Mine lånte dager
1 Mennesket, født av en kvinne,
lever kort og er fylt av uro.
2 Det spirer som blomsten og visner,
flykter som skyggen, står ikke i ro.
3 Likevel holder du øye med det,
du stevner meg for din domstol.
4 Kan det komme en ren av en uren?
Nei, ikke en eneste.
5 Når menneskets dager er fastsatt,
når du har bestemt dets måneders tall,
satt grensen det ikke kan bryte,
6 vend da blikket bort og la det være,
så kan det glede seg ved sine lånte dager.
7 For et tre finnes håp:
Blir det felt, vokser det opp igjen,
det skal ikke mangle friske skudd.
8 Om røttene i jorden blir gamle
og stubben morkner i støvet,
9 så spirer det igjen ved eimen av vann,
setter skudd som et nyplantet tre.
10 Men når mannen dør, er det ute med ham;
når mennesket går bort, hvor er det da?
11 Slik vannet forsvinner fra sjøen,
slik elven minker og tørker ut,
12 slik ligger mannen og reiser seg ikke.
Han våkner ikke om så himmelen forgår,
han står ikke opp fra søvnen.
13 Om du ville gjemme meg i dødsriket,
skjule meg til din vrede er over,
sette en frist og så igjen huske på meg!
14 Kunne en mann som døde, få liv igjen,
da skulle jeg holde ut i striden
helt til det kom avløsning for meg.
15 Da kunne du rope, og jeg ville svare,
for du lengtet etter dine henders verk.
16 Da ville du telle mine skritt
uten å vokte på min synd.
17 Mine lovbrudd var buntet sammen med segl,
et dekke dro du over min skyld.
18 Men nei: Som fjellet faller og forvitrer,
slik klippen viker fra sin plass,
19 slik vannet huler ut steinen
og regnskurer skyller jordsmonnet bort,
slik gjør du ende på menneskets håp.
20 Du overmanner ham for alltid, og han må gå bort.
Du sender ham vekk med fordreid ansikt.
21 Barna hans får ære, men han vet det ikke;
det går dem dårlig, men han aner det ikke;
22 så stor smerte har han i kroppen,
så stor sorg har han i livet.