Job: Ulykke kan ramme alle
1 Da tok Job til orde og sa:
2 Ja, dere snakker som folk flest,
med dere dør nok visdommen ut!
3 Men også jeg har forstand,
jeg står ikke tilbake for dere.
Hvem kjenner ikke til alt dette?
4 Jeg er til latter for mine venner,
jeg som ropte til Gud og fikk svar,
til latter, jeg som er rettferdig og from!
5 «Glem ulykken», tenker den sorgløse,
«den rammer bare ham som snubler.»
6 Teltene til voldsmenn får stå i fred;
trygge er de som utfordrer Gud
og tror de har ham i sin hule hånd.
7 Spør bare dyrene, og de skal lære deg,
spør fuglene under himmelen, og de skal opplyse deg.
8 Snakk med jorden, og den skal lære deg,
fiskene i havet skal fortelle.
9 Hvem av disse har ikke forstått
at Herrens hånd har laget dette?
10 Han har hver levende skapning i sin hånd,
og ånden til hvert menneske.
11 Prøver ikke øret det som blir sagt?
Ganen smaker da på maten?
12 Med alderdom kommer visdom,
et langt liv gir innsikt.
13 Hos Gud er visdom og styrke,
råd og forstand.
14 Når han river ned, bygger ingen opp;
når han lukker for en mann, kan ingen åpne.
15 Når han stenger for vannet, blir det tørke,
og når han åpner, skylles jorden bort.
16 Hos ham er styrke og innsikt.
Den som farer vill, og den som fører vill, tilhører ham.
17 Han viser rådgivere barføtte bort,
dommere gjør han til dårer.
18 Han løser kongers lenker
og binder beltet om dem.
19 Han fører prester barføtte bort,
styrter de sterke ned.
20 Han lar de betrodde miste munn og mæle,
tar dømmekraften fra de eldste.
21 Han øser skam over stormenn
og tar våpenbeltet av de sterke.
22 Han avdekker mørkets dyp,
trekker dødsskyggen fram i lyset.
23 Han lar folkeslag vokse, og han gjør ende på dem,
han sprer folkene, og han leder dem.
24 Han tar vettet fra lederne for folket i landet
og fører dem vill i veiløst øde.
25 De famler i mørke uten lys,
han lar dem gå seg bort som drukne menn.