Egypt
1 Herrens ord som kom til profeten Jeremia om folkeslagene.
2 Om Egypt. Om hæren til farao Neko, kongen i Egypt, som sto ved Karkemisj ved elven Eufrat, og som ble slått av Babel-kongen Nebukadnesar i det fjerde året Jojakim, Josjias sønn, var konge i Juda:
3 Gjør rundskjold og langskjold i stand
og rykk ut til kamp!
4 Sel på, stig til hest, dere ryttere,
still opp med hjelmene på,
gjør spydene blanke, ta brynjene på!
5 Men hva må jeg se?
De gripes av skrekk
og trekker seg tilbake.
Krigerne deres blir slått,
de flykter uten å se seg tilbake.
Redsel rår på alle kanter,
sier Herren.
6 Den raske kan ikke flykte,
krigeren kan ikke berge seg.
Der nord, ved bredden av Eufrat,
der snubler de og faller.
7 Hvem er det som stiger lik Nilen,
lik elver der vannet flommer?
8 Det er Egypt som stiger lik Nilen,
lik elver der vannet flommer
og sier: Jeg vil stige og skjule jorden,
utslette byer og dem som bor der.
9 Fram, hester! Av sted, vogner!
Krigere skal rykke ut,
Kusj og Put som bærer skjold,
og de fra Lud som spenner buen!
10 Den dagen er en hevnens dag
for Herren, hærskarenes Gud,
han tar hevn over motstanderne.
Sverdet får ete seg mett
og drikke seg utørst på blod.
Det er offerslakting
for Herren, hærskarenes Gud
i landet der nord ved Eufrat.
11 Dra opp til Gilead, du jomfru,
hent balsam, du datter Egypt.
Hvert legemiddel er forgjeves,
såret ditt vil ikke gro.
12 Folkeslag hører om din skam,
klageropet ditt fyller jorden.
Den ene krigeren snubler over den andre,
sammen faller de begge.
13 Ordet som Herren talte til profeten Jeremia da kong Nebukadnesar av Babel kom for å slå Egypt:
14 Kunngjør det i Egypt,
la det høres i Migdol,
la det høres i Nof og Tahpanhes!
Si: Still opp og gjør deg klar!
For sverdet fortærer rundt omkring deg.
15 Hvorfor flyktet Apis, din sterke okse?
Han kunne ikke holde stand,
for Herren har drevet ham bort.
16 Han fikk mange til å snuble,
ja, de falt over hverandre.
Da sa de:
«Kom, la oss vende tilbake til folket vårt,
til landet der vi er født,
bort fra det herjende sverdet!»
17 Der skal de gi farao, kongen i Egypt,
navnet «Krigslarm som kom for sent».
18 Så sant jeg lever, sier Kongen
– Herren over hærskarene er hans navn:
Som Tabor blant fjellene kommer han,
som Karmel ute ved havet.
19 Pakk tingene dine for eksil,
du som bor hos datter Egypt.
For Nof skal bli til en ødemark,
lagt øde så ingen kan bo der.
20 Egypt er en prektig kvige,
men en klegg fra nord
slår seg ned på den.
21 Leiesoldatene hennes
er som gjødde kalver,
de snur og flykter sammen,
de holder ikke stand.
For ulykkesdagen er kommet over dem,
regnskapets tid.
22 Hun hveser lik en slange som glir bort,
for de rykker fram med en hær.
De kommer mot henne med økser
som tømmerhoggere.
23 De hugger skogen hennes ned, sier Herren,
den er blitt for tett.
De er flere enn gresshopper,
det er ikke tall på dem.
24 Datter Egypt blir til skamme,
hun overgis til folket i nord.
25 Herren over hærskarene, Israels Gud, sier: Nå vil jeg straffe Amon fra No, farao og Egypt, landets guder og konger, både farao og dem som stoler på ham. 26 Jeg gir dem i hendene på dem som står dem etter livet, i hendene på kong Nebukadnesar av Babel og tjenerne hans. Men siden skal hun bo i landet som i gamle dager, sier Herren.
27 Vær ikke redd, du min tjener Jakob,
sier Herren,
mist ikke motet, Israel!
For se, jeg berger deg fra fjerne steder
og ætten din fra landet hvor den er fanget.
Jakob skal vende tilbake
og leve rolig og trygt,
og ingen skal skremme ham.
28 Vær ikke redd, du min tjener Jakob,
sier Herren,
for jeg er med deg.
Jeg gjør ende på alle folkeslagene
som jeg har drevet deg bort til,
men deg gjør jeg ikke ende på.
Jeg tukter deg med rette
og lar deg ikke slippe straff.