Bibelsøk

Søk
Velg oversettelse
Hvor finner jeg...

.

Tilbake til oversikten

Job

1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21 22 23 24 25 26 27 28 29 30 31 32 33 34 35 36 37 38 39 40 41 42

< Forrige kapittelNeste kapittel >

Sofar: Guds skjulte visdom
11Da tok Sofar fra Naama til orde og sa:
          
   
 2 Må ikke en slik ordflom få svar
          så ikke pratmakeren får rett?
          
   
 3 Ditt tomme snakk gjør folk tause.
          Du spotter uten skam.
          
   
 4 Du sier: «Min lærdom er rett.
          Ren er jeg i dine øyne.»
          
   
 5 Bare Gud ville tale
          og åpne leppene mot deg!
          
   
 6 Da ville han fortelle deg visdommens hemmeligheter
          og gi deg dobbel innsikt:
          Vit at Gud lar din skyld bli glemt.
          
   
 7 Kan vel du måle Gud,
          kan du kjenne Den veldiges grenser?
          
   
 8 Høyere enn himmelen – hva kan du gjøre?
          Dypere enn dødsriket – hva vet vel du?
          
   
 9 Lengre enn jorden,
          bredere enn havet.
          
   
10 Om han drar fram, sperrer inne og kaller sammen,
          hvem kan hindre ham?
          
   
11 Han kjenner løgnerne.
          Kan han vel se urett uten å legge merke til det?
          
   
12 Kan en tomskalle få forstand?
          Kan et villesel fødes som menneske?
          
   
13 Om ditt hjerte er fast,
          så bre hendene ut mot ham.
          
   
14 Om det er urett i din hånd,
          så vis uretten bort;
          la ikke ondskap bo i dine telt.
          
   
15 Da kan du skyldfri løfte ditt hode,
          helstøpt og uten frykt.
          
   
16 For du skal glemme lidelsen,
          huske den som vann som rant forbi.
          
   
17 Da står livet høyere enn middagssolen.
          Mørket blir som en morgen.
          
   
18 Du er tillitsfull, for det er håp.
          Du er beskyttet og kan trygt legge deg.
          
   
19 Ingen skremmer deg når du går til ro.
          Mange vil søke din gunst.
          
   
20 Men de lovløses øyne slukner.
          De er ute av stand til å flykte,
          deres eneste håp er å få ånde ut.
< Forrige kapittelNeste kapittel >

02. oktober 2022

Dagens bibelord

Markus 5,35–43

Les i nettbibelen

35Mens han ennå talte, kom det folk fra synagogeforstanderens hus og sa: «Din datter er død. Hvorfor bryr du mesteren lenger?» 36Jesus hørte det som ble sagt, og sa til synagogeforstanderen: «Frykt ikke, bare tro!» ... Vis hele teksten

35Mens han ennå talte, kom det folk fra synagogeforstanderens hus og sa: «Din datter er død. Hvorfor bryr du mesteren lenger?» 36Jesus hørte det som ble sagt, og sa til synagogeforstanderen: «Frykt ikke, bare tro!» 37Nå lot han ingen andre følge med enn Peter, Jakob og Johannes, Jakobs bror. 38Da de kom til synagogeforstanderens hus og han så alt oppstyret og folk som gråt og jamret seg, 39gikk han inn og sa til dem: «Hvorfor støyer og gråter dere? Barnet er ikke dødt; hun sover.» 40De bare lo av ham. Men han drev alle ut og tok med seg barnets far og mor og dem som var med ham, og gikk inn der barnet lå. 41Så tok han barnet i hånden og sa: «Talita kumi!» Det betyr: «Lille jente, jeg sier deg: Stå opp!» 42Straks reiste jenta seg og gikk omkring; hun var tolv år gammel. Og de ble helt ute av seg av undring. 43Men han påla dem strengt at ingen måtte få vite dette, og han sa at de skulle gi henne noe å spise.