Hopp rett til
Kirkeårets teksterDagens bibelord
Tegnforklaringer
Bibelleseplaner
Kjøp Bibelen
Bibelsøk
Søk
Jeremia
1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21 22 23 24 25 26 27 28 29 30 31 32 33 34 35 36 37 38 39 40 41 42 43 44 45 46 47 48 49 50 51 52| < Forrige kapittel | Neste kapittel > |
| 20Presten Pasjhur, Immers sønn, som var øverste tilsynsmann i Herrens hus, hørte Jeremia tale disse profetiske ordene.
2 Da slo Pasjhur profeten Jeremia og satte ham i gapestokken ved den øvre Benjamin-porten, som fører inn til Herrens hus. 3 Dagen etter slapp Pasjhur Jeremia løs fra gapestokken. Da sa Jeremia til ham: Herren kaller deg ikke Pasjhur, men «Redsel på alle kanter». 4 For så sier Herren: Se, jeg gjør deg til en redsel for deg selv og for alle vennene dine. De skal falle for sine fienders sverd, og du skal se det med egne øyne. Og hele Juda vil jeg gi over i hendene på kongen av Babel. Han skal føre dem i eksil til Babel og hugge dem ned med sverd. 5 All rikdom i denne byen gir jeg i fiendenes hender, alt de har strevd for, alle kostbarhetene og alle Juda-kongenes skatter. De skal røve dem, ta dem med seg og føre dem til Babel. 6 Du, Pasjhur, og alle som bor i ditt hus, skal gå i fangenskap og komme til Babel. Der skal du dø, og der skal du begraves, både du og alle vennene dine som du har profetert løgn for. Profeten kan ikke svikte kallet 7 Du lokket meg, Herre, og jeg lot meg lokke. Du ble for sterk for meg og vant. Jeg er til latter hele dagen, alle spotter meg. 8 Hver gang jeg snakker, må jeg skrike. «Vold og ran!» roper jeg. For Herrens ord er blitt til spott og skam for meg hele dagen. 9 Jeg sa: «Jeg vil ikke tenke på ham. Aldri mer skal jeg tale i hans navn.» Da var det som om det brant en ild i mitt hjerte. Den var innestengt i knoklene mine. Jeg strevde for å stå imot, men jeg greide det ikke. 10 For jeg hører mange som hvisker: «Redsel på alle kanter! Meld ham! Vi skal melde ham.» Hvert menneske jeg hadde fred med, venter på mitt fall. «Kanskje lar han seg lokke, så vi vinner og kan hevne oss på ham.» 11 Men Herren er med meg som en veldig kriger. Derfor skal de som forfølger meg, snuble og ikke vinne. De skal bli helt til skamme, for de mislykkes, en evig vanære som aldri blir glemt. 12 Herre over hærskarene, du som prøver den rettferdige, som ser nyrer og hjerte, la meg få se at du tar hevn over dem, for jeg har lagt fram min sak for deg. 13 Syng for Herren, lovpris Herren, for han berger den fattiges liv fra voldsmenns hånd. 14 Forbannet er den dagen da jeg ble født! Den dagen min mor fødte meg, skal ikke være velsignet! 15 Forbannet er den mannen som kom til min far med nyheten: «Det er født deg et barn, en gutt» og gjorde ham inderlig glad. 16 La den mannen bli som de byene Herren ødela uten medlidenhet. La ham høre skrik om morgenen og hærrop midt på dagen 17 fordi han ikke drepte meg i mors liv, så min mor kunne bli min grav og alltid gå med barn. 18 Hvorfor kom jeg ut av mors liv for å se strev og sorg og ende mine dager i skam? |
| < Forrige kapittel | Neste kapittel > |
Lukk X
Her kan registrerte brukere snart lagre egne kommentarer på det valgte verset.
31. mars 2023
6En røst sier: «Rop ut!» Jeg svarer: «Hva skal jeg rope?» «Alle mennesker er gress, all deres troskap er som blomsten på marken. 7Gresset tørker bort, blomsten visner når Herrens ånde blåser på den. Sannelig, folket er gress. ... Vis hele teksten
6En røst sier: «Rop ut!» Jeg svarer: «Hva skal jeg rope?» «Alle mennesker er gress, all deres troskap er som blomsten på marken. 7Gresset tørker bort, blomsten visner når Herrens ånde blåser på den. Sannelig, folket er gress. 8Gresset tørker bort, blomsten visner, men ordet fra vår Gud står fast for evig.» 9Gå opp på et høyt fjell, du Sions gledesbud! Løft din røst med kraft, Jerusalems gledesbud! Løft din røst, vær ikke redd! Si til byene i Juda: «Se, deres Gud!»
6Ei røyst seier: «Rop ut!» Eg seier: «Kva skal eg ropa?» «Alle menneske er gras, all deira truskap er som blomen på marka. 7Graset tørkar bort, blomen visnar når Herrens ande blæs på han. Sanneleg, folket er gras. ... Vis hele teksten
6Ei røyst seier: «Rop ut!» Eg seier: «Kva skal eg ropa?» «Alle menneske er gras, all deira truskap er som blomen på marka. 7Graset tørkar bort, blomen visnar når Herrens ande blæs på han. Sanneleg, folket er gras. 8Graset tørkar bort, blomen visnar, men ordet frå vår Gud står evig fast.» 9Gå opp på eit høgt fjell, du Sions gledebod! Lyft di røyst med kraft, Jerusalems gledebod! Lyft di røyst, ver ikkje redd! Sei til byane i Juda: «Sjå, dykkar Gud!»
6Jietna dadjá: Sártno! Mun jearan: “Maid mun galggan sárdnut?” – Olmmoš lea dego rássi, nohkavaš nugo gietti lieđđi. 7Rássi goiká, lieđđi goldná go Hearrá vuoiŋŋahat bossu dasa. Duođaid, álbmot lea rássi. ... Vis hele teksten
6Jietna dadjá: Sártno! Mun jearan: “Maid mun galggan sárdnut?” – Olmmoš lea dego rássi, nohkavaš nugo gietti lieđđi. 7Rássi goiká, lieđđi goldná go Hearrá vuoiŋŋahat bossu dasa. Duođaid, álbmot lea rássi. 8Rássi goiká, lieđđi goldná, muhto min Ipmila sátni bissu agálaš áigái. 9Goarkŋo alla várrái, Sion, don gii buvttát illusága! Gulat illusága alla jienain, Jerusalem! Čuorvvo, ale bala, gulat Juda gávpogiidda: Din Ipmil boahtá!