Kunngjør din anklage
1 Jeg avskyr mitt eget liv.
Nå gir jeg min klage fritt løp,
vil tale med bittert sinn.
2 Jeg sier til Gud: Ikke døm meg skyldig!
La meg få vite hvorfor du fører sak mot meg!
3 Har du glede av å undertrykke,
av å vrake dine henders verk,
mens du lar solen gå opp
over de urettferdiges planer?
4 Har du øyne som et menneske,
ser du slik skapninger ser?
5 Er dine dager som menneskets dager
og dine leveår som mannens år?
6 For du spør etter min skyld
og leter etter min synd,
7 selv om du vet at jeg ikke er skyldig.
Ingen kan berges fra din hånd.
8 Din hånd formet og laget meg,
men nå angrer du og utsletter meg!
9 Husk, du laget meg av leire,
og nå lar du meg vende tilbake til støv!
10 Du helte meg opp som melk
og lot meg størkne som ost.
11 Du kledde meg med hud og kjøtt,
med knokler og sener vevde du meg.
12 Du ga meg liv og alt som godt er,
du vernet og voktet min livskraft.
13 Men dette gjemte du i ditt hjerte,
dette vet jeg du hadde i sinne:
14 Om jeg synder, vokter du på meg
og vil ikke frikjenne meg for skyld.
15 Er jeg skyldig, så ve meg!
Og selv om jeg har rett, kan jeg ikke løfte hodet;
jeg er mett av skam og har nok av nød.
16 Står jeg likevel oppreist, jager du meg som en løve,
igjen og igjen handler du underlig mot meg.
17 Du finner nye vitner mot meg,
viser meg økende uvilje
og sender hær etter hær mot meg.
18 Hvorfor hjalp du meg ut fra mors liv?
Var jeg bare død før noe øye fikk se meg!
19 Da var jeg som om jeg aldri var til,
båret fra mors liv til graven.
20 Så få mine levedager er!
Kan han ikke la meg være,
så får jeg litt glede
21 før jeg går bort til landet med mørke og dødsskygge
og aldri vender tilbake,
22 et land så dystert som det svarteste mørke,
der det rår dødsskygge, ikke orden,
der lyset er som mørket.