Hopp rett til
Kirkeårets teksterDagens bibelord
Tegnforklaringer
Bibelleseplaner
Kjøp Bibelen
Bibelsøk
Søk
Jeremia
1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21 22 23 24 25 26 27 28 29 30 31 32 33 34 35 36 37 38 39 40 41 42 43 44 45 46 47 48 49 50 51 52| < Forrige kapittel | Neste kapittel > |
Ingen medynk med folket 15Herren sa til meg: Om så Moses og Samuel sto foran meg, ville jeg ikke ha medfølelse med dette folket. Send dem fra meg, de skal gå bort! 2 Og når de sier til deg: «Hvor skal vi gå?» skal du svare: Så sier Herren: Den som tilhører døden, til død, den som tilhører sverdet, til sverd, den som tilhører sulten, til sult, den som tilhører fangenskapet, til fangenskap. 3 Jeg sender mot dem fire slags straffedommer, sier Herren: sverd til å drepe, hunder til å slepe bort, fuglene under himmelen og dyrene på marken til å ete og ødelegge. 4 Jeg gjør dem til en skrekk for alle riker på jorden på grunn av det som Juda-kongen Manasse, Hiskias sønn, har gjort i Jerusalem. 5 For hvem har medfølelse med deg, Jerusalem, hvem synes synd på deg? Hvem stanser og spør hvordan du har det? 6 Du forkastet meg, sier Herren, og snudde ryggen til. Så strakte jeg hånden ut for å gjøre ende på deg; jeg var trett av å ha medynk. 7 Jeg spredte dem med kasteskovl i byene i landet. Jeg gjorde folket mitt barnløst og lot det gå til grunne; det vendte ikke om fra veiene sine. 8 Jeg gjorde enkene mer tallrike enn havets sand. Mot dem som var mødre til unge menn, sendte jeg en som herjet ved høylys dag. Brått lot jeg skrekk og redsel falle over dem. 9 Selv hun som fødte sju barn, har visnet. Livsånden er gått ut av henne, solen hennes er gått ned mens det ennå var dag. Hun ble til spott og spe. Resten av folket gir jeg til sverdet foran fiendene deres, sier Herren. Profetens kall og lidelse 10 Ve meg, mor, at du fødte meg, en mann i strid og trette med hele landet. Jeg har verken gitt eller tatt opp lån, og enda forbanner de meg alle. 11 I sannhet, Herre: Har jeg ikke tjent deg til det gode, har jeg ikke bedt til deg da fienden kom, i nødens og trengselens tid? 12 Kan en bryte i stykker jern, jern fra nord, og bronse? 13 Rikdommen og skattene dine gir jeg til fri plyndring for alle dine synder i hele landet ditt. 14 Jeg gjør deg til slave for fiendene dine i et land du ikke kjenner. For min vrede flammer som ild, mot dere er den tent. 15 Du vet det, Herre. Husk meg og ta deg av meg! Gi meg hevn over dem som forfølger meg! Vær ikke så sen til vrede at jeg blir revet bort. Vit at jeg må tåle spott for din skyld! 16 Jeg fant dine ord og spiste dem, dine ord ble til fryd for meg og til glede for mitt hjerte. For ditt navn er nevnt over meg, Herre, hærskarenes Gud. 17 Aldri satt jeg og moret meg i lystig lag. For din skyld satt jeg ensom, du fylte meg med harme. 18 Hvorfor er min smerte uten ende og såret mitt uhelbredelig? Det kan ikke leges. For meg er du blitt som en tørrlagt bekk, som vann en ikke kan stole på. 19 Derfor, så sier Herren: Hvis du vender om, lar jeg deg vende tilbake. Du skal stå for mitt ansikt. Hvis du skiller ut det kostbare fra det verdiløse, skal du være som min munn. De skal vende seg til deg, men du skal ikke vende deg til dem. 20 Jeg gjør deg til en festningsmur av bronse mot dette folket. De skal gå til krig mot deg, men ikke vinne. For jeg er med deg, jeg vil frelse deg og berge deg, sier Herren. 21 Jeg vil berge deg ut av de ondes hånd og fri deg fra voldsmenns grep. |
| < Forrige kapittel | Neste kapittel > |
Lukk X
Her kan registrerte brukere snart lagre egne kommentarer på det valgte verset.
31. mars 2023
6En røst sier: «Rop ut!» Jeg svarer: «Hva skal jeg rope?» «Alle mennesker er gress, all deres troskap er som blomsten på marken. 7Gresset tørker bort, blomsten visner når Herrens ånde blåser på den. Sannelig, folket er gress. ... Vis hele teksten
6En røst sier: «Rop ut!» Jeg svarer: «Hva skal jeg rope?» «Alle mennesker er gress, all deres troskap er som blomsten på marken. 7Gresset tørker bort, blomsten visner når Herrens ånde blåser på den. Sannelig, folket er gress. 8Gresset tørker bort, blomsten visner, men ordet fra vår Gud står fast for evig.» 9Gå opp på et høyt fjell, du Sions gledesbud! Løft din røst med kraft, Jerusalems gledesbud! Løft din røst, vær ikke redd! Si til byene i Juda: «Se, deres Gud!»
6Ei røyst seier: «Rop ut!» Eg seier: «Kva skal eg ropa?» «Alle menneske er gras, all deira truskap er som blomen på marka. 7Graset tørkar bort, blomen visnar når Herrens ande blæs på han. Sanneleg, folket er gras. ... Vis hele teksten
6Ei røyst seier: «Rop ut!» Eg seier: «Kva skal eg ropa?» «Alle menneske er gras, all deira truskap er som blomen på marka. 7Graset tørkar bort, blomen visnar når Herrens ande blæs på han. Sanneleg, folket er gras. 8Graset tørkar bort, blomen visnar, men ordet frå vår Gud står evig fast.» 9Gå opp på eit høgt fjell, du Sions gledebod! Lyft di røyst med kraft, Jerusalems gledebod! Lyft di røyst, ver ikkje redd! Sei til byane i Juda: «Sjå, dykkar Gud!»
6Jietna dadjá: Sártno! Mun jearan: “Maid mun galggan sárdnut?” – Olmmoš lea dego rássi, nohkavaš nugo gietti lieđđi. 7Rássi goiká, lieđđi goldná go Hearrá vuoiŋŋahat bossu dasa. Duođaid, álbmot lea rássi. ... Vis hele teksten
6Jietna dadjá: Sártno! Mun jearan: “Maid mun galggan sárdnut?” – Olmmoš lea dego rássi, nohkavaš nugo gietti lieđđi. 7Rássi goiká, lieđđi goldná go Hearrá vuoiŋŋahat bossu dasa. Duođaid, álbmot lea rássi. 8Rássi goiká, lieđđi goldná, muhto min Ipmila sátni bissu agálaš áigái. 9Goarkŋo alla várrái, Sion, don gii buvttát illusága! Gulat illusága alla jienain, Jerusalem! Čuorvvo, ale bala, gulat Juda gávpogiidda: Din Ipmil boahtá!