Hopp rett til
Kirkeårets teksterDagens bibelord
Tegnforklaringer
Bibelleseplaner
Kjøp Bibelen
Bibelsøk
Søk
Evangeliet etter Johannes
1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21| < Forrige kapittel | Neste kapittel > |
|
DEN OPPSTANDNE (Kap. 20–21) Den tomme graven 20 Tidlig om morgenen den første dagen i uken, mens det ennå er mørkt, kommer Maria Magdalena til graven. Da ser hun at steinen foran graven er tatt bort. 2 Hun løper av sted og kommer til Simon Peter og den andre disippelen, han som Jesus hadde kjær, og hun sier: «De har tatt Herren bort fra graven, og vi vet ikke hvor de har lagt ham.» 3 Da dro Peter og den andre disippelen ut og kom til graven. 4 De løp sammen, men den andre disippelen løp fortere enn Peter og kom først. 5 Han bøyde seg fram og så linklærne ligge der, men gikk ikke inn i graven. 6 Simon Peter kom nå etter, og han gikk inn. Han så linklærne som lå der, 7 og tørkleet som Jesus hadde hatt over hodet. Det lå ikke sammen med linklærne, men sammenrullet på et sted for seg selv. 8 Da gikk den andre disippelen også inn, han som var kommet først til graven. Han så og trodde. 9 Fram til da hadde de ikke forstått det Skriften sier, at han måtte stå opp fra de døde. 10 Disiplene gikk så hjem. Jesus viser seg for Maria Magdalena 11 Men Maria sto like utenfor graven og gråt. Gråtende bøyde hun seg fram og så inn i graven. 12 Da fikk hun se to hvitkledde engler sitte der Jesu kropp hadde ligget, en ved hodet og en ved føttene. 13 «Hvorfor gråter du, kvinne?» spurte de. Hun svarte: «De har tatt Herren min bort, og jeg vet ikke hvor de har lagt ham.» 14 I det samme snudde hun seg og så Jesus stå der, men hun skjønte ikke at det var han. 15 «Hvorfor gråter du, kvinne?» spør Jesus. «Hvem leter du etter?» Hun trodde at det var gartneren, og sa til ham: «Herre, hvis du har tatt ham bort, så si meg hvor du har lagt ham, så skal jeg ta ham med meg.» 16 «Maria», sa Jesus. Da snudde hun seg og sa til ham på hebraisk: «Rabbuni» – det betyr mester. 17 Jesus sier til henne: «Rør meg ikke, for jeg har ennå ikke steget opp til Far. Men gå til mine brødre og si til dem at jeg stiger opp til ham som er min Far og Far for dere, min Gud og deres Gud.» 18 Da gikk Maria Magdalena av sted og sa til disiplene: «Jeg har sett Herren!» Og hun fortalte hva han hadde sagt til henne. Jesus viser seg for disiplene 19 Det var om kvelden samme dag, den første dagen i uken. Av frykt for jødene hadde disiplene stengt dørene der de var samlet. Da kom Jesus; han sto midt iblant dem og sa: «Fred være med dere!» 20 Og da han hadde sagt det, viste han dem sine hender og sin side. Disiplene ble glade da de så Herren. 21 Igjen sa Jesus til dem: «Fred være med dere! Som Far har sendt meg, sender jeg dere.» 22 Så åndet han på dem og sa: «Ta imot Den hellige ånd. 23 Dersom dere tilgir noen syndene deres, da er de tilgitt. Dersom dere fastholder syndene for noen, er de fastholdt.» Tomas 24 Tomas, en av de tolv, han som ble kalt Tvillingen, var ikke sammen med de andre disiplene da Jesus kom. 25 «Vi har sett Herren», sa de til ham. Men han sa: «Dersom jeg ikke får se naglemerkene i hendene hans og får legge fingeren i dem og stikke hånden i siden hans, kan jeg ikke tro.» 26 Åtte dager senere var disiplene igjen samlet, og Tomas var sammen med dem. Da kom Jesus mens dørene var lukket. Han sto midt iblant dem og sa: «Fred være med dere.» 27 Så sier han til Tomas: «Kom med fingeren din, se her er hendene mine. Kom med hånden og stikk den i siden min. Og vær ikke vantro, men troende!» 28 «Min Herre og min Gud!» sa Tomas. 29 Jesus sier til ham: «Fordi du har sett meg, tror du. Salige er de som ikke ser, og likevel tror.» 30 Jesus gjorde også mange andre tegn for øynene på disiplene, tegn som det ikke er skrevet om i denne boken. 31 Men disse er skrevet ned for at dere skal tro at Jesus er Messias, Guds Sønn, og for at dere ved troen skal ha liv i hans navn. |
| < Forrige kapittel | Neste kapittel > |
Lukk X
Her kan registrerte brukere snart lagre egne kommentarer på det valgte verset.
12. mai 2023
5I Gibeon viste Herren seg for Salomo i en drøm om natten. Gud sa: «Be om hva du vil. Jeg skal gi deg det!» ... Vis hele teksten
5I Gibeon viste Herren seg for Salomo i en drøm om natten. Gud sa: «Be om hva du vil. Jeg skal gi deg det!» 6Salomo svarte: «Du har vist stor godhet mot din tjener David, min far, fordi han vandret for ditt ansikt i troskap og rettferd og hadde et hjerte som var oppriktig mot deg. Du har holdt fast ved din store godhet ved å gi ham en sønn som i dag sitter på hans trone. 7Nå har du, Herre, min Gud, gjort din tjener til konge etter min far David, enda jeg bare er en ung og uerfaren mann. 8Her står din tjener midt iblant ditt folk som du har utvalgt, et folk så stort at det ikke kan telles, og så tallrikt at det ikke kan regnes. 9Gi da din tjener et lydhørt hjerte, så jeg kan styre ditt folk og skille mellom godt og ondt. For hvem kan ellers styre dette folket, så stort som det er?» 10At Salomo svarte dette, var godt i Herrens øyne. 11Og Gud sa til ham: «Siden du ba om dette og ikke om et langt liv eller rikdom eller død over dine fiender, men om evne til å høre hva som er rett, 12så vil jeg gjøre det du har bedt om. Nå gir jeg deg et hjerte som er så klokt og forstandig at din like aldri før har vært og heller ikke skal komme etter deg. 13Selv det som du ikke ba om, vil jeg gi deg: både rikdom og ære. Så lenge du lever, skal det ikke finnes din like blant kongene. 14Og hvis du vandrer på mine veier og holder mine lover og bud, slik som din far David gjorde, vil jeg gi deg et langt liv.»
5I Gibeon synte Herren seg for Salomo i ein draum om natta. Gud sa: «Bed om kva du vil. Eg skal gje deg det!» ... Vis hele teksten
5I Gibeon synte Herren seg for Salomo i ein draum om natta. Gud sa: «Bed om kva du vil. Eg skal gje deg det!» 6Salomo svara: «Du har vist stor miskunn mot din tenar David, far min, fordi han ferdast for ditt andlet i truskap og rettferd og hadde eit hjarte som var ærleg. Og denne store miskunn har du halde fast på. Du gav han ein son som skulle sitja på kongsstolen hans, så som det er i dag. 7No har du, Herre, min Gud, gjort tenaren din til konge etter David, far min. Men eg er berre ein ungdom og veit ikkje korleis eg skal bera meg åt i eitt og alt. 8Her står tenaren din midt imellom folket ditt som du har valt ut, eit folk så stort at det ikkje kan teljast, og så talrikt at det ikkje kan reknast. 9Så gjev då tenaren din eit hjarte som kan høyra, så eg kan styra folket ditt og skilja mellom godt og vondt. For kven kan elles styra dette folket, så stort som det er?» 10At nett dette var svaret frå Salomo, var godt i Herrens auge. 11Og Gud sa til han: «Sidan du bad om dette og ikkje om eit langt liv eller rikdom eller at fiendane dine skulle døy, men om vit til å skjøna kva som er rett, 12så vil eg gjera det du har bede om. Eg gjev deg eit vist og vitug hjarte. Aldri før har det vore nokon som deg, og din like skal heller aldri koma. 13Og det du ikkje bad om, vil eg gje deg, både rikdom og ære. Så lenge du lever, skal det ikkje finnast din like mellom kongane. 14Og ferdast du på mine vegar og held lovene og boda mine, liksom David, far din, gjorde, så skal eg gje deg eit langt liv.»
5Gibeonis Hearrá almmustuvai Salomoi niegus ihkku. Ipmil celkkii: “Ánut maid dáhtut, de mun attán dan dutnje.” ... Vis hele teksten
5Gibeonis Hearrá almmustuvai Salomoi niegus ihkku. Ipmil celkkii: “Ánut maid dáhtut, de mun attán dan dutnje.” 6Salomo vástidii: “Don ledjet hui buorre bálvaleaddjásat Davidii, mu áhččái, go son vádjolii du ovddas oskkáldasat, vanhurskásit ja vuoigatlaččat. Don bisuhit áimmuin dan stuorra buorrevuođa, ja don addet sutnje bártni gii dál čohkká su truvnnus. 7Don, Hearrá, mu Ipmil, leat dahkan mu gonagassan áhččán Davida maŋŋil, vaikko mun lean nuorra ja hárjánmeahttun. 8Mun lean gasku dan álbmoga maid don leat válljen, nu stuorra álbmoga ahte dat ii leat lohkamis. 9Atte bálvaleaddjásat gulolaš váimmu, vai mun máhtášin dubmet du álbmoga ja earuhit buori bahás. Muđui mun in máhte dubmet du stuorra álbmoga.” 10Dán rohkadussii Hearrá liikui, 11ja son celkkii Salomoi: “Go juo don ánuhit dán, go it ánuhan guhkes eallima, it riggodaga itge vašálaččaidat jápmima, muhto ánuhit jierpmi vai máhtášit ráđđet riekta, 12de mun dagan nugo don ánuhit. Mun attán dutnje nu viissis ja jierpmálaš váimmu ahte du veardásaš ii leat leamaš ovdal du iige boađe du maŋŋil. 13Mun attán dutnje maiddái dakkára maid don it ánuhan: riggodaga ja gudni. Nu guhká go don ealát, de ii šatta du veardásaš gonagas. 14Ja jos don vádjolat mu geainnuid ja doalat mu lágaid ja báhkkomiid nugo du áhčči David, de mun attán dutnje guhkes eallima.”