sitt egenrådige hjerte og følger andre guder for å tjene dem og tilbe dem. De skal bli som dette beltet, det som ikke duger til noe. 11 For slik beltet slutter tett om livet på mannen, slik har jeg sluttet hele Israels hus og hele Judas hus nær til meg, sier Herren, for at de skulle være mitt folk, til ære, pris og pryd for meg. Men de ville ikke høre. De knuste vinkrukkene 12 Du skal si dette ordet til dem: Så sier Herren, Israels Gud: Hver krukke skal fylles med vin. De kommer til å si til deg: «Tror du ikke vi vet at hver krukke skal fylles med vin!» 13 Da skal du si til dem: Så sier Herren: Se, jeg fyller alle som bor i dette landet, både kongene som sitter på Davids trone, prestene, profetene og alle som bor i Jerusalem, og de blir fulle. 14 Jeg skal knuse dem mot hverandre, både fedre og sønner, sier Herren. Jeg viser ikke medfølelse, skåner ikke og er ikke barmhjertig; jeg skal ødelegge dem. Vær ikke hovmodige 15 Hør og lytt, vær ikke hovmodige! For Herren taler. 16 Gi ære til Herren, deres Gud, før han gjør det mørkt, før dere snubler og faller på fjellene i skumringen. Dere håper på lys, men han gjør det til dødsskygge og tykk tåke. 17 Men vil dere ikke høre på dette, må min sjel gråte i det skjulte over hovmodet deres, gråte og gråte, tårene strømmer fra øyet, for Herrens flokk blir ført i fangenskap. 18 Si til kongen og kongens mor: Sett dere lenger nede! For den praktfulle kronen er falt av hodet på dere. 19 Byene i Negev er stengt, det er ingen som åpner. Hele Juda er ført i eksil, bortført til siste mann. Jerusalems skam 20 Løft blikket og se dem som kommer fra nord! Hvor er flokken du fikk, de praktfulle sauene dine? 21 Hva vil du si når betrodde menn som du selv har lært opp, blir satt til befalingsmenn over deg? Da blir du grepet av rier som en fødende kvinne. 22 Du sier i ditt hjerte: «Hvorfor skal dette hende meg?» På grunn av din store skyld ble kjolekanten løftet opp og lemmene utsatt for vold. 23 Kan en fra Kusj skifte sin hud eller en leopard sine flekker? Da kunne også dere gjøre godt, dere som er opplært til å gjøre ondt. 24 Jeg skal spre dem lik halmstrå som fyker av sted med ørkenvinden. 25 Det blir din lodd, den delen jeg måler opp for deg, sier Herren, fordi du glemte meg og satte din lit til løgn. 26 Jeg skal selv løfte kjolekanten opp over ansiktet på deg så din skam blir synlig, 27 ditt ekteskapsbrudd, din vrinsking og ditt skamløse horeliv. Jeg så det motbydelige du drev med på haugene og ute på marken. Ve deg, Jerusalem, du som ikke renser deg! Hvor lenge skal dette vare? |
| < Forrige kapittel | Neste kapittel > |
Lukk X
Her kan registrerte brukere snart lagre egne kommentarer på det valgte verset.
31. mars 2023
6En røst sier: «Rop ut!» Jeg svarer: «Hva skal jeg rope?» «Alle mennesker er gress, all deres troskap er som blomsten på marken. 7Gresset tørker bort, blomsten visner når Herrens ånde blåser på den. Sannelig, folket er gress. ... Vis hele teksten
6En røst sier: «Rop ut!» Jeg svarer: «Hva skal jeg rope?» «Alle mennesker er gress, all deres troskap er som blomsten på marken. 7Gresset tørker bort, blomsten visner når Herrens ånde blåser på den. Sannelig, folket er gress. 8Gresset tørker bort, blomsten visner, men ordet fra vår Gud står fast for evig.» 9Gå opp på et høyt fjell, du Sions gledesbud! Løft din røst med kraft, Jerusalems gledesbud! Løft din røst, vær ikke redd! Si til byene i Juda: «Se, deres Gud!»
6Ei røyst seier: «Rop ut!» Eg seier: «Kva skal eg ropa?» «Alle menneske er gras, all deira truskap er som blomen på marka. 7Graset tørkar bort, blomen visnar når Herrens ande blæs på han. Sanneleg, folket er gras. ... Vis hele teksten
6Ei røyst seier: «Rop ut!» Eg seier: «Kva skal eg ropa?» «Alle menneske er gras, all deira truskap er som blomen på marka. 7Graset tørkar bort, blomen visnar når Herrens ande blæs på han. Sanneleg, folket er gras. 8Graset tørkar bort, blomen visnar, men ordet frå vår Gud står evig fast.» 9Gå opp på eit høgt fjell, du Sions gledebod! Lyft di røyst med kraft, Jerusalems gledebod! Lyft di røyst, ver ikkje redd! Sei til byane i Juda: «Sjå, dykkar Gud!»
6Jietna dadjá: Sártno! Mun jearan: “Maid mun galggan sárdnut?” – Olmmoš lea dego rássi, nohkavaš nugo gietti lieđđi. 7Rássi goiká, lieđđi goldná go Hearrá vuoiŋŋahat bossu dasa. Duođaid, álbmot lea rássi. ... Vis hele teksten
6Jietna dadjá: Sártno! Mun jearan: “Maid mun galggan sárdnut?” – Olmmoš lea dego rássi, nohkavaš nugo gietti lieđđi. 7Rássi goiká, lieđđi goldná go Hearrá vuoiŋŋahat bossu dasa. Duođaid, álbmot lea rássi. 8Rássi goiká, lieđđi goldná, muhto min Ipmila sátni bissu agálaš áigái. 9Goarkŋo alla várrái, Sion, don gii buvttát illusága! Gulat illusága alla jienain, Jerusalem! Čuorvvo, ale bala, gulat Juda gávpogiidda: Din Ipmil boahtá!