Bryt dere nybrott
1 Om du vender tilbake, Israel,
sier Herren,
om du vender tilbake til meg,
om du fjerner
de motbydelige gudene dine fra meg
og ikke flakker omkring,
2 om du sverger
«så sant Herren lever»
i sannhet, rett og rettferd,
da skal folkeslag velsigne seg ved ham,
ved ham skal de prise seg lykkelige.
3 Så sier Herren til judeerne
og til Jerusalem:
Bryt dere nybrott,
ikke så blant torner!
4 Omskjær dere for Herren,
ta bort forhuden fra hjertet deres,
dere judeere og dere som bor i Jerusalem,
ellers skal min harme bryte ut som ild
og brenne uten at noen slukker,
for det onde dere har gjort.
Ulykken fra nord
5 Kunngjør dette i Juda,
la det høres i Jerusalem,
blås i horn i landet,
rop høyt og si:
Samle dere!
La oss gå inn i festningsbyene!
6 Løft banneret! Til Sion!
Berg dere, bli ikke stående!
For jeg sender en ulykke fra nord,
et stort sammenbrudd.
7 En løve stiger opp fra krattet.
En som ødelegger folkeslag,
bryter opp og drar ut fra sitt sted
for å legge landet ditt øde.
Byene dine skal bli til ruiner
der ingen kan bo.
8 Derfor, kle dere i sekkestrie, sørg og skrik!
For Herrens brennende vrede
har ikke vendt seg bort fra oss.
9 Den dagen, sier Herren,
skal kongen og lederne miste alt mot.
Prestene blir slått av skrekk,
profetene blir målløse av redsel.
10 Jeg sa: Å, min Herre og Gud!
Sannelig, du sviktet
dette folket og Jerusalem
da du sa: «Dere skal ha fred.»
Nå rører sverdet ved strupen.
11 På den tiden skal det sies
til dette folket og til Jerusalem:
Vind som brenner av hete,
kommer fra snaue høyder i ørkenen
mot folket, min datter.
Den er ikke til å kaste og rense korn i,
12 en sterkere vind kommer til meg.
Nå vil også jeg avsi dom over dem.
13 Se, som skyer drar han fram,
som stormen er vognene hans,
hestene er raskere enn ørner.
Ve oss, for vi blir ødelagt!
14 Rens hjertet ditt for ondskap, Jerusalem,
så skal du bli frelst.
Hvor lenge skal du la onde tanker
få bo i ditt indre?
15 For en stemme bringer bud fra Dan,
forkynner ulykke fra Efraim-fjellene.
16 Si fra til folkeslagene: Der er de!
La det høres over Jerusalem!
Fiender kommer fra fjerne land,
ropet deres lyder over byene i Juda.
17 Som vakter på åkeren omringer de henne,
for hun har satt seg opp mot meg,
sier Herren.
18 Din vei og dine gjerninger
har ført dette over deg.
Slik er din ondskap,
den er bitter,
og den rammer deg i hjertet.
Jeg så
19 Å, kroppen min, kroppen min!
Jeg vrir meg i smerte.
Mitt hjertes vegger!
Hjertet skriker, jeg kan ikke tie.
Jeg hører lyden av horn og hærrop.
20 Det blir ropt om sammenbrudd på sammenbrudd,
hele landet er ødelagt.
Brått blir teltene mine ødelagt,
teltdukene på et øyeblikk.
21 Hvor lenge skal jeg se banneret
og høre lyden av horn?
22 Ja, folket mitt er dårer,
de kjenner meg ikke.
De er tåpelige barn uten innsikt.
De er flinke til å gjøre ondt,
men kan ikke gjøre godt.
23 Jeg så jorden, og se! – den var øde og tom,
mot himmelen – lyset var borte.
24 Jeg så fjellene, og se! – de skalv,
alle haugene ristet.
25 Jeg så, og se! – ikke et menneske,
alle fugler under himmelen var fløyet.
26 Jeg så, og se! – fruktbart land var blitt til ørken,
alle byer var revet ned
av Herren, av hans brennende vrede.
Herrens plan
27 Så sier Herren:
Hele landet skal legges øde,
men jeg skal ikke gjøre ende på det.
28 Jorden sørger over dette,
og himmelen mørkner over den.
For jeg har talt og lagt min plan,
jeg angrer ikke og tar den ikke tilbake.
29 Hele byen flykter
for larmen fra ryttere og bueskyttere.
De går inn i krattskogen
og klatrer opp på knausene.
Hver by er forlatt,
det finnes ingen som bor i dem.
Ropet fra datter Sion
30 Du som er ødelagt, hva vil du gjøre?
Om du kler deg i skarlagen,
om du pynter deg med gullsmykker,
om du gjør øynene store med sminke,
gjør du deg vakker til ingen nytte.
De som lengtet etter deg, har forkastet deg,
nå står de deg etter livet.
31 Jeg hører rop som fra en kvinne med rier,
et skrik som når hun føder for første gang.
Det er ropet fra datter Sion,
hun gisper etter luft
og strekker hendene ut:
«Ve meg,
jeg faller om foran mordere!»