Hopp rett til
Kirkeårets teksterDagens bibelord
Tegnforklaringer
Bibelleseplaner
Kjøp Bibelen
< Forrige kapittel | Neste kapittel > |
Judas synd er skrevet opp 17Judas synd er skrevet opp med jerngriffel og risset inn med diamantstift på deres hjertetavle og på alterhornene, 2 mens barna deres minnes altrene og Asjera-stolpene de hadde under frodige trær og på høye hauger, 3 fjellene på marken. Din rikdom, alle dine skatter og offerhaugene dine gir jeg til plyndring på grunn av synden overalt i landet ditt. 4 Av deg selv må du gi avkall på den eiendommen jeg ga deg. Jeg gjør deg til slave for fiendene dine i landet du ikke kjenner. For dere har satt fyr på min vrede, den skal brenne for alltid. Stol ikke på mennesker 5 Så sier Herren: Forbannet er den mann som stoler på mennesker og søker sin styrke i kjøtt og blod og vender hjertet bort fra Herren. 6 Han blir som en busk i ødemarken, han får ikke se det gode komme, han holder til i en ørken av stein, i det salte landet der ingen bor. 7 Velsignet er den mann som stoler på Herren og setter sin lit til ham. 8 Han er lik et tre som er plantet ved vann og strekker røttene mot bekken. Det frykter ikke når heten kommer, løvet er grønt. Det engster seg ikke i tørketider og slutter ikke å bære frukt. 9 Hjertet er mer svikefullt enn noe annet, det kan ikke helbredes. Hvem kan forstå det? 10 Jeg, Herren, er den som gransker hjerter og prøver nyrer. Jeg lønner hver mann etter hans ferd, etter frukten av hans gjerninger. Dom over urett og frafall 11 En rapphøne som ruger på egg den ikke selv har lagt, slik er den som skaffer seg rikdom med urett. Midt i livet må han forlate den, til slutt står han der som en narr. 12 En herlig trone, opphøyd fra begynnelsen av, er stedet for vår helligdom. 13 Herre, du Israels håp, alle som forlater deg, skal bli til skamme; de i landet som vender seg bort fra deg, skal skrives opp. For de har forlatt Herren, kilden med levende vann. Frels meg du, så blir jeg frelst 14 Helbred meg, Herre, så blir jeg helbredet, frels meg du, så blir jeg frelst. For du er min lovsang. 15 Se, de sier til meg: «Hvor er Herrens ord? La det komme!» 16 Men jeg har ikke tryglet deg om å sende noe ondt, jeg har ikke lengtet etter en ulykkesdag. Du vet hva leppene mine har sagt, det er rett framfor deg. 17 Bli ikke til redsel for meg! Du er min tilflukt på ulykkens dag. 18 La forfølgerne bli til skamme, og ikke jeg. La dem bli slått av skrekk, og ikke jeg! La en ulykkesdag komme over dem, knus dem dobbelt opp! Hold sabbatsdagen hellig 19 Dette sa Herren til meg: Gå og still deg i Folkeporten, der Judas konger går inn og ut, og i alle portene i Jerusalem, 20 og si til dem: Hør Herrens ord, dere Juda-konger, hele Juda og alle som bor i Jerusalem, dere som går inn gjennom disse portene. 21 Så sier Herren: Så sant dere har livet kjært, vokt dere for å bære noen bør på sabbatsdagen og komme inn gjennom Jerusalems porter med den. 22 Dere må ikke bære noe ut av husene deres på sabbatsdagen og ikke gjøre noe arbeid. Dere skal holde sabbatsdagen hellig, slik jeg befalte fedrene deres. 23 Men de hørte ikke og vendte ikke øret til. De gjorde nakken stiv, de adlød ikke og tok ikke imot formaning. 24 Om dere hører på meg, sier Herren, og ikke bærer noen bør inn gjennom portene i denne byen på sabbatsdagen, men holder sabbatsdagen hellig og ikke gjør noe arbeid, 25 da skal konger og fyrster som sitter på Davids trone, og som kjører med hester og vogner, få komme inn gjennom portene i denne byen, både de og stormennene deres, mennene i Juda og de som bor i Jerusalem. Denne byen skal bestå til evig tid. 26 Da skal de komme fra byene i Juda og landet omkring Jerusalem, fra Benjamin-landet, lavlandet, fjellandet og Negev for å bære fram brennoffer, slaktoffer, grødeoffer og røkelse og komme med takkoffer til Herrens hus. 27 Men om dere ikke vil høre på meg og holde sabbatsdagen hellig, men bærer bører og kommer inn gjennom Jerusalems porter med dem på sabbatsdagen, da setter jeg ild på portene. Den skal fortære borgene i Jerusalem, den skal ikke slukne. |
< Forrige kapittel | Neste kapittel > |
01. juni 2023
22Da sto Paulus fram for Areopagos-rådet og sa:«Atenske menn! Jeg ser at dere på alle måter er svært religiøse. ... Vis hele teksten
22Da sto Paulus fram for Areopagos-rådet og sa:«Atenske menn! Jeg ser at dere på alle måter er svært religiøse. 23For da jeg gikk omkring og så på helligdommene deres, fant jeg et alter med denne innskriften: ‘For en ukjent Gud’. Det som dere tilber uten å kjenne, det forkynner jeg dere. 24Gud, han som skapte verden og alt som er i den, han som er herre over himmel og jord, han bor ikke i templer reist av menneskehender. 25Han trenger heller ikke noe av det som menneskehender kan tjene ham med. Det er jo han som gir liv og ånde, ja, alt til alle. 26Av ett menneske har han skapt alle folkeslag. Han lot dem bo over hele jorden, og han satte faste tider for dem og bestemte grensene for deres områder. 27Dette gjorde han for at de skulle søke Gud, om de kanskje kunne lete seg fram og finne ham. Han er jo ikke langt borte fra en eneste av oss. 28For det er i ham vi lever, beveger oss og er til, som også noen av deres diktere har sagt: ‘For vi er hans slekt.’ 29Fordi vi altså er Guds slekt, må vi ikke tenke at guddommen ligner et bilde av gull eller sølv eller stein, formet av menneskers kunst eller tanke. 30Disse tidene med uvitenhet har Gud båret over med, men nå befaler han alle mennesker, hvor de enn er, at de må vende om. 31For han har fastsatt en dag da han skal dømme verden med rettferd, ved en mann han har utpekt til dette. Det har han bekreftet for alle mennesker ved å reise ham opp fra de døde.» 32Da de hørte om oppstandelse fra de døde, gjorde noen narr av ham, men andre sa: «Vi vil gjerne høre deg tale mer om dette en annen gang.» 33Så gikk Paulus fra dem. 34Men det var noen som sluttet seg til ham og kom til tro. Blant dem var Dionysios fra Areopagos-rådet og en kvinne som het Damaris, og noen andre.
22Då steig Paulus fram for Areopagosrådet og sa:«Atenske menn! Eg ser at de på alle måtar er svært religiøse. ... Vis hele teksten
22Då steig Paulus fram for Areopagosrådet og sa:«Atenske menn! Eg ser at de på alle måtar er svært religiøse. 23For då eg gjekk omkring og såg på heilagdomane dykkar, fann eg eit altar der det stod skrive: ‘For ein ukjend Gud’. Det som de tilbed utan å kjenna, er det eg forkynner dykk. 24Gud som har skapt verda og alt som i henne er, han som er herre over himmel og jord, han bur ikkje i tempel som er bygde med hender, 25og lèt seg ikkje tena av menneskehender, som om han skulle trenga noko, han som gjev liv og ande, ja, alt til alle. 26Av eitt menneske har han skapt alle folkeslag, han lét dei busetja seg over heile jorda, og han sette faste tider for dei og grenser mellom bustadene deira. 27Det gjorde han for at dei skulle søkja Gud, om det kunne lukkast for dei å leita seg fram til han og finna han. Han er då ikkje langt borte frå ein einaste ein av oss. 28For i han er det vi lever og rører oss og er til, som òg nokre av dykkar eigne diktarar har sagt: ‘For vi er hans slekt.’ 29Er vi då Guds slekt, må vi ikkje tru at guddomen liknar eit bilete av gull eller sølv eller stein som menneskekunst eller mennesketanke har forma. 30Gud har bore over med dei tidene då folk var uvitande. Men no byd han at alle menneske, kvar dei så er, skal venda om. 31For han har fastsett ein dag då han vil dømma verda med rettferd, og til det har han innsett ein mann. Det har han stadfest for alle med å reisa han opp frå dei døde.» 32Men då dei høyrde om oppstoda frå dei døde, var det somme som spotta, men andre sa: «Vi høyrer deg gjerne tala meir om dette ein annan gong.» 33Så gjekk Paulus frå dei. 34Men det var nokre som heldt seg til han og kom til tru. Mellom dei var Dionysios frå Areopagosrådet og ei kvinne som heitte Damaris, og nokre andre.
22Paulus manai čuožžut gasku Areopagosa ja sárdnugođii:“Atena olbmát! Mun oainnán ahte dii juohke dáfus lehpet áŋgirat atnit fuola ipmiliid bálvaleames. ... Vis hele teksten
22Paulus manai čuožžut gasku Areopagosa ja sárdnugođii:“Atena olbmát! Mun oainnán ahte dii juohke dáfus lehpet áŋgirat atnit fuola ipmiliid bálvaleames. 23Go mun váccašin gávpogis ja geahčadin din bassi sajiid, de mun gávdnen maiddái áltára mas lei čála: ‘Dovdameahttun ipmilii.’ Aiddo su gean dii bálvalehpet almma su dovddakeahttá, mun sárdnidan didjiide. 24Ipmil guhte lea sivdnidan máilmmi ja buot mii das lea, son guhte lea almmi ja eatnama Hearrá, ii ása tempeliin maid olbmogieđat leat dahkan. 25Su ii maid sáhte bálvalit olbmogieđaiguin dego son dárbbašivččii juoidá, sonhan ieš addá buohkaide eallima ja vuoiŋŋa ja visot. 26Ovtta áidna olbmos son lea sivdnidan buot olbmuid. Son lea diktán álbmogiid ássat miehtá eatnama ja lea ásahan daidda vissis áiggiid ja orrunsajiid rájiid, 27vai olbmot ozašedje Ipmila, jos mat sii iskkademiin sáhtášedje su gávdnat.Ipmil ii almmatge leat guhkkin eret mis guđesge. 28Dasgo su siste mii eallit, lihkadit ja leat. Maiddái muhtumat din diktačálliin leat dadjan: ‘Mii leat maiddái su sohka.’ 29Go mii nappo leat Ipmila sohka, de mii eat oaččo navdit ahte ipmilvuohta lea golli, silbba dahje geađggi láhkásaš, dego govva maid olbmo jurdda dahje dáidu lea hábmen. 30Dakkár diehtemeahttunvuođa Ipmil lea gierdan guhká, muhto dál son gohčču buot olbmuid buot báikkiin jorgalit. 31Dasgo son lea ásahan beaivvi goas son dubme máilmmi vuoigatlaččat dan olbmá bokte gean son lea dasa mearridan. Dan son lea duođaštan buot olbmuide go čuoččáldahtii su jábmiid luhtte.” 32Muhtumat bilkidedje Paulusa go gulle su sárdnumin jábmiid bajásčuožžileames, earrásatgis dadje: “Mii dáhttut gullat das velá nuppe hávege.” 33De Paulus vulggii sin luhtte, 34muhto muhtumat serve sutnje ja osko. Sin gaskkas lei Dionysios, Areopagosa lahttu, Damaris-nammasaš nisson ja earrásat sudnuin.